Nære på

"Huff nei, jeg tror jeg må kansellere boksetimen i dag, jeg er jo så støl og stiv at jeg nesten ikke klarer å bøye meg engang," tenkte jeg i ettermiddag mens jeg loffet omkring hjemme iført pysjbukse og utsatte alt husarbeidet jeg hadde planlagt (bortsett fra oppvask og klesvask, der kom jeg faktisk i mål, uten at det på noe vis er relevant for en treningsblogg, men nuvel).

Jeg vraltet bort til mobilen for å avlyse timen, med en god porsjon skyldfølelse. Det var da jeg så hvor sent på ettermiddagen det faktisk var blitt, og at det rett og slett var for sent å kansellere timen. Ikke bare var det for sent å kansellere den - det var bare 25 minutter til timen skulle begynne. Væææ! Hvordan gikk ettermiddagen så fort?

Uten å tenke noe mer over saken hev jeg meg rundt. Skiftet ut av pysjbuksa i en fei, slengte drikkeflaske og bokseutstyr i sekken, og jogget ut døra. I alt stresset glemte jeg hvor støl og stiv jeg var. Rart, det der. Jeg ville aldri i verden rekke å hente ut billetten min i tide, men jeg kunne i det minste rekke selve timen, og kanskje kanskje ville jeg få mulighet til å registrere meg på nytt slik at jeg ikke ville få en av disse fryktede "no show"-ene. (Å få "no show" på treningssenter er litt som å få anmerkning på skolen. Det er flaut, og hvis det skjer mange nok ganger blir du straffet.)

Jeg halvt jogget bort til t-banen, flettet håret og surret på støttebandasjene rundt hender og håndledd mens jeg satt på toget, og halvt jogget deretter fra t-banen til Elixia. Jeg kom inn dørene fem minutter før timen skulle begynne, og fem minutter etter at fristen for å hente ut timekortet var utløpt. Heldigvis fikset den snille damen i skranken en ny billett til meg, med navnet mitt på, så jeg tror jeg unngikk den "no show"-en i dag. Totalt brukte jeg et kvarter fra jeg forlot leiligheten til jeg var framme, og det er ikke verst, med tanke på at selve t-banen tar syv minutter. Utrolig hvor effektiv man kan være når man får litt panikk.

Med alt dette stresset var jeg allerede varm da timen begynte, men jeg ble ingen slappfisk av den grunn. Jevnt over presterte jeg ganske greit i dag, med god teknikk, om jeg skal være så frekk og si det selv. Mester Aristo ga meg til og med litt ros, og mente at jeg er flink til å bruke hoftene riktig, noe som mange visstnok sliter med. Hurra, selvtillitsboost! Jeg er flink til noe!

Den stivheten og stølheten jeg hadde slitt med tidligere i dag merket jeg ikke noe til i løpet av timen. Det er sant som de sier; den beste kuren for slike treningsplager er mer trening. Jeg har også følt meg bedre nå etter at jeg kom hjem igjen, enn jeg gjorde før jeg dro. Så utrolig bra at jeg kom meg avgårde likevel! Tenk at det var så nære på å utebli. Makan.

La denne historien stå som bevis på det min gamle Elixia-verver sa til meg for nå snart tre år siden: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Jeg kommer aldri til å glemme de ordene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening