Gå til hovedinnhold

RunKeeper og meg

Men i alle dager, hvor blir tiden av? Jeg synes liksom jeg aldri har tid til å blogge lenger. Skammelig, Vero. Skammelig. På tide å skjerpe seg. Trøsten ligger imidlertid i at selv om jeg ikke alltid blogger, så trener jeg. Ikke hver eneste dag, men ofte nok til at jeg ikke har dårlig samvittighet av den grunn.

I går ble det en halvtimes joggetur, inspirert av min gærne venninne som for lenge siden har overgått meg både i treningsambisjoner og pågangsmot. Jeg husker da hun tidligere i år fortalte at hun foretrakk crossing over spinning, fordi det var snillere mot knærne, og knærne hadde hun mye vondt i. Jogging var uaktuelt. Nå jogger hun 50 minutter i strekk! Jeg finner ikke egentlig noen norske ord som rettferdiggjør hvor imponert jeg er, men det engelske ordet "flabbergasted" er ganske bra.


Selv klarer jeg såvidt å tyne meg selv gjennom 30 minutter, og da trenger jeg kanskje en liten pause eller to hvor jeg går i stedet for å jogge. Jeg hater jo egentlig jogging. Eller, jeg hatet det. Nå begynner jeg å tolerere det mer. Delvis fordi jeg blir så motivert av dette joggemonsteret jeg kjenner, men også delvis fordi jeg har begynt å bruke RunKeeper, og RunKeeper overrasker meg innimellom med å fortelle at jeg har slått min egen rekord. Slik som i går. I går knuste jeg visstnok tidligere rekorder både på hastighet og distanse. Det er kult, da. Det gjør at jeg faktisk har lyst til å gjøre det igjen, for å se om jeg kanskje kan klare å bli enda bedre.

Likevel var det rart, for det føltes ikke som om jeg var kjappere. Tvert imot, egentlig. Jeg stoppet RunKeeper og startet den på nytt da jeg var nesten halvveis i ruten, for jeg trodde den måtte ha gjort noe feil. Selv følte jeg meg kjempetung i kroppen og utrolig treg. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at jeg ikke kanskje ved uhell har streifet borti en innstilling som gjorde RunKeeper litt forvirret, men det finner jeg ut neste gang i så fall. Enn så lenge skal jeg akseptere muligheten for at jeg kanskje faktisk blir sprekere og flinkere.

Kommentarer

  1. Kan jo være du følte deg tregere og tyngre fordi du tok i mer? Da blir man jo ofte mer sliten også?
    Når det kommer til jogging merker jeg stor forskjell mellom når jeg klarer å jogge regelmessig, og når det bare blir en tur nå og da. Første turen syns jeg alltid er grusom nesten hele veien. Andre turen så går den følelsen av å være sliten og tung over litt utti økta, og det blir egentlig bare bedre. Men hvis jeg jogger sjeldent, bare en gang i uka eller noe sjeldnere, så føles hver joggetur ut som den første joggeturen omtrent. Og det er fryktelig kjipt og slitsomt.

    Kjenner du noen forskjell på typen slitenhet/hva-man-nå-skal-kalle-det når du gjør en treningsform for første gang på lenge i forhold til hyppig?

    Heia jogge-Vero. Jeg er sikker på at Tunkeeper har helt rett. Du er tøff! :-)

    SvarSlett
  2. Jeg så RunKeeper-postenen dine igår, og det er jo kjempebra! Blir du med på en tur imorgen? føler det er evigheter siden vi trente sammen nå!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…