La oss kalle det dansing

Mot alle odds kom jeg meg opp fra sofaen i kveld, etter en hel dag med sen oppvåkning og frokost, TV-titting, hekling og litt for mange timer på Doctor Who: Legacy (et spill man får som app til iPad og iPhone, og man blir utrolig avhengig, så du må ikke finne på å laste det ned). Jeg vaklet veldig i avgjørelsen om hvorvidt jeg skulle ha hviledag eller ikke, men i siste liten (typisk meg, det) bestemte jeg meg for å rekke den ballettimen og dro meg avgårde.

Jeg ble igjen minnet på hvor utfordrende ballett faktisk er. Det er så mye å holde kontroll på, samtidig som jeg liksom skal være sterk og spenstig, og huske et snev av koreografi. Og jeg underdriver ikke når jeg sier "et snev," for det er (heldigvis?) ganske lite koreografi i disse timene. Det vi gjør mest av er øvelser, det er kun det siste kvarteret eller så at vi faktisk danser. Eller prøver å danse, som det er i mitt tilfelle. Jeg er nemlig veldig lite flink til dette. Bortsett fra min gudegitte evne til å holde en god, pekende tåspiss, er det ikke mye i ballett som kommer lett til meg. Vi hopper jo en del, og mine følelser for hopping har vel blitt nevnt noen ganger tidligere. I tillegg skal vi liksom se elegante ut mens vi hopper, mens jeg er fornøyd bare jeg klarer å få begge føttene opp fra gulvet samtidig, og enda mer fornøyd hvis jeg klarer å lande uten å brekke en ankel eller to. Det blir litt sånn "armer og bein i alle retninger," men jeg synes det er gøy likevel. Og slitsomt. Og litt vondt. Både i bena og i føttene. Vi står en del på tå, også. Tærne mine er ikke vant til å bli stått på, så de klager litt ekstra, men de har sikkert bare godt av det.

Også har vi musikken, da. Aaah, musikken. Trening til liflige, klassiske toner. Til og med jeg klarer å føle meg litt elegant når musikken kommer på. I anledning julesesongen var det i dag melodien fra "Tre nøtter til Askepott" som vi danset til på slutten av timen, og jeg følte meg både flink og grasiøs (selv om jeg neppe var det).

Joda. Ballett, folkens. Det er verdt å prøve. Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg tok sjansen på å dra dit den første gangen, og for at jeg har orket å dra flere ganger, selv når lysten til å forlate hjemmet har vært minimal. Jeg gleder meg til neste gang, og innbiller meg at jeg blir bittelitt flinkere for hver time.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening