Lyntrening
Herregud så sliten jeg er. Jeg døøøør!
I mangel på lørdagsspinningen (savn!) dro jeg i stedet på en Styrke og Core-time (40 minutter), rimelig gira etter fremgangen over de siste ukene. Det var ikke Super-Sissel som skulle ha timen denne gangen, men prinsippet ville jo være det samme, og øvelsene ville vel stort sett være de samme, så det kom sikkert til å bli kjempebra likevel.
Og kjempebra var det. Problemet var at det kanskje var litt for kjempebra for meg, for her suset vi gjennom øvelsene alt for raskt til at jeg klarte å henge skikkelig med. Jeg måtte enten gjøre øvelsene litt sånn halvveis, eller bare ignorere tellingen til instruktøren og gjøre min egen greie. Det endte opp med en kombinasjon, og da de 40 minuttene var over følte jeg ikke egentlig at jeg hadde oppnådd så veldig mye annet enn å svette en del og få opp pulsen. En annen forskjell var at denne gangen tok vi to og to øvelser som vi vekslet på, i stedet for tre og tre, slik som Sissel pleier. Det gjorde at jeg var mye mer sliten i de aktuelle muskelgruppene hver gang vi begynte på neste sett, fordi det hadde gått så kort tid siden sist jeg plaget dem. Jeg tror ikke det er noe galt med å ha litt kortere pauser mellom hver muskelgruppe altså, men det ble en ekstra utfordring for en slappfisk som meg. Ja, også var det flere repetisjoner, noe som også gjorde at jeg halvveis gjennom hele løpet følte for å bruke manualene til å heller slå meg selv i hodet med.
Det ble også en kanskje noe tiltrengt rekontakt med bakken. Jeg ER ikke Hulken. Ikke i nærheten engang. Jeg har jobbet meg opp til å være svak, i stedet for puslete, men jeg er ennå ikke det man kan kalle sterk. I alle fall var jeg ikke det i dag. Heldigvis kommer det flere dager! Mange flere. Jeg gleder meg, jeg. Det går tross alt stadig fremover, om enn noe sakte.
I mangel på lørdagsspinningen (savn!) dro jeg i stedet på en Styrke og Core-time (40 minutter), rimelig gira etter fremgangen over de siste ukene. Det var ikke Super-Sissel som skulle ha timen denne gangen, men prinsippet ville jo være det samme, og øvelsene ville vel stort sett være de samme, så det kom sikkert til å bli kjempebra likevel.
Og kjempebra var det. Problemet var at det kanskje var litt for kjempebra for meg, for her suset vi gjennom øvelsene alt for raskt til at jeg klarte å henge skikkelig med. Jeg måtte enten gjøre øvelsene litt sånn halvveis, eller bare ignorere tellingen til instruktøren og gjøre min egen greie. Det endte opp med en kombinasjon, og da de 40 minuttene var over følte jeg ikke egentlig at jeg hadde oppnådd så veldig mye annet enn å svette en del og få opp pulsen. En annen forskjell var at denne gangen tok vi to og to øvelser som vi vekslet på, i stedet for tre og tre, slik som Sissel pleier. Det gjorde at jeg var mye mer sliten i de aktuelle muskelgruppene hver gang vi begynte på neste sett, fordi det hadde gått så kort tid siden sist jeg plaget dem. Jeg tror ikke det er noe galt med å ha litt kortere pauser mellom hver muskelgruppe altså, men det ble en ekstra utfordring for en slappfisk som meg. Ja, også var det flere repetisjoner, noe som også gjorde at jeg halvveis gjennom hele løpet følte for å bruke manualene til å heller slå meg selv i hodet med.
Det ble også en kanskje noe tiltrengt rekontakt med bakken. Jeg ER ikke Hulken. Ikke i nærheten engang. Jeg har jobbet meg opp til å være svak, i stedet for puslete, men jeg er ennå ikke det man kan kalle sterk. I alle fall var jeg ikke det i dag. Heldigvis kommer det flere dager! Mange flere. Jeg gleder meg, jeg. Det går tross alt stadig fremover, om enn noe sakte.
Kommentarer
Legg inn en kommentar