Gå til hovedinnhold

Fy satan så kaldt det er!

Når det snør og er minus ti grader ute, er det lite som frister mer enn å balle seg inn i tre pledd i sofakroken med Netflix og en kopp kakao. Jeg har en haug med både serier og filmer som venter på å bli sett, og jeg har til og med intet mindre enn TO varmeflasker som passer fint oppå magen og bak ryggen. Aaaaahh.

Men dengang ei. Det er nå eller aldri, så trening måtte det bli. Jeg hadde booket meg på pilates i dag, og det skulle jeg satan dundre meg gjennomføre.

Pilates er litt som zumba for meg. Når jeg hører ordet og tenker på timen, så innbiller jeg meg at det er ganske lett trening som kanskje ikke gir så mye utbytte. (Muligens fordi Fitocracy er særdeles gnien på poengene for en time pilates, kontra for eksempel en time med diverse styrketrening.) Men når jeg er i salen og ligger der på ryggen og veiver med beina mens jeg prøver å løfte overkroppen et par centimeter opp fra gulvet, så kjenner jeg virkelig at musklene jobber. Spesielt magen og ryggen. Og jeg kjenner det fremdeles når jeg sitter her hjemme et par timer senere, så helt uten utbytte kan det umulig være. Jeg angrer slettes ikke på at jeg kom meg til den timen. Det var faktisk verdt ubehaget med å trosse vær og vind.

Det viktigste nå er uansett ikke å samle mest mulig poeng, eller å gjøre de hardeste treningsøktene. Jeg må ha samme fokus som jeg hadde for fire år siden; nemlig å bare gjøre et eller annet, samme hva. En time "lettere" trening er bedre enn ingen trening i det hele tatt. Dørstokkmila er den viktigste mila å komme over.

Jeg har dessuten klart å ikke kjøpe noe snop eller snacks siden sist lørdag. Wow. Kun to dager igjen, så har jeg holdt ut en uke. Det må vel kunne gå an.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…