Gå til hovedinnhold

Nå dør jeg

Gårsdagens styrketrening gjorde meg overraskende støl i dag. Det merket jeg da jeg stod opp kl. 17, etter å ha jobbet hele natten etterfulgt av ca 7 timers søvn. Det var kaldt og mørkt der jeg lå under dyna og begynte å komme til live igjen, og jeg syntes fryktelig synd på meg selv. Kroppen verket og jeg var trøtt, og tenkte at etter fire dager på rad hadde jeg jo kanskje gjort meg fortjent til en hviledag.

Så kom jeg til å tenke på neste uke. Mandag, hvor jeg skal direkte til skolen etter nattevakten for å ha fire timer forelesning. Da blir det sent i seng, og jeg vil sannsynligvis trenge å sove helt fram til jeg skal på jobb igjen. Tirsdag, hvor jeg skal døgne etter den siste nattevakten, men likevel skal prøve meg på en 45-minutters spinningtime, mye fordi jeg trenger å holde meg aktiv for å ikke sovne for tidlig. Onsdag, hvor jeg absolutt skal trene et eller annet på formiddagen, før jeg går ombord på en båt som skal ta meg til Danmark. Og torsdag, fredag, lørdag og søndag, hvor jeg kommer til å være i København og sannsynligvis spise masse god mat i stedet for å trene.

Konklusjon: Ingen hviledag i dag. Her må jeg bare dundre på så lenge jeg kan, for neste uke blir en slappisuke.

Så jeg krøp ut av sengen, hev i meg et par knekkebrød og slepte meg ut døren til Elixia Colosseum med ett mål: En times rolig kondisjonstrening, mest for å bli varm og kanskje prøve å myke opp de stive musklene litt. Litt lett jogging på en tredemølle, litt behagelig sykling, og noen minutter på en elipsemaskin var planen. Dørstokkmila, folkens. Dørstokkmila.

Jeg begynte med 15 minutter på en av de nye, fancy-schmancy elipsemaskinene som Colosseum har fått i forbindelse med oppussingen. De har et litt annet design, som gjør at stegene blir litt tyngre (synes jeg, i alle fall). Etter 15 minutter der hadde jeg allerede knertet 180 kalorier, mente maskinen, og av en eller annen grunn ga det meg følgende tanke: "Kun 320 kalorier til, så klokker jeg inn på 500. Det burde jeg få til på tredemølla!" Variasjon er som kjent nøkkelen for meg, så det var utenkelig å ta en halvtime til på samme maskin. Så jeg flyttet meg til en tredemølle. Helt bakerst, i hjørnet, hvor færrest mulig andre mennesker kunne se meg. (Jeg har sett meg selv i speil når jeg løper. Det er ikke pent.)

320 kalorier på denne jævelskapen, det burde gå på en halvtime, tenkte jeg optimistisk. Det var 40 minutter igjen til senteret skulle stenge. Det er jo tross alt lørdag.

Jeg bestemte meg for å kjøre intervall. 1 minutt rask gange, 1 minutt løping. Gangen holdt vanligvis tempo rundt 6, løpingen vekslet mellom 7,5 og 7,7. (Jeg kan vel kanskje ikke med helt god samvittighet kalle det "løping." Mer "jogging.") I løpet av de siste 70 kaloriene begynte jeg imidlertid å bli grusomt sliten, og det å holde ut et helt minutt med løping ble uutholdelig. Så jeg kortet det ned til 30 sekunder. Følgelig måtte jeg da øke tempoet til 8. Jeg ville dø. Men jeg ville også komme i mål.

Jeg har dårlige sko, så føttene begynte å gjøre vondt. Det begynte å gnage litt mot innsiden av fotbladene. Jeg svettet. Jeg lå konstant nesten oppe i makspuls. Pusten var raspete. Alt var jævlig - men det var verdt det. Etter 27 minutter og 29 sekunder hadde jeg nådd 2, 97 km og 320 kalorier på mølla, 500 totalt for økten. 500 kalorier på 42,5 minutter. Jøssda. Det synes jeg i grunn ikke er så ille.

Der har vi altså meg i et nøtteskall. "Jeg skal bare gjøre noe lett i dag" resulterer ofte i at jeg presser meg selv til jeg nesten dør. Det bekrefter bare igjen det jeg alltid sier: Det er dørstokkmila som er utfordringen, ikke selve treningen. Når jeg bare får sparket meg ut av sofakroken, så går det egentlig ganske bra.

En overraskende liten seier i dag, til tross for at vekta fortalte meg at jeg har gått OPP et par hundre gram siden sist. Føkk deg, vekta. Føkk deg verri møtsj.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…