Gå til hovedinnhold

Det finnes håp

Jeg nølte lenge ved siden av vekta i garderoben på Elixia Colosseum i dag. Skulle jeg våge? Sist jeg sjekket var før jul, sånn omtrent femti tusen kalorier tidligere, så hvordan ville det se ut i dag? Etter en evighet (cirka ti sekunder i realiteten) dristet jeg meg på. Det er tross alt bedre å vite hvor ille tilstanden er, før man begynner å fikse den. Ellers kan man jo ikke sammenligne.

Konklusjonen var at alt håp er faktisk ikke ute. På et eller annet mirakuløst vis har ikke julen veiet meg ned så mye som jeg fryktet. Jeg er fremdeles 4 kg unna utgangspunktet i 2012, og kanskje halvannet kilo tyngre enn jeg var før ribba, før marsipanen, før sjokoladen, før ostepopen, før kalkunbrystet, før fløtepotetene, før sjokoladekaken, før julebrusen, før krumkakene, før pepperkakene, før de brente mandlene og før riskremen. Jepp, det var sinnsykt, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg ikke har lagt på meg minst 5 kg etter de to ukene. Nesten hver kveld i løpet av julen gikk dansken og jeg en litt lengre tur, så kanskje det hjalp en del. Eller kanskje kroppen min bare forbrenner en masse kalorier på å ikke fryse ihjel. Det har jo blitt himla satans kaldt i det siste. Brrrr!

Etter at jeg var ferdig med (det overraskende positive møtet med) vekten, var jeg klar for en zumbatime. Dagens instruktør het Waldo, som er en solstråle av entusiasme og danseglede. Jeg var på et par av hans zumbatimer før jul, og har konkludert med at jeg trives der, og at disse onsdagstimene er noe jeg vil prøve å prioritere framover. (Ironisk nok går jeg glipp av neste onsdag, fordi jeg da er på vei til København, men om to uker er det ingen unnskyldning!)

Zumba er en sånn ting som jeg alltid undervurderer treningseffekten av, fram til jeg er der. Av en eller annen grunn er det så lett for meg å tenke at zumba er lett trening som egentlig er mer moro enn det er effektivt, men når jeg hiver etter pusten og heller i meg vann etter de 10 første minuttene husker jeg hvor intensivt det faktisk kan bli. Det kommer jo selvsagt an hvor mye energi man legger i det. Jeg kan nok helt fint daffe meg gjennom timen med minimale bevegelser og kun litt høyere puls enn normalt, men det er jo verken gøy eller meningsfullt. Så jeg hiver meg i det, med veivende armer og ukontrollerte bein, til jeg blir rød og varm i ansiktet. Superelegant, altså.

Like foran meg danser noen damer som er svært godt kjent med trinnene og som er i skammelig god form. Når jeg ikke kan se Waldo, så er det dem jeg ser på, spesielt hun ene blonde som like gjerne kunne vært instruktør selv. Bevegelsene hennes er perfekte, kroppen er perfekt, smilet jeg ser i speilet foran oss viser at hun trives med det hun gjør - og jeg tenker at SÅNN vil jeg også være en dag. Det er sannelig et mål å jobbe seg mot, og som er litt mer interessant enn bare "gå ned i vekt." Ja takk, begge deler!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…