En nattevakts bekjennelser
"Nei, jeg vil ikke på trening. Jeg er fortsatt støl etter styrkeøkten på søndag."
"Det gjør vondt å gå. Sorry, yoga blir for heftig i dag."
"Au. Au au au. Nei. Bare nei. Bli i sofaen."
"Dæven, for en fin sofa. La oss bare slappe av der i kveld, okei?"
"Jeg er trøtt. Og sliten. Jeg vil sove og spise og sove mer."
"Kom igjen, jeg har jobbet i fire netter, og har en natt igjen. La meg få slappe av da, pliiis?"
Dette var de svært ovebevisende argumentene kroppen min presenterte for meg da jeg krøp ut av sengen kl. 17:15 i går ettermiddag. Den hadde helt rett. Jeg hadde vondt og var støl etter treningen på søndag. Jeg var trøtt og sliten etter alle disse nettene, og gruet meg litt til den femte natta. Den femte natta er alltid den verste. Den er faktisk helt for jævlig. (Så har vi etablert det.) Det var ingenting jeg ønsket mer enn å tilbringe mine små, dyrebare fritimer liggende som et slakt på sofaen og se den to timer lange midtsesongfinalen av Once Upon a Time. Gjerne i selskap med litt sjokolade og en god middag. Det fristet. Herregud som det fristet. Jeg kunne bare forestille meg hvor ubrukelig kroppen min ville være på en yogatime, som var det jeg hadde planlagt. Jeg klarte jo knapt nok å gå normalt.
Jeg synes derfor at jeg fortjener en slags pris eller medalje for at jeg ignorerte klagene til kroppen min, trosset ønsket om å vegetere på sofaen sammen med en av mine favorittserier, og faktisk dro på Elixia for å jobbe meg gjennom 90 minutter med Advanced Ashtanga Yoga. Jeg kom meg dit. Halleluja, jeg kom meg avgårde. Jeg har hørt noen si at det er et mirakel når et barn blir født. Det er det ikke. Barn blir født hele tiden, overalt. Det er ikke noe mirakuløst i det; det er grunnleggende biologi. Det at jeg kom meg på den yogatimen, derimot, DET er et mirakel. Jeg hadde så godt som gitt det opp og slått fra meg tanken, helt til en liten stemme langt der inne hvisket "det er når du har minst lyst at det er mest viktig."
Det ble 90 tunge, men gode minutter. Den timen hadde jeg veldig godt av. Joda jeg var stiv og støl da jeg kom dit, men det er jo akkurat da yoga er midt i blinken. Å ignorere klagingen fra kroppen min var det lureste jeg kunne gjort. Jeg var litt mindre støl etterpå, og pokker ta så stolt jeg var av meg selv. Stolt og glad. Jeg hadde tatt utfordringen, og overlevd.
Nå som den femte natten straks er over, ser jeg fram til belønningen. Nå, i kveld, skal jeg endelig unne meg litt kvalitetstid med sofaen. Det synes jeg er fortjent. Jeg skal bare sove bort dagen først.
"Det gjør vondt å gå. Sorry, yoga blir for heftig i dag."
"Au. Au au au. Nei. Bare nei. Bli i sofaen."
"Dæven, for en fin sofa. La oss bare slappe av der i kveld, okei?"
"Jeg er trøtt. Og sliten. Jeg vil sove og spise og sove mer."
"Kom igjen, jeg har jobbet i fire netter, og har en natt igjen. La meg få slappe av da, pliiis?"
Dette var de svært ovebevisende argumentene kroppen min presenterte for meg da jeg krøp ut av sengen kl. 17:15 i går ettermiddag. Den hadde helt rett. Jeg hadde vondt og var støl etter treningen på søndag. Jeg var trøtt og sliten etter alle disse nettene, og gruet meg litt til den femte natta. Den femte natta er alltid den verste. Den er faktisk helt for jævlig. (Så har vi etablert det.) Det var ingenting jeg ønsket mer enn å tilbringe mine små, dyrebare fritimer liggende som et slakt på sofaen og se den to timer lange midtsesongfinalen av Once Upon a Time. Gjerne i selskap med litt sjokolade og en god middag. Det fristet. Herregud som det fristet. Jeg kunne bare forestille meg hvor ubrukelig kroppen min ville være på en yogatime, som var det jeg hadde planlagt. Jeg klarte jo knapt nok å gå normalt.
Jeg synes derfor at jeg fortjener en slags pris eller medalje for at jeg ignorerte klagene til kroppen min, trosset ønsket om å vegetere på sofaen sammen med en av mine favorittserier, og faktisk dro på Elixia for å jobbe meg gjennom 90 minutter med Advanced Ashtanga Yoga. Jeg kom meg dit. Halleluja, jeg kom meg avgårde. Jeg har hørt noen si at det er et mirakel når et barn blir født. Det er det ikke. Barn blir født hele tiden, overalt. Det er ikke noe mirakuløst i det; det er grunnleggende biologi. Det at jeg kom meg på den yogatimen, derimot, DET er et mirakel. Jeg hadde så godt som gitt det opp og slått fra meg tanken, helt til en liten stemme langt der inne hvisket "det er når du har minst lyst at det er mest viktig."
Det ble 90 tunge, men gode minutter. Den timen hadde jeg veldig godt av. Joda jeg var stiv og støl da jeg kom dit, men det er jo akkurat da yoga er midt i blinken. Å ignorere klagingen fra kroppen min var det lureste jeg kunne gjort. Jeg var litt mindre støl etterpå, og pokker ta så stolt jeg var av meg selv. Stolt og glad. Jeg hadde tatt utfordringen, og overlevd.
Nå som den femte natten straks er over, ser jeg fram til belønningen. Nå, i kveld, skal jeg endelig unne meg litt kvalitetstid med sofaen. Det synes jeg er fortjent. Jeg skal bare sove bort dagen først.
Den kroppen kan debattere like heftig som en FrP-politiker (fristende løfter som virker bra i øyeblikket, men som etter kort tid viser seg å være korttenkt og ulurt
SvarSlett... Men Vero er superkvinnen som klarer det meste og slår tilbake! Gratulerer med enda en fantastisk innsats! :-D heia Vero! (Og beklager halve postinger, den sendknappen er så nærme resten av bokstavene på skjermen...) :-)
SvarSlettHahaha! Det er kanskje den beste sammenligningen jeg noen gang har hørt. Helt fantastisk treffende. :-D
SvarSlett