Gå til hovedinnhold

Her kommer nattevaktene

Egentlig hadde jeg planlagt yoga i går, men så fikk jeg tilbud om å ta en kveldsvakt på jobben, og siden jeg desperat trenger pengene (takk til tannlegen) takket jeg ja. Altså ingen torsdagstrening, dessverre.  

Sliten og slapp og demotivert av tanken på fire jobbnetter som ligger foran meg, var det også på hengende håret at jeg kom meg på trening i dag. Da jeg først stod opp tenkte jeg at jeg ikke giddet, men et snev av dårlig samvittighet fikk meg til å likevel sjekke timelisten på mitt lokale Elixia-senter, for å se om det kanskje var noe der som kunne booste motivasjonen. Lykken sto meg bi; der fant jeg en spinningtime som begynte kl 17, tenkte at spinning burde jeg gjøre igjen (før det går så lang tid at rumpa vil drepe meg etterpå igjen), så da booket jeg den og krøp ut av sofaen litt før halv fem. 

Angret jeg på den beslutningen? Selvsagt ikke. Jeg har aldri angret på en treningsøkt jeg har gjennomført. Heller motsatt. Dette var en time med intervalltrening, og instruktøren klarte faktisk å motivere meg til å tyne meg selv utenfor komfortsonen igjen og igjen. Jeg er imponert over oss begge. 

Kostholdet har jeg fremdeles holdt i sjakk de siste par dagene. Ingen utskeielser i form av snop, snacks, kaker eller brus. Jeg er fornøyd. Faktisk så fornøyd at etter en moderat frokost, tre flasker vann og en god treningsøkt, unner jeg meg faktisk pizza til middag i dag. Og et par glass Cola Life, for jeg innså nylig at jeg har faktisk ikke drukket brus i løpet av uken, heller. Wow. Hva skjer, liksom? Hvem er jeg? 

Nå gjenstår det bare å slappe av i litt over tre timer, før jeg drar til nattevakten. Nattevakter betyr som vanlig ingen trening, så dette blir nok ukas siste innlegg, men jeg satser på å være tilbake i rutinene i løpet av neste uke igjen. 

God helg! 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…