Gå til hovedinnhold

Nok en suksesshistorie

Ny suksess! Herregud så gøy dette er. Jeg skulle ønske hver bloggpost var en skrytehistorie. I stedet får jeg nyte litt ekstra disse som kommer. 

Dagens skrytehistorie kommer fra yoga. To uker etter den herlige timen med Jivamuktiyoga var jeg tilbake igjen, ettersom jeg ikke skulle jobbe i kveld. Noen har kanskje allerede gjettet hva skrytet vil handle om. Det er den samme gamle visa, vet dere. Den der ene tingen som jeg har slitt og svettet og angstet og bantes så mye over i minst et år nå. Den tingen som jeg opptil flere ganger nesten har klart, og kanskje til og med klart bittelitt et par ganger ved hjelp av veggen bak meg. Jeg klarte det ikke bittelitt forrige gang, for da var jeg veggløs. Nemlig: Skulderstående. 

Jeg var veggløs i dag også, men lot meg ikke stoppe av den grunn. Jeg har knekket koden nå. Funnet knepet for å klare det. Jeg må ned i Plogen først. Altså må føttene ned på gulvet bak hodet. Det har jeg for så vidt heller aldri klart før, så kanskje det er en sammenheng der. Men i dag fikk jeg det til. I dag lot jeg angst og panikk være, og dyttet bena opp og bak, og der lå jeg altså, fullstendig hjelpeløs, som en skilpadde som har landet på skallet sitt. Hvordan skulle jeg noen gang kunne bevege meg igjen? lurte jeg på, men det gikk av seg selv, nesten. Fremdeles med føttene godt plantet på gulvet bak hodet, plasserte jeg hendene nederst i korsryggen, hvor de ville være til god hjelp og støtte. Så løftet jeg forsiktig det ene beinet opp fra gulvet og over meg. Deretter gjorde jeg det samme med det andre beinet, og med ett lå jeg der i Skulderstående. 

Joda, jeg skalv. Jeg vinglet. Beina svaiet, og jeg lurte på det ville bråke veldig hvis de plutselig deiset ned i gulvet enten foran meg eller bak meg. Jeg lurte på om jeg burde være fornøyd med disse første sekundene og bare rolig senke dem igjen. Babysteps. "10 dype pust til" sa instruktøren, og så tenkte jeg at det burde jeg pinadø klare, nå som jeg endelig var på plass. 

Som sagt, så gjort. Jeg lå der i 10 dype pust til, helt fram til vi fikk beskjed om å sakte og rolig senke beina og ligge rett ut på ryggen og slappe av. Det klarte jeg også - å senke dem rolig, altså. Ingen brå pladask i løpet av ett sekund, nei. Jeg måtte bite meg i underleppa for å ikke fnise av henrykkelse. Jeg var så stolt og fornøyd! Dette var stort. Dette var gøy. Dette vil jeg gjøre igjen. 

Og alt dette med en surklende, men på samme tid tørr hoste, som minner meg på at jeg ennå ikke er frisk. Heldigvis klarte jeg å holde hosten til et minimum i løpet av timen. Jeg gir pusteteknikken æren for det. Jeg følte meg faktisk bedre etter timen enn jeg hadde gjort før. Så der hører dere, folkens; sykdom er ingen grunn til å droppe treninga, med mindre man er fullstendig sengeliggende. Det kan faktisk ha en helbredende effekt. 

P.S. Før yogatimen varmet jeg opp med 20 minutter på tredemølle, jevn jogging som gikk gradvis fra 7,5 til 9. Bare så det er nevnt. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…