Gå til hovedinnhold

Spinning og tacomiddag

I dag kom jeg meg ut døren med et nødskrik. Jeg hadde booket en time spinning kl. 17:15, og var fryktelig nære å kansellere den en time i forveien der jeg lå komfortabelt og dovent under to pledd på sofaen og koste meg med enda en episode av Orange is the New Black. (Heldigvis er jeg snart ferdig med siste sesong, så kan jeg omsider bli kvitt denne avhengigheten.)

Samtidig kunne jeg jo ikke bryte min gode treningsflyt som jeg nå har holdt gående siden onsdag i forrige uke, og hvis jeg skal nå 17 økter i januar ville det være skikkelig teit å droppe trening den siste ettermiddagen før nattevaktmarerittet begynner. Så jeg kom meg opp av sofaen med et lidende sukk, skiftet fra min deilige, slække pysjbukse og slepte meg ut i vinterkulden.

Veien til Barcode virket uendelig lang, selv om turen strengt tatt tar meg knappe ti minutter. Trappene opp til brua over toglinjene føltes ekstra høye. Jeg savnet sofaen, men heldigvis klarte jeg å komme meg gjennom den strabasiøse rusleturen og kom innenfor dørene til Elixia. Stemningen der var nok til å få opp energien min betraktelig. Jeg følte meg allerede bedre.

Da jeg satte meg ned på spinningsykkelen var jeg stolt og fornøyd. Jeg hadde klart det igjen. Deretter jobbet jeg en time med høy intensitet, hivende pust og hud klam og fuktig av svette, og var enda mer fornøyd da timen var overstått. Hjemme ventet premien: Tacomiddag. Jeg hadde vært flink med både frokost og lunsj, slik at en ekstravagant tacomiddag ikke ville tippe meg (langt) over kanten. Bare litt. Jeg ble muligens en smule overivrig i bruken av ost. Nuvel. Litt må man leve.

Jeg håper å få til en time i morgen også, mens jeg forhåpentligvis fremdeles har litt energi igjen. Én nattevakt tar ikke livet av meg, det er når det blir flere etter hverandre at jeg begynner å miste all energi og vilje til å leve. Å trene etter den første natten burde altså gå bra. Å trene etter den fjerde natten er det nok bare å glemme.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…