Gå til hovedinnhold

Team Lørdagsspinning

Etter en alt for lang og hektisk uke fikk jeg endelig tid til trening igjen i dag. Der hvor jeg titt og ofte gjennom de siste par årene har vært flink til å finne unnskyldninger for å ikke dra på trening når jeg ikke følte for det, har denne uken vært annerledes. Jeg har nemlig hatt veldig lyst, men ikke fått mulighet, og det har vært utrolig frustrerende.

Jeg visste allerede for en uke siden at mandag og tirsdag ville utgå, siden jeg da skulle jobbe kveldsvakter. På grunn av akutt sykdom og krise på jobb, endte jeg opp med å gå dobbelt på mandag - både kvelden og den påfølgende natten. Da jeg dro hjem tirsdag morgen var jeg helt utslitt, og denne uventede nattevakten gjorde en del skade både på døgnrytmen og energinivået mitt. Det tok meg noen dager og betydelig arbeid med struktur for å komme tilbake til noe som lignet normalen igjen etterpå.

Så kom altså onsdag, hvor jeg egentlig hadde planlagt en styrketime - men jeg var dum og dro fra skolen fem minutter senere enn jeg hadde tenkt, mistet banen, måtte vente på neste, og neste bestemte seg for å stoppe opp ca 200 m fra Majorstua stasjon (hvor jeg skulle av) og stå der i en liten evighet. Dermed rakk jeg ikke timen. Jeg var så skuffet at jeg nesten begynte å grine.

På torsdag hadde jeg planlagt zumba etter jobb, men på grunn av videre sykdom og krise på arbeidsplassen måtte jeg jobbe fredag også. Konsekvensen av dette var at trening måtte vike for å dra hjem og jobbe med en innleveringsoppgave som hadde frist fredag kveld, ettersom jeg ikke lenger kunne jobbe med den på dagtid fredag. Dette var også grunnen til at jeg ikke kunne prioritere trening i går heller.

Men i dag! Endelig! Noen dager fri fra jobb, oppgave levert, og jeg kunne endelig bruke tiden på hva enn jeg hadde lyst til. Jeg var litt usikker på om jeg overhodet ville klare å våkne og stå opp tidlig nok til å rekke lørdagsspinningen kl 10:30 (jeg savner den tiden da den pleide å begynne kl 11 ...), men heldigvis klarte jeg altså det. Som ved forrige lørdag booket jeg meg også på en 30-minutters time med fleksibilitetstrening etter spinningen, som denne gangen var med en annen instruktør og føltes nesten mer som styrketrening enn fleksibilitetstrening. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men måtte gjentatte ganger ned på kneet hvor instruktøren mente vi skulle ha benet strakt. Hah! Ikke denne blåhvalen, nei.

Jeg har ikke våget meg tilbake på vekta. Etter forrige uke med masse trening og nesten saklig kosthold, hvor vekta likevel hadde gått opp, er det for skummelt. Forrige ukes resultat hjemsøker meg fremdeles. Demotiverende. Skuffende. Frustrerende. Jeg er overbevist om at kroppen min aktivt motarbeider meg, og at den eneste sjansen jeg har til å noen sinne gå ned i vekt igjen er ved å slutte å spise totalt. Sukk.

Men jeg kommer meg i det minste på trening. Jeg fortsetter, selv om jeg har lyst til å gi opp, si "føkk it" og hengi meg fullstendig til en tidlig død ved diabetes. Jeg drar til Elixia, og jeg sitter i den stappfulle, overopphetede spinningsalen og tråkker som om det står om livet. For det gjør det kanskje.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…