Tilbake til smerten

Hele to dager har gått siden forrige treningsøkt. Det er jo lenge, til meg å være, men det hadde sin naturlige forklaring. Etter Grand Prix-festen på lørdag, ble hviledag på søndag en nødvendighet, fordi jeg hadde fått ALT for lite søvn. I går var det planlagt utflukt til Tusenfryd, og det tok sånn omtrent hele dagen. Noen ganger går tiden bare alt for fort.

Det var derfor kanskje et lite sjokk for kroppen å bli kastet rett ut i en brutal styrkeøkt med PT-Alex i dag. Aaaauuuu. Jeg kan såvidt huske sist gang jeg var så støl som nå; det var den onsdagen jeg var på en Power-time rett før PT-time, og dette føles litt tilsvarende. Spesielt armer og skuldre fikk lide i dag, i tillegg til beina, og akkurat nå har jeg bittelitt lyst til å dø. På toppen av det hele hev jeg meg med på en 40-minutters Easy Xycling etter PT-timen, og det var kanskje kombinasjonen av disse to aktivitetene som gjør at jeg nå føler meg som en 87 år gammel dame som nettopp har falt på isen. Dette til tross for at jeg tok det ganske pent og rolig på den spinningtimen.

Men jeg klager ikke. Etter to dager med sløving (i den grad det er mulig å sløve når man løper rundt på Tusenfryd i syv timer som en unge på sukkersjokk) var det godt å være tilbake igjen. Det skal ikke mange dagers fravær til før jeg merker at formen blir slappere igjen, så her er det bare å gire opp. Særlig med tanke på hvor mye kake og junkfood jeg har spist i løpet av pinsehelga. Gulp. PT-Alex uttrykte noe oppfordrende at jeg hadde selvsagt ikke spist noe godteri i løpet av helga, og jeg lot være å påpeke hvor langt fra sannheten den påstanden var. Det er nok best å bare la det bli med det.