Gå til hovedinnhold

Jeg, mitt surrehue

Du vet den følelsen du får når du skal være et sted til en bestemt tid, er ute i god tid og føler deg kjempeflink, helt til du innser at du tydeligvis lider av presenil demens fordi du har dratt til feil sted? Den følelsen, ja. Den fikk jeg i dag.

Kom hjem fra jobb. Hev i meg et par knekkebrød og lot meg irritere av hårreisende tilbakestående kommentarer på internett fra evolusjonens blindspor, FrP-velgere (sorry til FrP-ere som kanskje leser dette; det finnes sikkert noen ålreite eksemplarer også, jeg har bare ikke hatt gleden av å møte noen ennå). Dette gjorde jeg i stedet for å spise en skikkelig middag, fordi jeg ville være ute i god tid til spinningtimen som skulle begynne klokken halv seks. Tre kvarter etter at jeg kom hjem var jeg på vei ut døra igjen, og jeg var på plass på Colosseum i god tid til timen. Hele 20 minutter hadde jeg på meg før den skulle begynne, og jeg følte meg veldig zen.

Så scannet jeg kortet på automaten for å hente ut billetten min, og ble rimelig forvirret da automaten påstod at jeg ikke hadde booket noen time i dag. Samtidig ga den meg et utvalg av de kommende timene som jeg kunne melde meg på, og spinning var ikke engang blant dem. Hva i alle dager? Hadde timen blitt avlyst? Men Elixia pleier jo å være så flinke til å gi beskjed om sånt. Jeg scannet kortet igjen, slik alle idioter gjør når noe uventet skjer; kanskje feilen ville rette seg opp på magisk vis hvis jeg bare prøvde på nytt. Det gjorde den ikke. Jeg forstod ingenting.

I et sporadisk anfall av intelligens kom jeg på å sjekke Elixia-appen på mobilen min. Der står det jo hvilke timer jeg er påmeldt. Ganske så riktig; der stod det. Xycling, klokken 17:30. På Bjørvika.


Så hadde jeg altså 20 minutter til å komme meg fra Colosseum til Bjørvika for å rekke spinningtimen, fordi jeg hadde vært dum som et brød og latt autopiloten ta over. Det sa seg selv at det ikke ville gå. Jeg ringte til Bjørvika, forklarte hvilket nek jeg hadde vært, og lurte på om de kunne registrere ut billetten min for meg, så skulle jeg komme så snart jeg rakk. Det var ikke noe problem, så jeg slapp å miste plassen, og jeg slapp å få en no-show i systemet. Puh.

Et kvarter etter at timen hadde begynt, lusket jeg skamfullt inn i spinningsalen på Bjørvika, snek meg lengst inn og bakerst for å ikke forstyrre for mye da jeg skulle justere sykkelen, og kastet meg rett inn i intervallene. Oppvarmingen var allerede ferdig, men jeg hadde i grunn fått min oppvarming da jeg stresset meg halvt ihjel for å komme dit, så det var greit nok.

Men de intervallene? Fytti katta, de var vonde! Denne instruktøren var nådeløs. Hun jaget oss til utmattelse hele veien, og det var fabelaktig. Jeg var i grunn lettet over at jeg hadde begynt et kvarter senere enn resten, ellers hadde jeg kanskje ikke klart å fullføre. Så selv om det bare ble 40 minutter i stedet for 55, så var det 40 veldig intense og velbrukte minutter, så det var verdt det til slutt.

Men for pokker, Vero. Neste gang sørger du for at du husker hvor du skal. Dette var flaut.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…