Uke 8 kom plutselig
Noen ganger tar det litt tid å komme i gang med ukas treningsøkter, men denne gangen kan jeg skylde på jobben. Med kveldsvakt både mandag og tirsdag måtte treningen vente litt, men jeg innbiller meg at jeg gjorde opp for det med en heidundrende spinningtime i dag.
Ettersom dette nå var to uker siden forrige gang, forventet jeg at stumpen måtte lide både i løpet av treningsøkten og resten av kvelden. Jeg aner ikke hvordan, men det skjedde altså ikke. Stumpen min hadde det, og har det fremdeles, helt fint. Kanskje det var fordi vi syklet så mye i stående posisjon. Kanskje jeg har begynt å komme i såpass akseptabel form igjen at et par ukers fravær ikke lenger utgjør liv og død. Kanskje jeg hadde et magisk sykkelsete? Gudene vet, jeg men priser meg lykkelig. (Altså, litt øm jeg er selvsagt, men ikke sånn "det gjør vondt å sitte"-øm.)
På onsdagsspinningen kjører vi et program som har en del korte intervallsprinter. De varer i 15 sekunder hver, og da skal vi sykle så fort vi overhodet orker. Noen av sprintene er sittende, men noen er stående. De første gangene jeg var på disse timene var det ikke snakk om å ta noen stående sprinter - jeg satte meg ned på setet og tok alle sprintene mine der. Det var mer enn utfordrende nok. Så jeg ser det som et tegn på fremgang da jeg denne gangen faktisk kom meg opp i stående på nesten alle sprintene som skulle være stående. Det var kun én jeg lot være å ta stående, og neste gang tar jeg kanskje den også.
Dermed er treningsuken offisielt i gang, og jeg har planlagt to økter til innen søndag. Det er mange kveldsvakter på jobb denne uken, så å komme i mål med tre økter vil jeg være fornøyd med.
Ettersom dette nå var to uker siden forrige gang, forventet jeg at stumpen måtte lide både i løpet av treningsøkten og resten av kvelden. Jeg aner ikke hvordan, men det skjedde altså ikke. Stumpen min hadde det, og har det fremdeles, helt fint. Kanskje det var fordi vi syklet så mye i stående posisjon. Kanskje jeg har begynt å komme i såpass akseptabel form igjen at et par ukers fravær ikke lenger utgjør liv og død. Kanskje jeg hadde et magisk sykkelsete? Gudene vet, jeg men priser meg lykkelig. (Altså, litt øm jeg er selvsagt, men ikke sånn "det gjør vondt å sitte"-øm.)
På onsdagsspinningen kjører vi et program som har en del korte intervallsprinter. De varer i 15 sekunder hver, og da skal vi sykle så fort vi overhodet orker. Noen av sprintene er sittende, men noen er stående. De første gangene jeg var på disse timene var det ikke snakk om å ta noen stående sprinter - jeg satte meg ned på setet og tok alle sprintene mine der. Det var mer enn utfordrende nok. Så jeg ser det som et tegn på fremgang da jeg denne gangen faktisk kom meg opp i stående på nesten alle sprintene som skulle være stående. Det var kun én jeg lot være å ta stående, og neste gang tar jeg kanskje den også.
Dermed er treningsuken offisielt i gang, og jeg har planlagt to økter til innen søndag. Det er mange kveldsvakter på jobb denne uken, så å komme i mål med tre økter vil jeg være fornøyd med.
Kommentarer
Legg inn en kommentar