En topprioritet

Jeg har ofte hørt tid brukt som unnskyldning til å ikke trene. Jeg brukte den for eksempel flittig selv en gang, før jeg ble streng og disiplinert. Etter hvert har jeg imidlertid lært at man kan alltids finne tid til å trene, uansett hvor travel man er. Man må bare ville det nok. Man må prioritere det, og akseptere at for å kunne komme seg på trening, må noe annet vike.

Nå befinner jeg meg i den heldige(?) situasjonen at jeg jevnt over ikke har en veldig hektisk hverdag. Jeg jobber turnus, i gjennomsnitt cirka 70% per uke, og har ingen andre enn meg selv å ta hensyn til. Det er ganske digg. Det gjør det i grunn temmelig enkelt å komme meg på trening. Likevel er det én ting som innimellom stikker kjepper i hjulene, og det er depresjonen. Den kan gi utslag på mange rare og festlige måter, og en av dem er å tappe meg for energi. Når depresjonen slår til, blir jeg tiltaksløs, likegyldig, slapp og asosial. I disse periodene er det viljestyrken som holder meg gående, men den varer ikke evig. Så jeg må prioritere. Hva vil jeg at viljestyrken min skal presse meg til å gjøre i dag? Jeg kan velge én, kanskje to ting.

Dette har vært en sånn dag. Alt var kjempeslitsomt og tungt og meningsløst. Jeg kom meg ut av senga før 12 utelukkende fordi jeg hadde overnattingsbesøk av en venninne, og min pliktoppfyllende, indre vertinnestemme mente at jeg måtte lage frokost til oss. Viljestyrken min hjalp meg med dette, og vips var halvparten av dagens energi brukt opp. Etter at venninnen min dro, hadde jeg noen timer på sofaen, hvor jeg måtte ta stilling til hva jeg skulle bruke siste dose på. Jeg kunne dra på besøk og få mat og spille brettspill, eller jeg kunne dra på trening. Ikke begge deler. Jeg måtte velge én. Jeg måtte prioritere.

Jeg prioriterte selvfølgelig treningen. Jeg var jo sosial i går kveld, og skal være det i morgen igjen, så da var det bare rett og rimelig at denne dagen gikk i helsens favør. Selvfølgelig følte jeg meg som en dårlig venninne da jeg avslo innbydelsen til mat og spill, men slik blir det noen ganger, når jeg ikke orker så mye. Hadde jeg valgt annerledes, ville jeg fått dårlig samvittighet over å ha skulket trening, så jeg kunne uansett ikke komme seirende ut av den klemma.

Ikke ble det verdens mest imponerende treningsøkt, heller. Først 20 ganske intense minutter på elipsemaskinen, fulgt av kanskje en snau halvtime med styrketrening, hvor jeg fylgte et opplegg via Arnold og Fitocracy. (Det involverte biceps og triceps, skulder-, rygg- og brystmuskler, samt utfall.) Likevel var jeg fornøyd med prioriteringen min. Jeg følte meg bedre da jeg dro hjem etterpå, og angret ikke på valget. Jeg hadde fullført fem treningsdager denne uken, og det er et rimelig bra tall. Det gjorde at jeg kunne unne meg selv litt god samvittighet. Jeg har hatt en ganske sløv og ubrukelig dag, men i det minste kom jeg meg på trening til slutt. Fordi jeg prioriterte det.

Kommentarer

  1. Du er awesome! Og selv om det er tøft iblant, gir du ikke opp, og det kjennetegner en ekte helt! *klem*

    SvarSlett
  2. Du har faktisk ikke gitt opp i snart TO år! Dety er helt crazy bra det. :-) Jeg skriver under på overstående. Du er definitivt en ekte helt!

    Heia spreke-Vero!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg