Gå til hovedinnhold

En topprioritet

Jeg har ofte hørt tid brukt som unnskyldning til å ikke trene. Jeg brukte den for eksempel flittig selv en gang, før jeg ble streng og disiplinert. Etter hvert har jeg imidlertid lært at man kan alltids finne tid til å trene, uansett hvor travel man er. Man må bare ville det nok. Man må prioritere det, og akseptere at for å kunne komme seg på trening, må noe annet vike.

Nå befinner jeg meg i den heldige(?) situasjonen at jeg jevnt over ikke har en veldig hektisk hverdag. Jeg jobber turnus, i gjennomsnitt cirka 70% per uke, og har ingen andre enn meg selv å ta hensyn til. Det er ganske digg. Det gjør det i grunn temmelig enkelt å komme meg på trening. Likevel er det én ting som innimellom stikker kjepper i hjulene, og det er depresjonen. Den kan gi utslag på mange rare og festlige måter, og en av dem er å tappe meg for energi. Når depresjonen slår til, blir jeg tiltaksløs, likegyldig, slapp og asosial. I disse periodene er det viljestyrken som holder meg gående, men den varer ikke evig. Så jeg må prioritere. Hva vil jeg at viljestyrken min skal presse meg til å gjøre i dag? Jeg kan velge én, kanskje to ting.

Dette har vært en sånn dag. Alt var kjempeslitsomt og tungt og meningsløst. Jeg kom meg ut av senga før 12 utelukkende fordi jeg hadde overnattingsbesøk av en venninne, og min pliktoppfyllende, indre vertinnestemme mente at jeg måtte lage frokost til oss. Viljestyrken min hjalp meg med dette, og vips var halvparten av dagens energi brukt opp. Etter at venninnen min dro, hadde jeg noen timer på sofaen, hvor jeg måtte ta stilling til hva jeg skulle bruke siste dose på. Jeg kunne dra på besøk og få mat og spille brettspill, eller jeg kunne dra på trening. Ikke begge deler. Jeg måtte velge én. Jeg måtte prioritere.

Jeg prioriterte selvfølgelig treningen. Jeg var jo sosial i går kveld, og skal være det i morgen igjen, så da var det bare rett og rimelig at denne dagen gikk i helsens favør. Selvfølgelig følte jeg meg som en dårlig venninne da jeg avslo innbydelsen til mat og spill, men slik blir det noen ganger, når jeg ikke orker så mye. Hadde jeg valgt annerledes, ville jeg fått dårlig samvittighet over å ha skulket trening, så jeg kunne uansett ikke komme seirende ut av den klemma.

Ikke ble det verdens mest imponerende treningsøkt, heller. Først 20 ganske intense minutter på elipsemaskinen, fulgt av kanskje en snau halvtime med styrketrening, hvor jeg fylgte et opplegg via Arnold og Fitocracy. (Det involverte biceps og triceps, skulder-, rygg- og brystmuskler, samt utfall.) Likevel var jeg fornøyd med prioriteringen min. Jeg følte meg bedre da jeg dro hjem etterpå, og angret ikke på valget. Jeg hadde fullført fem treningsdager denne uken, og det er et rimelig bra tall. Det gjorde at jeg kunne unne meg selv litt god samvittighet. Jeg har hatt en ganske sløv og ubrukelig dag, men i det minste kom jeg meg på trening til slutt. Fordi jeg prioriterte det.

Kommentarer

  1. Du er awesome! Og selv om det er tøft iblant, gir du ikke opp, og det kjennetegner en ekte helt! *klem*

    SvarSlett
  2. Du har faktisk ikke gitt opp i snart TO år! Dety er helt crazy bra det. :-) Jeg skriver under på overstående. Du er definitivt en ekte helt!

    Heia spreke-Vero!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…