Gi meg? Aldri!
Nesten tre måneder siden sist jeg ga livstegn fra meg her (skammelig, jeg vet), men jeg lever altså ennå. Og jeg har ikke gitt opp. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg må bare komme gjennom noen kneiker.
Den regjerende kneika det siste året har vært Nattevakter, og den har vært stor. Skikkelig, skikkelig stor. Det har vært perioder hvor jeg har hatt lyst til å bare gi opp for evig og alltid. Turnusen min var grusom (andre ansatte får bakoversveis når de hører om den, og det sier litt), og den drepte det meste av både mitt sosiale liv og min treningslyst.
Det er imidlertid nye tider nå. Jeg har kommet inn på skole. Igjen. Denne gangen prøver jeg meg på et 3-årig bachelorprogram i økonomi og administrasjon. (Nei, jeg vil ikke være sykepleier lenger. Arbeidstiden suger, og lønna er bedrøvelig.) For å gjøre denne prosessen litt lettere for meg selv, har jeg redusert stillingen min på sykehuset, slik at jeg nå kun jobber i snitt to netter i uka. Fra nå av jobber jeg dermed fire netter rundt hver tredje helg, og to netter mellom hver av disse. Jeg har i effekt kuttet 1/4 av vaktene mine.
Så hva har dette å gjøre med treningen min? En del. Færre nattevakter betyr ikke bare mindre utbetalt lønn hver måned (hallo studenttilværelsen, hvor jeg (ikke) har savnet deg!), men også mer tid og overskudd (og våkenhet) til å prioritere de viktige tingene, slik som studier og trening.
Jeg håper derfor at denne høsten skal bli en ny start, hvor jeg kan reparere alle skadene fra det siste året, og komme tilbake til en bedre rutine igjen - og jeg har allerede begynt så smått.
Jeg har klokket inn tre treningsdager tidligere denne måneden. To styrkeøkter og en pilatestime. Svømming teller jo som trening også, det gjorde jeg samme dag som den første styrkeøkten. (Ja, jeg vagget som en pingvin i nesten en hel uke etterpå.)
Så dro jeg tilbake til Elixia i dag. Det ble en spinningtime i Bjørvika, en snau time etter at jeg var ferdig på skolen. Det var den første spinningtimen på noe som føles som år og dag. Det var vondt og fantastisk. Jeg avsluttet med noen lette styrkeøvelser etterpå, bare for å virkelig klokke inn en god innsats og dermed kunne påstå at jeg har begynte uken sterkt. (La oss si at denne uken begynte med en tirsdag, ettersom jeg jobbet natt til i går.)
Torsdag, fredag og lørdag blir alle treningsdager denne uken. Jeg skåler (i skummet sjokolademelk) for det, og satser på at det kommende året blir bedre enn det forrige. Det er aldri for sent å prøve!
Den regjerende kneika det siste året har vært Nattevakter, og den har vært stor. Skikkelig, skikkelig stor. Det har vært perioder hvor jeg har hatt lyst til å bare gi opp for evig og alltid. Turnusen min var grusom (andre ansatte får bakoversveis når de hører om den, og det sier litt), og den drepte det meste av både mitt sosiale liv og min treningslyst.
Det er imidlertid nye tider nå. Jeg har kommet inn på skole. Igjen. Denne gangen prøver jeg meg på et 3-årig bachelorprogram i økonomi og administrasjon. (Nei, jeg vil ikke være sykepleier lenger. Arbeidstiden suger, og lønna er bedrøvelig.) For å gjøre denne prosessen litt lettere for meg selv, har jeg redusert stillingen min på sykehuset, slik at jeg nå kun jobber i snitt to netter i uka. Fra nå av jobber jeg dermed fire netter rundt hver tredje helg, og to netter mellom hver av disse. Jeg har i effekt kuttet 1/4 av vaktene mine.
Så hva har dette å gjøre med treningen min? En del. Færre nattevakter betyr ikke bare mindre utbetalt lønn hver måned (hallo studenttilværelsen, hvor jeg (ikke) har savnet deg!), men også mer tid og overskudd (og våkenhet) til å prioritere de viktige tingene, slik som studier og trening.
Jeg håper derfor at denne høsten skal bli en ny start, hvor jeg kan reparere alle skadene fra det siste året, og komme tilbake til en bedre rutine igjen - og jeg har allerede begynt så smått.
Jeg har klokket inn tre treningsdager tidligere denne måneden. To styrkeøkter og en pilatestime. Svømming teller jo som trening også, det gjorde jeg samme dag som den første styrkeøkten. (Ja, jeg vagget som en pingvin i nesten en hel uke etterpå.)
Så dro jeg tilbake til Elixia i dag. Det ble en spinningtime i Bjørvika, en snau time etter at jeg var ferdig på skolen. Det var den første spinningtimen på noe som føles som år og dag. Det var vondt og fantastisk. Jeg avsluttet med noen lette styrkeøvelser etterpå, bare for å virkelig klokke inn en god innsats og dermed kunne påstå at jeg har begynte uken sterkt. (La oss si at denne uken begynte med en tirsdag, ettersom jeg jobbet natt til i går.)
Torsdag, fredag og lørdag blir alle treningsdager denne uken. Jeg skåler (i skummet sjokolademelk) for det, og satser på at det kommende året blir bedre enn det forrige. Det er aldri for sent å prøve!
Kommentarer
Legg inn en kommentar