Gå til hovedinnhold

Du klarer mer enn du tror

Jeg har lært noe fantastisk i det siste, gjennom Styrke & Core-timene med Sissel. Vel, strengt tatt visste jeg det allerede, sånn i teorien, men over de siste ukene har jeg virkelig fått erfare det. Det er helt utrolig. Jeg klarer mer enn jeg tror, og jeg er sterkere enn jeg tror. Jeg må bare tørre å prøve. 

Forrige onsdag skrøt jeg over hvordan jeg la på tyngre vekter på stanga, og at det i grunn hadde gått ganske bra, at jeg til og med følte at jeg kunne ha klart litt til. 

I dag tok jeg meg selv på ordet, og la på enda mer. Jeg byttet ut 6-kilosmanualene til manualer på 7 kg. Jeg tok alle tre settene med roing på 22,5 kg. Jeg tok 20 kg på glute bridge. Og sist, men slettes ikke minst, jeg dundret meg gjennom 30 kg på knebøy og markløft. For en snau måned siden lå jeg på 20 kg på disse øvelsene. Selv om jeg sannsynligvis har blitt noe sterkere over de siste ukene, tviler jeg på at jeg har blitt SÅ mye styrkere. Derfor er det ganske logisk å anta at jeg nok har kunnet legge på tyngre vekter en god stund. Det bare falt meg liksom aldri inn å prøve. Det føltes så urealistisk og uoverkommelig. Dessuten var jeg redd for å feile; hva om jeg ikke klarte det? Da ville jeg blitt skuffet, da. 

Jeg har blitt mindre redd for å feile nå. Jeg har også blitt litt tøffere. Jeg tør utfordre meg selv mer, og jeg ser at det hjelper. Jeg kjenner at det hjelper. Ut av komfortsonen, hele tiden. Jævlig, men verdt det. Så utrolig verdt det. 

Mitt strenge kostholdsregime har også klart seg rimelig greit. Med unntak av lørdagskvelden på jobb forrige uke (vi visste jo alle at det kom til å skje, særlig da jeg nærmest ble beordret av mine kolleger til å bake muffins mens det var litt rolig), har jeg ikke spist noe som helst av snacks eller godteri, kake eller iskrem. Jeg har spist mat, og jeg har registrert alt via appen Shape Up, som egentlig er et ganske fantastisk verktøy. Så får vi se om om noen uker om det har hjulpet. Om jeg klarer å komme meg forbi neste milepæl. Den er stor, så jeg er veldig spent. Og når jeg når den, så vet jeg at absolutt alt er mulig. 

Forøvrig vil jeg dele en liten hyggelig historie. Jeg har en bukse. Den er noen år gammel. For et par år siden var den litt trang. Ikke sånn at det var umulig å bruke den, men nok til at jeg unngikk å ha den på med mindre jeg ikke hadde noe annet rent. Etter en stund sluttet den å være trang. Så ble den litt romslig. Jeg kunne bruke den, men hvis jeg løp eller gjorde noe mer aktivt enn å spasere, begynte den å skli av. Jeg tok den på igjen tidligere i uka, og lo and behold - nå sklir den av bare jeg beveger litt på meg. Det øyeblikket jeg tar mer enn fem-seks skritt, begynner den å skli, og jeg må holde på den. Jeg har testet det hjemme. Gått fra kjøkkenet til badet uten å holde på den. Det er ikke lange distansen, bare et par meter. Når jeg kommer til badet ligger buksa rundt knærne. Den samme buksa som for et par år siden var trang. Tenk så herlig! Det hadde jeg faktisk aldri trodd, ikke for et par år siden. Det umulig er altså mulig, og du klarer mer enn du tror. Stol på meg. Jeg er beviset. 

Kommentarer

  1. WOW!
    utrolig imponert, og det er så inspirerende å følge utviklingen din!

    Gleder meg til å følge høsten utover!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…