Nå dør jeg

Gårsdagens styrketrening gjorde meg overraskende støl i dag. Det merket jeg da jeg stod opp kl. 17, etter å ha jobbet hele natten etterfulgt av ca 7 timers søvn. Det var kaldt og mørkt der jeg lå under dyna og begynte å komme til live igjen, og jeg syntes fryktelig synd på meg selv. Kroppen verket og jeg var trøtt, og tenkte at etter fire dager på rad hadde jeg jo kanskje gjort meg fortjent til en hviledag.

Så kom jeg til å tenke på neste uke. Mandag, hvor jeg skal direkte til skolen etter nattevakten for å ha fire timer forelesning. Da blir det sent i seng, og jeg vil sannsynligvis trenge å sove helt fram til jeg skal på jobb igjen. Tirsdag, hvor jeg skal døgne etter den siste nattevakten, men likevel skal prøve meg på en 45-minutters spinningtime, mye fordi jeg trenger å holde meg aktiv for å ikke sovne for tidlig. Onsdag, hvor jeg absolutt skal trene et eller annet på formiddagen, før jeg går ombord på en båt som skal ta meg til Danmark. Og torsdag, fredag, lørdag og søndag, hvor jeg kommer til å være i København og sannsynligvis spise masse god mat i stedet for å trene.

Konklusjon: Ingen hviledag i dag. Her må jeg bare dundre på så lenge jeg kan, for neste uke blir en slappisuke.

Så jeg krøp ut av sengen, hev i meg et par knekkebrød og slepte meg ut døren til Elixia Colosseum med ett mål: En times rolig kondisjonstrening, mest for å bli varm og kanskje prøve å myke opp de stive musklene litt. Litt lett jogging på en tredemølle, litt behagelig sykling, og noen minutter på en elipsemaskin var planen. Dørstokkmila, folkens. Dørstokkmila.

Jeg begynte med 15 minutter på en av de nye, fancy-schmancy elipsemaskinene som Colosseum har fått i forbindelse med oppussingen. De har et litt annet design, som gjør at stegene blir litt tyngre (synes jeg, i alle fall). Etter 15 minutter der hadde jeg allerede knertet 180 kalorier, mente maskinen, og av en eller annen grunn ga det meg følgende tanke: "Kun 320 kalorier til, så klokker jeg inn på 500. Det burde jeg få til på tredemølla!" Variasjon er som kjent nøkkelen for meg, så det var utenkelig å ta en halvtime til på samme maskin. Så jeg flyttet meg til en tredemølle. Helt bakerst, i hjørnet, hvor færrest mulig andre mennesker kunne se meg. (Jeg har sett meg selv i speil når jeg løper. Det er ikke pent.)

320 kalorier på denne jævelskapen, det burde gå på en halvtime, tenkte jeg optimistisk. Det var 40 minutter igjen til senteret skulle stenge. Det er jo tross alt lørdag.

Jeg bestemte meg for å kjøre intervall. 1 minutt rask gange, 1 minutt løping. Gangen holdt vanligvis tempo rundt 6, løpingen vekslet mellom 7,5 og 7,7. (Jeg kan vel kanskje ikke med helt god samvittighet kalle det "løping." Mer "jogging.") I løpet av de siste 70 kaloriene begynte jeg imidlertid å bli grusomt sliten, og det å holde ut et helt minutt med løping ble uutholdelig. Så jeg kortet det ned til 30 sekunder. Følgelig måtte jeg da øke tempoet til 8. Jeg ville dø. Men jeg ville også komme i mål.

Jeg har dårlige sko, så føttene begynte å gjøre vondt. Det begynte å gnage litt mot innsiden av fotbladene. Jeg svettet. Jeg lå konstant nesten oppe i makspuls. Pusten var raspete. Alt var jævlig - men det var verdt det. Etter 27 minutter og 29 sekunder hadde jeg nådd 2, 97 km og 320 kalorier på mølla, 500 totalt for økten. 500 kalorier på 42,5 minutter. Jøssda. Det synes jeg i grunn ikke er så ille.

Der har vi altså meg i et nøtteskall. "Jeg skal bare gjøre noe lett i dag" resulterer ofte i at jeg presser meg selv til jeg nesten dør. Det bekrefter bare igjen det jeg alltid sier: Det er dørstokkmila som er utfordringen, ikke selve treningen. Når jeg bare får sparket meg ut av sofakroken, så går det egentlig ganske bra.

En overraskende liten seier i dag, til tross for at vekta fortalte meg at jeg har gått OPP et par hundre gram siden sist. Føkk deg, vekta. Føkk deg verri møtsj.

Kommentarer

Populære innlegg