Gå til hovedinnhold

Helgen kom og gikk

Joda, jeg har trenet i løpet av helgen. Jeg har bare ikke hatt tid til å blogge. På fredag var det nemlig avreise til sørlandet, hvor jeg og noen venner skulle på hyttetur, og jeg rakk bare såvidt å skvise inn en time med zumba på Elixia før jeg måtte hjem og pakke i all hast før jeg måtte løpe ut døra igjen.

Zumba, ja. Det var lenge siden. Veldig lenge. Jeg skammer meg litt når jeg tenker på hvor lenge det er siden. Jeg husker det ikke, engang. Nå er det ikke bare min skyld. Det er langt færre zumba-timer nå enn det var for et år siden, for eksempel. Likevel burde jeg absolutt fått med meg flere slike timer, for det er jo både morsomt og slitsomt. Langt mer slitsomt enn jeg husket. "En lett zumbatime" tenkte jeg, da jeg planla mine fredagsaktiviteter. "Slik at jeg ikke blir alt for svett og ekkel før jeg skal sitte i en bil med fire andre personer i fire timer." Phail. Jeg ble kjempesvett. Det er noe med morsomme aktiviteter som gjør at man bare fortrenger hvor slitsomt det faktisk kan være. Ballspill er en sånn ting, og dansing er en annen. Ikke sånn som for eksempel jogging, hvor du hvert eneste sekund kjenner på hvor tungt og jævlig det er. Så joda, det ble en skikkelig treningsøkt på fredag også.

En noe mindre økt ble det på lørdag. Da var jeg jo godt akklimatisert på sørlandshytta i strålende finvær, og selv om det ble en god time eller mer med bading på en strand som like gjerne kunne vært i syden, var det ikke nok svømming til at jeg kan kalle det trening. Det var mer plasking, flyting og fotografering. Derfor kompenserte jeg litt før middag med å ta en joggetur. En liten joggetur, vel å merke. Stien jeg fulgte var ikke så lang som jeg hadde håpet den skulle være, og jeg hadde nådd full sirkel etter snaue 25 minutter. Attpåtil var de første fem minuttene mer klatring ned skråninger i en skog (det begynte som en sti, men så ville ikke stien mer) enn faktisk jogging, men til gjengjeld var de siste par minuttene en superbratt oppoverbakke som alene nesten tok livet av meg. Jeg klarte bare å jogge halvveis opp, før jeg måtte gå resten. Jeg ble trøstet av vennene mine med kommentarer om at de neppe hadde orket å jogge opp hele den bakken, heller (selv om jeg mistenker at i alle fall et par av dem sikkert kunne gjort det).

Min idylliske joggestrand.

Ikke verst helg, altså. Nå begynner altså min uke med mange kveldsvakter, og jeg er spent på hvordan jeg klarer å holde treningsrutinen rundt dette. Jeg tror faktisk det skal gå bra. Jeg har jo planlagt tålelig greit og sånn passe nøye.

Kommentarer

  1. Det så ikke akkurat feil ut det bildet der altså. :-)
    Nå utover høsten, når det blir mørkere og mørkere, så er det fint å minne seg selv på sånne fine dager som den på bidlet over. :-)

    Heia havfrue-Vero!

    Og lykke til med kveldsvaktuka, dette får du til! :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…