Comeback. Igjen.
I dag dro jeg på trening for det jeg trodde var første gang siden april - men så la jeg merke til (takket være bloggen) at jeg hadde jaggu fått inn et par dager i begynnelsen av mai også. #winning
Men det har altså gått seks uker siden sist, noe jeg villig bortforklarer og unnskylder med eksamensstress og flyttekaos. Et stort gruppeprosjekt hadde frister for diverse rapporter i slutten av mai, jeg skulle flytte i begynnelsen av juni, og jeg hadde skriftlig eksamen i går. Jeg vet med meg selv at dette egentlig bare er unnskyldninger - for jeg har hatt tid til å ligge på sofaen og se serier mellom de verste stressøktene, så jeg kunne ha prioritert trening i stedet. Jeg kunne gjort det. Men jeg var også lat, demotivert, energiløs og med så mye angst at jeg lurer på om magesmertene (den der steinen som legger seg så godt til rette når man er redd hele tiden) har blitt kroniske (alternativt har jeg fått tarmkreft), så jeg aksepterer at jeg har vært lat. Jeg har hatt lov til å være lat.
Nå er imidlertid eksamensperioden over, det begynner å nærme seg beboelig i ny leilighet, og om bare åtte dager befinner jeg meg på DFDS på vei mot København. Der skal jeg være til lørdag neste uke, så reiser kjæresten og jeg til Aten, og videre derfra ut til en liten gresk øy. Samme sted som i fjor, for det var så skjønt der. Vårt eget lille paradis. Så allerede i dag følte jeg meg mer motivert til å ta vare på meg selv, og med litt mer overskudd, så jeg kom meg avgårde på en 45-minutters spinningtime. Der ga jeg kanskje ikke 100% - for jeg var redd det kunne ta livet av meg - men jeg ga nok minst 80. Jeg svettet, hev etter pusten, og syntes vann var det aller mest vidunderlige som finnes i hele verden. Instruktøren - en ung blondine som er så veltrent at jeg revurderte de aller fleste livsvalgene mine mens jeg satt der - var hard og dyktig. Jeg liker når de er litt harde og røffe, og pusher oss. Jeg trenger det.
Som forventet halvt ligger jeg nå i sofaen hjemme med vond rumpe og blodsmak i halsen (fremdeles). Første treningsøkt på en liten evighet er alltid hard, og jeg gruer meg allerede til hvordan jeg kommer til å føle meg i morgen - noe jeg håper å kunne jobbe meg gjennom ved hjelp av en ny treningsøkt. Uten at jeg tør love noe eller skru opp forventningene for mye.
Det hadde imidlertid vært flott om jeg klarte det, for torsdag kveld er det i gang med fire nye nattevakter igjen, og da blir det ikke noe trening. På tirsdag skal jeg gi blod tidlig på dagen, så det blir ingen trening da heller, og onsdag reiser jeg. Så i morgen, og potensielt torsdag, blir min siste sjanse før ferien. Det hadde vært fint å kunne gå ut i ferie med i det minste et snev av god samvittighet.
Forøvrig går nattevaktene mot en endelig slutt. Jeg har fått tilbud om og takket ja til en ny jobb, som starter opp i løpet av august, og da blir det dag- og kveldsvakter i turnus i stedet. Det er ikke ideelt med tanke på studier, men jeg må bare akseptere at jeg ikke klarer mer av nattevakter - i alle fall ikke på avrusning. Det er for tungt, og etter tre år er jeg utslitt. I stedet skal jeg nå bli resepsjonist på sykehushotell, noe som kan bli en morsom og ny opplevelse. Men innen den starter, har jeg fremdeles noen runder med nattevakter å gå ferdig, med alle fordeler og ulemper det innebærer - og manglende evne til å trene er definitivt en ulempe.
Men det har altså gått seks uker siden sist, noe jeg villig bortforklarer og unnskylder med eksamensstress og flyttekaos. Et stort gruppeprosjekt hadde frister for diverse rapporter i slutten av mai, jeg skulle flytte i begynnelsen av juni, og jeg hadde skriftlig eksamen i går. Jeg vet med meg selv at dette egentlig bare er unnskyldninger - for jeg har hatt tid til å ligge på sofaen og se serier mellom de verste stressøktene, så jeg kunne ha prioritert trening i stedet. Jeg kunne gjort det. Men jeg var også lat, demotivert, energiløs og med så mye angst at jeg lurer på om magesmertene (den der steinen som legger seg så godt til rette når man er redd hele tiden) har blitt kroniske (alternativt har jeg fått tarmkreft), så jeg aksepterer at jeg har vært lat. Jeg har hatt lov til å være lat.
Nå er imidlertid eksamensperioden over, det begynner å nærme seg beboelig i ny leilighet, og om bare åtte dager befinner jeg meg på DFDS på vei mot København. Der skal jeg være til lørdag neste uke, så reiser kjæresten og jeg til Aten, og videre derfra ut til en liten gresk øy. Samme sted som i fjor, for det var så skjønt der. Vårt eget lille paradis. Så allerede i dag følte jeg meg mer motivert til å ta vare på meg selv, og med litt mer overskudd, så jeg kom meg avgårde på en 45-minutters spinningtime. Der ga jeg kanskje ikke 100% - for jeg var redd det kunne ta livet av meg - men jeg ga nok minst 80. Jeg svettet, hev etter pusten, og syntes vann var det aller mest vidunderlige som finnes i hele verden. Instruktøren - en ung blondine som er så veltrent at jeg revurderte de aller fleste livsvalgene mine mens jeg satt der - var hard og dyktig. Jeg liker når de er litt harde og røffe, og pusher oss. Jeg trenger det.
Som forventet halvt ligger jeg nå i sofaen hjemme med vond rumpe og blodsmak i halsen (fremdeles). Første treningsøkt på en liten evighet er alltid hard, og jeg gruer meg allerede til hvordan jeg kommer til å føle meg i morgen - noe jeg håper å kunne jobbe meg gjennom ved hjelp av en ny treningsøkt. Uten at jeg tør love noe eller skru opp forventningene for mye.
Det hadde imidlertid vært flott om jeg klarte det, for torsdag kveld er det i gang med fire nye nattevakter igjen, og da blir det ikke noe trening. På tirsdag skal jeg gi blod tidlig på dagen, så det blir ingen trening da heller, og onsdag reiser jeg. Så i morgen, og potensielt torsdag, blir min siste sjanse før ferien. Det hadde vært fint å kunne gå ut i ferie med i det minste et snev av god samvittighet.
Forøvrig går nattevaktene mot en endelig slutt. Jeg har fått tilbud om og takket ja til en ny jobb, som starter opp i løpet av august, og da blir det dag- og kveldsvakter i turnus i stedet. Det er ikke ideelt med tanke på studier, men jeg må bare akseptere at jeg ikke klarer mer av nattevakter - i alle fall ikke på avrusning. Det er for tungt, og etter tre år er jeg utslitt. I stedet skal jeg nå bli resepsjonist på sykehushotell, noe som kan bli en morsom og ny opplevelse. Men innen den starter, har jeg fremdeles noen runder med nattevakter å gå ferdig, med alle fordeler og ulemper det innebærer - og manglende evne til å trene er definitivt en ulempe.
Kommentarer
Legg inn en kommentar