På'n igjen da
April så langt har vært pinlig sløv. Det må være godt og vel en uke siden sist jeg satte mine ben inne på ett av mine kjære Elixia-senter, kanskje nærmere to uker, til og med. Makan. I tillegg har det jo, som alle vet, vært påske, og påske betyr godteri. Huff og huff. Oppskrift på katastrofe, folkens.
Det var på tide å ta seg selv i nakkeskinnet igjen, og jeg valgte denne dagen, av alle dager. Torsdag kveld, rett før jeg skulle til min andre av totalt fem nattevakter denne uka. Det hadde kanskje vært lurt å vente til disse fem vaktene var overstått og jeg kunne være litt mer opplagt, men egentlig ville det bare vært en litt slapp unnskyldning. Det går fint an å trene på kvelden etter nattevakt, så lenge jeg har sovet på dagen. I dag hadde jeg sovet lenge. Dessuten reiser jeg bort om en uke, så å vente til kommende mandag/tirsdag hadde vært fryktelig teit. No time like the present, som man sier.
Det ble Carl Berner som fikk æren av mitt besøk i kveld (hvor jeg ble møtt av to veldig hyggelige, blide ansatte i resepsjonen som faktisk fikk meg til å gå inn med et smil). Siden dette var min første økt på cirka tusen millioner år, bestemte jeg meg for å være litt pysete og ikke trene så veldig tungt. Derfor utgikk styrketrening av de store muskelgruppene, og jeg fokuserte på kardio. Jeg klatret opp på en tredemølle og tenkte at 2 km hørtes greit ut. Så tenkte jeg 5, for jeg hadde tross alt en time. Da jeg nådde 3 km begynte jeg å bli svimmel, og kastet inn håndkleet. Jeg kom imidlertid i mål med de tre kilometrene på litt under en halvtime, og syntes ikke det var så aller verst.
Etterpå skjanglet jeg meg ned til rommet med styrkeapparater. Apparater er litt lettere enn frivekter, så det passet fint for denne økten, tenkte jeg. Jeg rakk vel å kjøre noen gode runder på fire ulike apparater før senteret varslet om at de snart skulle stenge, og etter en kjapp uttøying pakket jeg sakene og kom meg videre til jobb, hvor jeg nå sitter, nesten tre timer senere, og fremdeles er varm.
Jeg regner med å ville dø i morgen, eller i alle fall på lørdag. Jeg håper å komme meg på boksetime i morgen likevel, hvis jeg klarer å våkne tidsnok. Ambisjonsnivået er ikke skyhøyt i disse dager, men jeg synes ikke at jeg bare kan pakke sammen og gi opp, heller.
Jeg har kjøpt inn et par pakker med klistremerker. Gullstjerner og sølvstjerner. Gullstjerner er for dagene jeg har spist sunt og godtefritt, mens sølvstjerner er for dagene jeg har trenet. De skal klistres på kalenderen som henger på veggen, og forhåpentligvis virke som litt ekstra og morsom motivasjon. Vi får se hvordan det går. Torsdag fikk en sølvstjerne, i alle fall. Hurra!
Det var på tide å ta seg selv i nakkeskinnet igjen, og jeg valgte denne dagen, av alle dager. Torsdag kveld, rett før jeg skulle til min andre av totalt fem nattevakter denne uka. Det hadde kanskje vært lurt å vente til disse fem vaktene var overstått og jeg kunne være litt mer opplagt, men egentlig ville det bare vært en litt slapp unnskyldning. Det går fint an å trene på kvelden etter nattevakt, så lenge jeg har sovet på dagen. I dag hadde jeg sovet lenge. Dessuten reiser jeg bort om en uke, så å vente til kommende mandag/tirsdag hadde vært fryktelig teit. No time like the present, som man sier.
Det ble Carl Berner som fikk æren av mitt besøk i kveld (hvor jeg ble møtt av to veldig hyggelige, blide ansatte i resepsjonen som faktisk fikk meg til å gå inn med et smil). Siden dette var min første økt på cirka tusen millioner år, bestemte jeg meg for å være litt pysete og ikke trene så veldig tungt. Derfor utgikk styrketrening av de store muskelgruppene, og jeg fokuserte på kardio. Jeg klatret opp på en tredemølle og tenkte at 2 km hørtes greit ut. Så tenkte jeg 5, for jeg hadde tross alt en time. Da jeg nådde 3 km begynte jeg å bli svimmel, og kastet inn håndkleet. Jeg kom imidlertid i mål med de tre kilometrene på litt under en halvtime, og syntes ikke det var så aller verst.
Etterpå skjanglet jeg meg ned til rommet med styrkeapparater. Apparater er litt lettere enn frivekter, så det passet fint for denne økten, tenkte jeg. Jeg rakk vel å kjøre noen gode runder på fire ulike apparater før senteret varslet om at de snart skulle stenge, og etter en kjapp uttøying pakket jeg sakene og kom meg videre til jobb, hvor jeg nå sitter, nesten tre timer senere, og fremdeles er varm.
Jeg regner med å ville dø i morgen, eller i alle fall på lørdag. Jeg håper å komme meg på boksetime i morgen likevel, hvis jeg klarer å våkne tidsnok. Ambisjonsnivået er ikke skyhøyt i disse dager, men jeg synes ikke at jeg bare kan pakke sammen og gi opp, heller.
Jeg har kjøpt inn et par pakker med klistremerker. Gullstjerner og sølvstjerner. Gullstjerner er for dagene jeg har spist sunt og godtefritt, mens sølvstjerner er for dagene jeg har trenet. De skal klistres på kalenderen som henger på veggen, og forhåpentligvis virke som litt ekstra og morsom motivasjon. Vi får se hvordan det går. Torsdag fikk en sølvstjerne, i alle fall. Hurra!
Håper på mange stjerner i både gull og sølv til deg kjære Vero! Jeg heier på deg! :-)
SvarSlett