Team Lørdagsspinning

Etter en alt for lang og hektisk uke fikk jeg endelig tid til trening igjen i dag. Der hvor jeg titt og ofte gjennom de siste par årene har vært flink til å finne unnskyldninger for å ikke dra på trening når jeg ikke følte for det, har denne uken vært annerledes. Jeg har nemlig hatt veldig lyst, men ikke fått mulighet, og det har vært utrolig frustrerende.

Jeg visste allerede for en uke siden at mandag og tirsdag ville utgå, siden jeg da skulle jobbe kveldsvakter. På grunn av akutt sykdom og krise på jobb, endte jeg opp med å gå dobbelt på mandag - både kvelden og den påfølgende natten. Da jeg dro hjem tirsdag morgen var jeg helt utslitt, og denne uventede nattevakten gjorde en del skade både på døgnrytmen og energinivået mitt. Det tok meg noen dager og betydelig arbeid med struktur for å komme tilbake til noe som lignet normalen igjen etterpå.

Så kom altså onsdag, hvor jeg egentlig hadde planlagt en styrketime - men jeg var dum og dro fra skolen fem minutter senere enn jeg hadde tenkt, mistet banen, måtte vente på neste, og neste bestemte seg for å stoppe opp ca 200 m fra Majorstua stasjon (hvor jeg skulle av) og stå der i en liten evighet. Dermed rakk jeg ikke timen. Jeg var så skuffet at jeg nesten begynte å grine.

På torsdag hadde jeg planlagt zumba etter jobb, men på grunn av videre sykdom og krise på arbeidsplassen måtte jeg jobbe fredag også. Konsekvensen av dette var at trening måtte vike for å dra hjem og jobbe med en innleveringsoppgave som hadde frist fredag kveld, ettersom jeg ikke lenger kunne jobbe med den på dagtid fredag. Dette var også grunnen til at jeg ikke kunne prioritere trening i går heller.

Men i dag! Endelig! Noen dager fri fra jobb, oppgave levert, og jeg kunne endelig bruke tiden på hva enn jeg hadde lyst til. Jeg var litt usikker på om jeg overhodet ville klare å våkne og stå opp tidlig nok til å rekke lørdagsspinningen kl 10:30 (jeg savner den tiden da den pleide å begynne kl 11 ...), men heldigvis klarte jeg altså det. Som ved forrige lørdag booket jeg meg også på en 30-minutters time med fleksibilitetstrening etter spinningen, som denne gangen var med en annen instruktør og føltes nesten mer som styrketrening enn fleksibilitetstrening. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men måtte gjentatte ganger ned på kneet hvor instruktøren mente vi skulle ha benet strakt. Hah! Ikke denne blåhvalen, nei.

Jeg har ikke våget meg tilbake på vekta. Etter forrige uke med masse trening og nesten saklig kosthold, hvor vekta likevel hadde gått opp, er det for skummelt. Forrige ukes resultat hjemsøker meg fremdeles. Demotiverende. Skuffende. Frustrerende. Jeg er overbevist om at kroppen min aktivt motarbeider meg, og at den eneste sjansen jeg har til å noen sinne gå ned i vekt igjen er ved å slutte å spise totalt. Sukk.

Men jeg kommer meg i det minste på trening. Jeg fortsetter, selv om jeg har lyst til å gi opp, si "føkk it" og hengi meg fullstendig til en tidlig død ved diabetes. Jeg drar til Elixia, og jeg sitter i den stappfulle, overopphetede spinningsalen og tråkker som om det står om livet. For det gjør det kanskje.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening