Gå til hovedinnhold

Yogasavn

For første gang på lenge var det på tide å vende mine stadig stølere, stivere kropp mot yogasalen igjen. Jeg kjente det under stretchingen etter onsdagens styrketime, at nå var det jaggu på tide. Jeg klarte jo nesten ikke ligge på ryggen med beinet bøyd under meg engang, og ved nærmere ettertanke var vel min forrige yogatime en eller annen gang i juni.

Derfor så jeg fram til 70 minutter med Jivamuktiyoga i dag, eller Energy Yoga som det også kalles. Jeg var først litt småskremt av at det skulle være en så lang time, men den frykten kunne jeg bare spise i meg. Det var ingenting å være nervøs for i det hele tatt. Timen var fantastisk herlig. Med unntak av noen korte øvelser her og der (alt som innebar å stå på hendene eller hodet, for eksempel, og tilsvarende sinnssyke ting), klarte jeg det vi skulle gjennom. Vi begynte med noen avslappende minutter med mantra og meditasjon, og avsluttet med tilsvarende. Underveis ga instruktøren oss interessant kunnskap om linken mellom chakraer og forskjellige yogaposisjoner, alt fortalt med en fløyelsmyk, behagelig stemme. På toppen av det hele gikk hun rundt og smurte et eller annet veldig oppfriskende og kjølig på nakkene våre mens vi stod stille, som luktet kjempegodt. Jeg følte meg bortskjemt, samtidig som jeg jobbet hardt og utfordret både muskler og balanse. 

Så var det denne skulderstående, da. Etter noen måneder uten øvelse, var det ingen overraskelse at det gikk dårlig i dag. Særlig siden jeg ikke hadde veggen min bak meg til å støtte meg litt på. Med rullefart kom jeg meg opp, men aldri lenger enn noen sekunder av gangen. Jeg tar det imidlertid ikke så tungt. Som sagt; første gang på noen måneder. Med mer øvelse er jeg sikker på at jeg skal få det til. 

De 70 minuttene var over nesten skuffende fort. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg ikke jobber kveld neste onsdag, slik at jeg kan dra tilbake. Jeg var ikke klar over hvor mye jeg faktisk har savnet yoga, men det har jeg visst altså. Veldig. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…