Nok en suksesshistorie

Ny suksess! Herregud så gøy dette er. Jeg skulle ønske hver bloggpost var en skrytehistorie. I stedet får jeg nyte litt ekstra disse som kommer. 

Dagens skrytehistorie kommer fra yoga. To uker etter den herlige timen med Jivamuktiyoga var jeg tilbake igjen, ettersom jeg ikke skulle jobbe i kveld. Noen har kanskje allerede gjettet hva skrytet vil handle om. Det er den samme gamle visa, vet dere. Den der ene tingen som jeg har slitt og svettet og angstet og bantes så mye over i minst et år nå. Den tingen som jeg opptil flere ganger nesten har klart, og kanskje til og med klart bittelitt et par ganger ved hjelp av veggen bak meg. Jeg klarte det ikke bittelitt forrige gang, for da var jeg veggløs. Nemlig: Skulderstående. 

Jeg var veggløs i dag også, men lot meg ikke stoppe av den grunn. Jeg har knekket koden nå. Funnet knepet for å klare det. Jeg må ned i Plogen først. Altså må føttene ned på gulvet bak hodet. Det har jeg for så vidt heller aldri klart før, så kanskje det er en sammenheng der. Men i dag fikk jeg det til. I dag lot jeg angst og panikk være, og dyttet bena opp og bak, og der lå jeg altså, fullstendig hjelpeløs, som en skilpadde som har landet på skallet sitt. Hvordan skulle jeg noen gang kunne bevege meg igjen? lurte jeg på, men det gikk av seg selv, nesten. Fremdeles med føttene godt plantet på gulvet bak hodet, plasserte jeg hendene nederst i korsryggen, hvor de ville være til god hjelp og støtte. Så løftet jeg forsiktig det ene beinet opp fra gulvet og over meg. Deretter gjorde jeg det samme med det andre beinet, og med ett lå jeg der i Skulderstående. 

Joda, jeg skalv. Jeg vinglet. Beina svaiet, og jeg lurte på det ville bråke veldig hvis de plutselig deiset ned i gulvet enten foran meg eller bak meg. Jeg lurte på om jeg burde være fornøyd med disse første sekundene og bare rolig senke dem igjen. Babysteps. "10 dype pust til" sa instruktøren, og så tenkte jeg at det burde jeg pinadø klare, nå som jeg endelig var på plass. 

Som sagt, så gjort. Jeg lå der i 10 dype pust til, helt fram til vi fikk beskjed om å sakte og rolig senke beina og ligge rett ut på ryggen og slappe av. Det klarte jeg også - å senke dem rolig, altså. Ingen brå pladask i løpet av ett sekund, nei. Jeg måtte bite meg i underleppa for å ikke fnise av henrykkelse. Jeg var så stolt og fornøyd! Dette var stort. Dette var gøy. Dette vil jeg gjøre igjen. 

Og alt dette med en surklende, men på samme tid tørr hoste, som minner meg på at jeg ennå ikke er frisk. Heldigvis klarte jeg å holde hosten til et minimum i løpet av timen. Jeg gir pusteteknikken æren for det. Jeg følte meg faktisk bedre etter timen enn jeg hadde gjort før. Så der hører dere, folkens; sykdom er ingen grunn til å droppe treninga, med mindre man er fullstendig sengeliggende. Det kan faktisk ha en helbredende effekt. 

P.S. Før yogatimen varmet jeg opp med 20 minutter på tredemølle, jevn jogging som gikk gradvis fra 7,5 til 9. Bare så det er nevnt. 

Kommentarer

Populære innlegg