Gå til hovedinnhold

Hei Ullevaal Stadion!

Det var hyggelig å treffe deg i dag, Ullevaal Stadion, for aller første gang. Jeg burde egentlig besøkt deg for lenge siden, for du er jo bare tre stopp unna Colosseum, og du var veldig fin. Skikkelig fjong og posh, nesten for fjong og posh til at jeg syntes jeg kunne svette på deg. (Men jeg gjorde det likevel - svettet på deg, altså.) Nå var jo planen min opprinnelig at jeg skulle ha besøkt deg allerede, ettersom du er en av de få sentrene som tilbyr ballettimen som jeg har så lyst å prøve meg på. Men kveldsvakt på jobben saboterte fint for den planen tidligere, men jeg håper på bedre flaks neste uke.

Det var imidlertid ikke ballett som lurte meg opp til deg i dag, Ullevaal Stadion. Det var spinning. Du skjønner, vi på Colosseum er så bortskjemte med å ha en av verdens gærneste, kuleste og flinkeste spinninginstruktører på lørdager, men akkurat denne lørdagen var Colosseum stengt, så da måtte vi låne deg litt i stedet. Vi var jo en aldri så liten fanklubb som troppet opp, og du var ny for oss alle, men vi likte deg likevel. Vi håper du likte oss også. Jeg håper i alle fall du likte meg, for jeg vil gjerne komme tilbake, som for eksempel til balletten din. Det er innmari kult at du tilbyr ballett, altså. Du er kanskje i ferd med å oppfylle en barndomsdrøm.

Spinningsalen din var ikke så veldig stor, men det gjorde ikke noe. Da ble det bare mindre varmt mens vi jobbet. (Du skulle sett oss på Colosseum, Ullevaal Stadion, der vi sitter nesten 100 personer i en svær sal, hvor bortimot alle jobber og svetter som gærne, og temperaturen er verdig høysesong på Gran Canaria.) Jeg likte egentlig også godt å kunne se ut på gaten, på dagslyset, og på alle menneskene som skuflet forbi som ikke var like flinke og spreke som vi som satt der inne. Jeg var heldig og hadde fått plass midt i salen, men hvis jeg hadde sittet rett ved vinduet hadde jeg sikkert blitt veldig selvbevisst, så alle medaljer har en bakside. Men alt i alt trivdes jeg godt der jeg satt, og når jeg trives så jobber jeg skikkelig. Jeg jobbet veldig skikkelig i dag. Svettet kjempemasse, noe jeg merket ekstra godt ettersom jeg hadde glemt håndkle. Jeg klarte å tyne pulsen helt opp til 160, noe som er ganske høyt for meg. (Du tror kanskje jeg bare er veldig lat, Ullevaal Stadion, men jeg får den faktisk ikke veldig mye høyere uten å få lyst til å kaste opp. Jeg tror jeg kom til 167 på tredemølla med PT-Alex en gang, og da ble jeg skikkelig svimmel og kvalm. Hvilepulsen min har blitt målt helt ned til 48, og da har jeg ikke egentlig hvilet skikkelig engang. Bare nevner det, slik at du forstår hva en puls på 160 betyr for meg.)

Den gærne instruktøren vår rocka salen grundig, som vanlig, og etterpå hørte jeg en av de andre i gruppen, som ikke hadde vært på noen av timene hans før, skryte veldig over hvor flott økten hadde vært. Fanklubben og jeg var enige. Vi har funnet en gullgruve.

Dette var min lille hilsen til deg, Ullevaal Stadion. Et positivt første møte, og jeg håper på flere. Jeg skulle gjerne skrevet litt mer, men jeg må skynde meg videre på jobb. Vanligvis synes jeg kveldsvakt i helgen er skikkelig dust, men denne lørdagen var det greit, for hvis jeg hadde hatt dagvakt ville jeg jo gått glipp av spinningen.

God helg! :)

Kommentarer

  1. Det beste er å se på de som går inn på Egon mens du selv sitter på spinningsykkelen :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…