Bloggbombe!

Igjen, alt for lenge siden sist. Jeg trøster meg med at det er bedre at jeg trener uten å blogge om det, enn at jeg blogger om å ikke trene. Ellerno.

Aller først vil jeg skryte litt av meg selv. Ikke fordi jeg har vært superflink med kosthold siden sist (bare sånn passe), men fordi jeg kan notere ned hele ni treningsdager på rad. I dag, samt hver eneste jævla dag i forrige uke, samt søndagen uka før der. Det er nå kun fire dager igjen av Elixias 20/60-challenge, og jeg har, for å si det på godt nynorsk, "upped my game." Jeg har ligget på 3. plass på Colosseums toppliste en liten stund, men nå prøver jeg altså desperat å komme meg opp til 2. plass. Jeg har bare én treningsøkt mindre enn hun som jeg prøver å ta igjen, så det burde teoretisk sett være mulig, hvis jeg er psykopat nok de neste tre dagene. Jeg tror jeg kan være psykopat nok. Denslags kommer urovekkende lett hos meg. Mer om dette mot slutten av innlegget.

Når målet for utfordringen var 20 treningsøkter på 60 dager, tenker jeg at jeg kan være fornøyd med mitt foreløpige tall 42 treningsøkter på 56 dager. Siden jeg er over gjennomsnittlig glad i tall og lister og statistikk og denslags, har jeg også merket meg at jeg ligger på 26. plass på Norgeslisten. Av alle Elixia-medlemmer i hele Norge som har registrert seg i utfordringen, er det altså kun 25 personer som har trenet mer enn meg (strengt tatt bare 19, for jeg ligger på en delt 25. plass med syv andre). Det synes jeg også fortjener litt skryt, så jeg sparker ballen i gang her, og håper på mange imponerte kommentarer fra de fire (fem? åtte? ti?) personene som av og til leser disse innleggene.


Videre må jeg dytte inn en miniskryt angående min framgang på styrketrening. Jeg er jo som kjent fryktelig glad i dette konseptet med tosifrede tall, og nå klarer jeg å løfte manualer på 10 kg når jeg prøver meg på biceps curl. Ti repetisjoner, tre sett! Er jeg stolt? Joa. Stryker jeg enda mer på overarmene mine enn jeg gjorde tidligere? Definitivt. Har jeg nusset på bicepsene mine? Vel, NÅ har jeg det. Det er jo så klisjé - jeg bare måtte.

Det var alle de gode greiene. Nå til noe litt mindre kult. Mandag kveld var siste spinningtime med Kjekke-Jonas.

Sukk.

Jeg har hatt mange favorittimer- og instruktører over de siste to årene, men den spinningtimen var den aller første. Jeg husker fremdeles den gangen i slutten av januar i fjor, da jeg ruslet inn i salen, innstilt på 70 minutter med rolig sykling. Målet mitt den gangen var å klare å holde meg på sykkelen fra start til slutt - det var nok Challenge for meg den gangen. Tempo og motstand var irrelevant. Likevel klarte Jonas allerede da å få meg til å gire opp, og nå i nesten to år har han fortsatt å utfordre meg nesten hver mandag. Det har etter hvert kommet flere "faste" gruppetimer på kalenderen min, men Xycling Challenge var altså den første, og det gjør meg nok litt ekstra nostalgisk. Det var derfor veldig kjekt at jeg hadde med håndkle på spinningtimen, slik at jeg helt til slutt diskret kunne tørke vekk litt mer enn bare svette. Visse uttalelser indikerte at han ikke nødvendigvis har sluttet for alltid, men kanskje kommer tilbake en eller annen gang senere, og det håper jeg virkelig. I mellomtiden får jeg sjekke ut om denne nye instruktøren blir noe å samle på. Jeg kan bare tenke meg én annen instruktør som kan måle seg med Jonas, men vi får se. Jeg må i det minste gi vedkommende en sjanse.

Sukk.

Med den lille sytebiten unnagjort, kan jeg gå tilbake til å skryte hemningsløst av meg selv. Jeg trente både styrke og kondisjon i går, helt på egenhånd, og kjørte meg selv ganske bra, også. Jeg tar som nevnt biceps curl med 10-kilos manualer, hele 10 repetisjoner gjennom tre sett. Markløft tar jeg på 40 kg, og i benkpress klarer jeg nå 15 repetisjoner med den 20-kilos stanga. Dette informerte jeg stolt PT-Alex om i dag, og fikk beskjed om at da kan jeg legge på litt mer vekt på den stanga, og ta litt færre repetisjoner i stedet. Bra plan. Jeg hadde så smått begynt å tenke det samme selv. Spennende!

Det var altså PT-time igjen i dag, ganske tidlig til meg å være (klokken 11, himmel og hav), fordi jeg hadde jobbintervju etterpå (kryss fingrene!). Sannsynligvis den siste timen for i år, med mindre Alex finner ut at han er ledig før jul eller i romjula. Selv ser det nok ut til at jeg blir i Oslo hele tiden (det er dyrt å reise i desember), og med veldig få vakter på kalenderen har jeg nok av tid til trening. Det er viktig, slik at jeg kan fråtse i julemat- og snop med god samvittighet.

Etter PT-trening og jobbintervju dro jeg altså hjem, spiste litt, så litt på TV - og dro tilbake til Elixia. Denne gangen for en spinningtime. Jeg tok det nokså rolig, riktignok, men det ble altså en liten time på sykkelen. Jeg kan ikke si noe annet enn at den tidligere nevnte 20/60-konkurransen til Elixia gjør underverker for motivasjonen. Jeg har gjennom de siste dagene konsekvent ligget én økt bak hun som har andreplassen på Colosseums toppliste, og det har irritert vettet av meg. Derfor gønner jeg nå på de siste dagene, slik at jeg kan komme forbi henne. Uheldigvis virker det som om hun har lignende planer for førsteplassen, for selv etter dagens doble innsats, ligger hun fremdeles ett steg foran meg. Bitch! Dette betyr krig. I morgen tar jeg TRE økter. Føkk ye!

Beklager bloggbomben, folkens. Ferdig nå. Jeg lover å holde dere oppdatert på 20/60-krigen.

Kommentarer

  1. Her må jeg jo påpeke at den rosen du har gitt deg selv over er veldig fortjent og det bifalles dypt og inderlig fra denne kanten.

    At du har trenet 42 ganger de siste 56 dagene er jo bare helt utrolig kult og tøft (jeg ligger på 6 tror jeg... :-P kanskje 8 hvis du teller begge skiturene jeg var på i helga). Jeg er helt og holdent veldig ydmykt imponert og vil følge spent med på de siste fire dagene med krig! Heia Vero! (Hvor langt er det til førsteplassen da?).

    Du er veldig imponerende Veronica. Det er jo ofte lettest å sammenligne innsats med seg selv. Jeg tror kanskje jeg tenkte at jeg kunne holde følge med deg på spinning eller jogging sånn ca mars for snart to år siden, nå er jeg helt sikker på at du er både sterkere enn meg (uavhengig av muskelgruppe), sprekere enn meg, med bedre kondis og i tillegg raskere enn meg. Det er sånn at jeg nesten blir litt misunnelig på all sprekheten og sterkheten som du innehar. Jeg skulle gjerne ønske jeg var like sprek som deg! Men jeg unner deg alt du er altså, du fortjener det så inderlig. Du har jobbet knallhardt for å komme dit du er nå, og det er helt sinnsykt og vanvittig dødsimponerende på alle plan.

    HEIA ÜBER-VERO!

    Stor klem fra Hanne :-D

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: du er min treningsheltinne og motivator! Jeg er så utrolig glad på dine vegne og du har all rett i hele verden til å være ekstremt stolt av deg selv! Du inspirerer meg umåtelig, til den grad at, på litt late dager hvor jeg tenker ting som "jeg kan jo droppe spinninga og jogge litt imorra istedet" (som jeg VET ikke skjer fordi det er kalt ute og snø på bakken), får en liten fe (som ligner mistenksomt mye på deg med tiara) poppende opp i hodet mitt som sier strengt "What Would Vero Do?" og så drar jeg allikevel! :)

    Du rocker og vi elsker deg for det! ^_^

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening