Jeg, mitt surrehue

Du vet den følelsen du får når du skal være et sted til en bestemt tid, er ute i god tid og føler deg kjempeflink, helt til du innser at du tydeligvis lider av presenil demens fordi du har dratt til feil sted? Den følelsen, ja. Den fikk jeg i dag.

Kom hjem fra jobb. Hev i meg et par knekkebrød og lot meg irritere av hårreisende tilbakestående kommentarer på internett fra evolusjonens blindspor, FrP-velgere (sorry til FrP-ere som kanskje leser dette; det finnes sikkert noen ålreite eksemplarer også, jeg har bare ikke hatt gleden av å møte noen ennå). Dette gjorde jeg i stedet for å spise en skikkelig middag, fordi jeg ville være ute i god tid til spinningtimen som skulle begynne klokken halv seks. Tre kvarter etter at jeg kom hjem var jeg på vei ut døra igjen, og jeg var på plass på Colosseum i god tid til timen. Hele 20 minutter hadde jeg på meg før den skulle begynne, og jeg følte meg veldig zen.

Så scannet jeg kortet på automaten for å hente ut billetten min, og ble rimelig forvirret da automaten påstod at jeg ikke hadde booket noen time i dag. Samtidig ga den meg et utvalg av de kommende timene som jeg kunne melde meg på, og spinning var ikke engang blant dem. Hva i alle dager? Hadde timen blitt avlyst? Men Elixia pleier jo å være så flinke til å gi beskjed om sånt. Jeg scannet kortet igjen, slik alle idioter gjør når noe uventet skjer; kanskje feilen ville rette seg opp på magisk vis hvis jeg bare prøvde på nytt. Det gjorde den ikke. Jeg forstod ingenting.

I et sporadisk anfall av intelligens kom jeg på å sjekke Elixia-appen på mobilen min. Der står det jo hvilke timer jeg er påmeldt. Ganske så riktig; der stod det. Xycling, klokken 17:30. På Bjørvika.


Så hadde jeg altså 20 minutter til å komme meg fra Colosseum til Bjørvika for å rekke spinningtimen, fordi jeg hadde vært dum som et brød og latt autopiloten ta over. Det sa seg selv at det ikke ville gå. Jeg ringte til Bjørvika, forklarte hvilket nek jeg hadde vært, og lurte på om de kunne registrere ut billetten min for meg, så skulle jeg komme så snart jeg rakk. Det var ikke noe problem, så jeg slapp å miste plassen, og jeg slapp å få en no-show i systemet. Puh.

Et kvarter etter at timen hadde begynt, lusket jeg skamfullt inn i spinningsalen på Bjørvika, snek meg lengst inn og bakerst for å ikke forstyrre for mye da jeg skulle justere sykkelen, og kastet meg rett inn i intervallene. Oppvarmingen var allerede ferdig, men jeg hadde i grunn fått min oppvarming da jeg stresset meg halvt ihjel for å komme dit, så det var greit nok.

Men de intervallene? Fytti katta, de var vonde! Denne instruktøren var nådeløs. Hun jaget oss til utmattelse hele veien, og det var fabelaktig. Jeg var i grunn lettet over at jeg hadde begynt et kvarter senere enn resten, ellers hadde jeg kanskje ikke klart å fullføre. Så selv om det bare ble 40 minutter i stedet for 55, så var det 40 veldig intense og velbrukte minutter, så det var verdt det til slutt.

Men for pokker, Vero. Neste gang sørger du for at du husker hvor du skal. Dette var flaut.

Kommentarer

Populære innlegg