Huhei hvor det går

To innlegg på en og samme dag, folkens. Håhå! Dette tar jo bare heeelt av. Nå har jeg visst blitt fullstendig vill og gæern. Jeg skylder på dagens styrketime med Super-Sissel, for etter at den var ferdig for en time siden kunne jeg nesten ikke vente med å komme meg til en pc med internett for å skryteblogge.

Nemlig. Skryteblogge. Noen husker sikkert forrige ukes hemningsløse skryteblogging hvor jeg, muligens noe overdrevet, sammenlignet meg selv med selveste Hulken. Nå skal jeg gjøre det igjen, men denne gangen har Hulken blitt litt større, litt fulere og litt grønnere. (Og litt mer feminin, håper jeg.) Jeg brøt nemlig nye rekorder igjen i dag.

Det stemmer. Nye rekorder. Igjen. Fra 25 kg på knebøy og markløft gikk jeg i dag opp til 27,5 kg. Ikke all verdens forskjell, for all del, men noen ganger kan ett riskorn velte begeret. Igjen måtte jeg få hjelp av Sissel til å løfte stanga på og av skuldrene da vi skulle ta knebøyene, og samtidig fikk jeg ros for all vekten jeg puttet på. Det sprøeste av alt? Jeg innbiller meg at jeg kunne klart enda litt til. I alle fall på knebøy; på markløft blir det gjerne til at armene svikter etter hvert, for der er jeg fortsatt en pingle. Dette merker jeg spesielt godt på roing, og da særlig i håndleddene, av alle steder. Likevel presset jeg meg opp fra 20 kg til 22,5 kg på roingen i dag, så der har jeg enda mer å være litt kry over. Samtidig prøvde jeg å utfordre meg selv på den mageøvelsen hvor vi skal sitte med bena opp fra gulvet og løfte en manual fra side til side; denne gangen gjorde jeg opptil flere forsøk på å faktisk få føttene opp fra gulvet. Det gikk i korte drag, og jeg hatet meg selv mens jeg holdt på, men det var sikkert veldig bra for magemusklene mine. Stakkars jævler.

Samtidig har jeg klart å ikke spise verken kake, iskrem, sjokolade eller ostepop i dag. Winning! Ikke mye å skryte av ennå, ettersom det fremdeles bare er 4. september og fire uker igjen av måneden, men de små seirene teller, de også. Babysteps, folkens. Babysteps.

Kommentarer

  1. Babystegene er de mest imponerende de vet du Vero. Alltid de første som er vanskeligst. Så syns du har all grunn til å være stolt, og fortsett bare i samme gode retning! :-D

    Og jeg er veldig imponert, eller flabbergasted om du vil, av hvor mye du løfter. Steike ta, det høres fryktelig tungt ut. Sterkingen. :-)

    Heia sterke-Vero!

    SvarSlett
  2. Vi heier alle på sterke-Vero!
    Den eneste måten å få varig fremgang på er nettopp babysteps!

    til og med når man skal gå til nordpolen må man starte med ETT steg :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg