Gå til hovedinnhold

Huhei hvor det går

To innlegg på en og samme dag, folkens. Håhå! Dette tar jo bare heeelt av. Nå har jeg visst blitt fullstendig vill og gæern. Jeg skylder på dagens styrketime med Super-Sissel, for etter at den var ferdig for en time siden kunne jeg nesten ikke vente med å komme meg til en pc med internett for å skryteblogge.

Nemlig. Skryteblogge. Noen husker sikkert forrige ukes hemningsløse skryteblogging hvor jeg, muligens noe overdrevet, sammenlignet meg selv med selveste Hulken. Nå skal jeg gjøre det igjen, men denne gangen har Hulken blitt litt større, litt fulere og litt grønnere. (Og litt mer feminin, håper jeg.) Jeg brøt nemlig nye rekorder igjen i dag.

Det stemmer. Nye rekorder. Igjen. Fra 25 kg på knebøy og markløft gikk jeg i dag opp til 27,5 kg. Ikke all verdens forskjell, for all del, men noen ganger kan ett riskorn velte begeret. Igjen måtte jeg få hjelp av Sissel til å løfte stanga på og av skuldrene da vi skulle ta knebøyene, og samtidig fikk jeg ros for all vekten jeg puttet på. Det sprøeste av alt? Jeg innbiller meg at jeg kunne klart enda litt til. I alle fall på knebøy; på markløft blir det gjerne til at armene svikter etter hvert, for der er jeg fortsatt en pingle. Dette merker jeg spesielt godt på roing, og da særlig i håndleddene, av alle steder. Likevel presset jeg meg opp fra 20 kg til 22,5 kg på roingen i dag, så der har jeg enda mer å være litt kry over. Samtidig prøvde jeg å utfordre meg selv på den mageøvelsen hvor vi skal sitte med bena opp fra gulvet og løfte en manual fra side til side; denne gangen gjorde jeg opptil flere forsøk på å faktisk få føttene opp fra gulvet. Det gikk i korte drag, og jeg hatet meg selv mens jeg holdt på, men det var sikkert veldig bra for magemusklene mine. Stakkars jævler.

Samtidig har jeg klart å ikke spise verken kake, iskrem, sjokolade eller ostepop i dag. Winning! Ikke mye å skryte av ennå, ettersom det fremdeles bare er 4. september og fire uker igjen av måneden, men de små seirene teller, de også. Babysteps, folkens. Babysteps.

Kommentarer

  1. Babystegene er de mest imponerende de vet du Vero. Alltid de første som er vanskeligst. Så syns du har all grunn til å være stolt, og fortsett bare i samme gode retning! :-D

    Og jeg er veldig imponert, eller flabbergasted om du vil, av hvor mye du løfter. Steike ta, det høres fryktelig tungt ut. Sterkingen. :-)

    Heia sterke-Vero!

    SvarSlett
  2. Vi heier alle på sterke-Vero!
    Den eneste måten å få varig fremgang på er nettopp babysteps!

    til og med når man skal gå til nordpolen må man starte med ETT steg :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…