Sprek og trøtt

Det er vinter, det er snø og det er lørdag. Det betyr tidlig opp for å dra på spinningtime. Akkurat denne gangen gikk det usedvanlig bra, for etter at jeg snudde døgnet tilbake i begynnelsen av uka, har jeg aldri klart å sove senere enn 8:30 om morgenen (og tilsvarende ikke klart å holde meg våken senere enn 22 om kvelden). I morges var faktisk rekord for meg; de siste fire morgenene før i dag har jeg alltid vært våken før kl. 06. Galskap.

Det var en nesten uforskammet våken og opplagt Vero som troppet opp på Elixia denne morgenen, med en god frokost innabords. Jeg følte meg både sprek og frisk og sterk, og siktet mot å tyne ut noen svetteperler også denne gangen. Det ble ikke noe problem. Allerede i løpet av første intervall begynte dråpene å piple fram på underarmen og i pannen, og gjennom hele timen måtte jeg bruke håndkleet flittig.

Jeg blir ekstra fornøyd når jeg klarer å svette. Da VET jeg at jeg virkelig jobber hardt. Jeg er kanskje litt sjalu på folk rundt meg, som svetter så det renner av dem allerede i løpet av oppvarmingen, men jeg prøver å tenke på at alle er forskjellige, og det har sine fordeler å være en minstesvetter også. For eksempel blir jeg ikke gjennomblaut av å trene, og jeg tar ikke livet av folk jeg møter på gata eller på t-banen når jeg venter med å dusje til jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om mengden svette samsvarer med antall kalorier man forbrenner i løpet av en treningsøkt. Internett gir meg tvetydige svar på akkurat det; noen mener ja, andre mener nei. Det er uansett ikke stort å gjøre med, så det får bare være.

I dag hadde jeg dermed ukas tredje spinningtime. Ikke verst, hæ? Den faste mandagsspinningen, pluss maratonet på onsdag, og så denne faste lørdagsspinningen. Spe på med litt styrke, litt dansing, litt boksing og litt yoga, og så har jeg jaggu vært på trening hver dag i åtte dager. Ikke rart jeg føler meg sprek. Ikke rart jeg føler meg trøtt, heller. Tror kanskje jeg skal slappe av i morgen.