Svetteperler for svin

"Huff nei, jeg tror jeg må kansellere boksetimen i dag, jeg er jo så støl og stiv at jeg nesten ikke klarer å bøye meg engang," tenkte jeg i ettermiddag mens jeg loffet omkring hjemme iført pysjbukse og utsatte alt husarbeidet jeg hadde planlagt (bortsett fra oppvask og klesvask, der kom jeg faktisk i mål, uten at det på noe vis er relevant for en treningsblogg, men nuvel). Jeg vraltet bort til mobilen for å avlyse timen, med en god porsjon skyldfølelse. Det var da jeg så hvor sent på ettermiddagen det faktisk var blitt, og at det rett og slett var for sent å kansellere timen. Ikke bare var det for sent å kansellere den - det var bare 25 minutter til timen skulle begynne. Væææ! Hvordan gikk ettermiddagen så fort? Uten å tenke noe mer over saken hev jeg meg rundt. Skiftet ut av pysjbuksa i en fei, slengte drikkeflaske og bokseutstyr i sekken, og jogget ut døra. I alt stresset glemte jeg hvor støl og stiv jeg var. Rart, det der. Jeg ville aldri i verden rekke å hente ut bil...

Som nevnt tidligere hadde jeg planlagt en dansetime i dag. Det skulle være dagens trim, men så snublet jeg over noe på nettet. Jeg oppdaget at det skulle arrangeres yoga i Frognerparken, og at dette bare kostet femti kroner å være med på. Jeg syntes kombinasjonen yoga, gress og solskinn fristet veldig, og bestemte meg for å løpe avgårde. Tidspunktet kolliderte jo ikke med den planlagte dansingen, som skulle være senere, så hvorfor ikke. Smånervøs og gira møtte jeg opp til avtalt sted i parken, og ventet meg kanskje en fire-fem personer, som alle sikkert kjente hverandre fra før og kom til å stirre masse på hun rare nye damen med den bustete hestehalen. Det var litt flere enn det. Yoga er tydeligvis ganske populært. Til sammen må vi vel ha vært nærmere 40 personer, og vi klarte å okkupere en halv, ganske stor plen inne i parken. Noen rullet ut yogamattene sine, mens vi mindre rutinerte brettet ut håndklær. (Jeg bestemte meg da for at jeg trenger en yogamatte.) Deretter begynte den her...

Jeg lovet meg selv å bli mer effektiv med styrketrening, og de siste par ukene har jeg gjort mitt ytterste for å innfri dette løftet. Hardt arbeid lønner seg visst, for i går klarte jeg noe jeg ikke husker sist gang jeg klarte: Jeg tok ny personlig rekord i benkpress. Juhu! Sånn rimelig trøtt og herpa etter å ha sovet halve dagen etter den femte nattevakta på rad, vurderte jeg sterkt å utsette onsdagens planlagte styrketrening til dagen etter. Dette var imidlertid et tankemønster jeg kjente igjen. Det var den klassiske "gjør det i morgen i stedet"-demonen som kom snikende. Jeg klarte å forvise demonen, og kom meg omsider til mitt nærmeste Elixia-senter, sent men godt. Lokkeagnet mitt var å si til meg selv at jeg kunne ta en lett, rolig økt og så kose meg i badstua etterpå. Det viktigste var at jeg kom meg ut døra og gjorde noe, tross alt. Men så er det dette med å bli litt mer gira når man faktisk er i gang, da. Det ble ikke så lett og rolig likevel. Først ti minutter opp...

Greit. Nå som jeg sitter her i min femte nattevakt på rad, innser jeg at jeg lært et par ting: 1. Å dra på trening om morgenen, rett etter en nattevakt, er håpløst og latterlig overoptimistisk, på grensen til delirisk. Ethvert håp jeg tidligere har hatt om å kunne gjøre dette, er grundig gruset. Det skjer ikke. Jeg må bare bite i det sure eplet og akseptere at lørdagsspinning hver tredje helg vil utgå. Livet som helsearbeider, folkens - styr unna! 2. Å dra på trening om ettermiddagen/kvelden før du skal på nattevakt, etter å ha sovet hele dagen etter forrige nattevakt, er heller ikke bare-bare. Du våkner kanskje, med god hjelp fra vekkerklokka, et sted mellom 16:00 og 18:00. Da er du gjerne litt sulten og trenger frokost/middag/hva-pokker-man-skal-kalle-det. Deretter har du kanskje tre eller fire snaue timer før du skal tilbake på jobb. Du er trøtt, for du blir aldri egentlig helt våken når du sover på dagtid, og du er sliten, kroppen er døgnvill og forvirret og forstår ikke hvorf...

Det dumme med å jobbe som nattevakt er at treningsmulighetene blir noe innskrenket. For eksempel måtte jeg gå glipp av ukas lørdagsspinning kl. 10:30, fordi jeg da lå i dyp søvn hjemme etter 10 timer på jobb. Samtidig ble det ikke tid til å trene før kveldens nattevakt, ettersom jeg ikke våknet før kl. 19, og da bare hadde et par timer før neste vakt skulle begynne. Det fine med å jobbe som nattevakt, er at jeg får god tid til å blogge om treningen jeg har fått utrettet tidligere. Jeg jobber jo heldigvis ikke hver natt, og har i visse perioder av turnusen min mye fri. Ikke at jeg har så veldig mye trening å skryte av akkurat i natt, da. Torsdagen inneholdt pinlig lite trening, med mindre man regner med trim av lattermusklene. Onsdag fikk jeg derimot en god økt, med først en halvtime drepende intervall på tredemølle med instruktør, fulgt av en vel så drepende halvtime med trening av mage- og ryggmuskler. En forsiktig tur på vekta viste en nedgang på et halvkilo siden sist. Ikke ...

Jeg tror jeg er over den verste sensommerkneika nå. Forrige uke klokket jeg inn på fire treningsøkter, med styrketrening onsdag og torsdag, boksing fredag og spinning lørdag. I tillegg ble det en halvtimes svømmetur på søndag, så det teller vel sånn halvveis som en treningsøkt, det også. Hele tiden har jeg vært flink og ikke dyttet innpå masse snop og søppelmat. Og ja, jeg HAR begynt å gå nedover på vekta igjen. Onsdag er altså veiedag, og i dag er det jaggu meg onsdag igjen. Dermed slår jeg to fluer i én smekk når jeg senere i ettermiddag skal dra meg tilbake til Elixia Bjørvika, for både trening og veiing. Jeg var der i går også, hvor jeg kjørte en forholdsvis tung styrketime, så i dag blir det mest løping og litt kjernemuskulatur. (På mandag gikk jeg forøvrig en lang tur, og det teller vel kanskje litt, det også.) Er fryktelig spent på å se om det har skjedd noen endringer siden forrige onsdag. En ekstra klapp på skulderen gir jeg meg selv for gårsdagen. Jeg hadde en ganske kjip...

For halvannen måned siden luftet jeg noe frustrasjon over min unike(?) evne til å legge på meg, og det var sånn passe kjipt og deprimerende. Resten av juli måned ble ikke så himla mye bedre, for plutselig var det jo ferietid, med en uke i USA og greier, og det var en ganske puslete og slapp Vero som kom rullende hjem til Oslo like før månedsskiftet. Etter hjemkomsten har diverse besøk og turer dominert dagene, så det tok litt tid før jeg begynte å komme tilbake i rutine igjen. Men nå, folkens, nå er tiden kommet. Endelig. Aller først vil jeg gi meg selv litt ros for at jeg for det aller, aller meste har holdt fingrene unna sjokoladefatet, kakefatet, iskremfatet og potetgullfatet de siste par ukene. Jeg har også unngått å drukne meg i pizza og burger og denslags fy-mat som jeg er så plagsomt glad i. Jeg har fått en ny dose motivasjon for å holde meg på den smalen stien, og enn så lenge ser det ut til å gå sånn tålelig greit. Selv om jeg har klart å trene litt hver uke etter ferien (...