Comeback, episode 52

Om ikke annet, kan man i det minste kalle meg sta. Jeg prøver på nytt, igjen og igjen.

Denne gangen prøvde jeg meg på spinning igjen. For første gang på år og dag stod jeg opp tidlig på en lørdag for å dra meg avgårde til en spinningtime kl. 10:30. Det er lenge siden, det. Så lenge siden at jeg faktisk ikke er helt sikker på når det var. Minst et år, sannsynligvis mer. Kanskje til og med to.

Siden det nå er litt over en måned siden sist jeg satt på et sykkelsete, var dette en utfordrende retur til Elixia Colosseum. Rumpa verket (og verker fremdeles), og svetten piplet jevnt og trutt fram i pannen i løpet av de 55 minuttene. Pulsen kom godt opp, og etter en ambisiøs start ble jeg nødt til å jenke meg noen hakk for å klare å overleve resten av timen. Det var tidvis ganske tungt og jævlig, og jeg var fristet til å gi meg i en av pausene - trass og stolthet hindret meg fra å gjøre det. Jeg holdt ut til det hele var over, og da føltes det fantastisk.

Jeg hadde helt glemt hvor godt det føles å trene om morgenen, for så å kunne slappe av og nyte resten av dagen med god samvittighet. Jeg kommer helt sikkert til å glemme det igjen, også. Men akkurat i dag skal jeg være fornøyd med innsatsen, og så får jeg bare vente og se hvor lang tid som vil gå før jeg gjentar stuntet.

Etterpå belønnet jeg meg med en liten sjokolademelk på veien hjem, og i skrivende stund er jeg så trøtt at jeg kjemper hardt for å ikke sovne på sofaen. Normale mennesker med venner har gjerne planer på lørdager, som kan holde dem opptatt og våken, men som vanlig sitter jeg her hjemme alene og er mitt eget selskap, glemt og uønsket av verden. Da er det lett å bare legge seg ned og sove, men jeg skal prøve å la være. Ellers får jeg jo ikke sove til natten igjen.

Til tross for dagens innsats føler jeg meg fremdeles ubrukelig og verdiløs. Men det er greit. Jeg begynner å bli vant til det.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening