Slutt på hvilen
Selv om det var godt med en hviledag i går, var det også ganske digg å være tilbake på Colosseum i dag. Jeg fikk mitt første klistremerke til 2. runde av 25/90 og varmet opp litt på tredemølla før jeg ruslet inn i en overraskende full Burlesque-sal. Så mange folk har jeg ikke sett der inne før, så det er tydelig at ryktet sprer seg om hvor bra denne timen er. Den kan virkelig anbefales, og jeg håper den blir værende på programmet i lang, lang tid.
Koreografien holder fremdeles samme trinn som tidligere, og jeg har nå blitt så komfortabel med den at jeg ikke egentlig trenger å følge med på instruksene lenger. Noen vil kanskje mene at dette ville vært kjedelig, men for meg er det bare kjempegøy. Jeg er utrolig glad i å gjøre ting jeg er kjent og komfortabel med, og som jeg i økende grad føler at jeg mestrer. Jeg er ikke lenger redd for å være lenger framme (eller til og med fremst) i salen, selvbevisst rundt hvor mange som kan se når jeg gjør feil, for nå gjør jeg omtrent aldri feil. Generelt har jeg også blitt mye mer komfortabel med bevegelsene, og kaster meg uti det med mer entusiasme og energi enn jeg gjorde til å begynne med. I dag slo jeg til og med ut håret. Bokstavelig talt. Milde malurka, det var mye hår! Man skjønner ikke hvor mye hår man har før man slenger litt rundt på det og nesten brekker nakken i prosessen på grunn av tyngden. Men det er kanskje ikke et utbredt problem? Kanskje det bare er jeg som trenger en frisørtime.
Økten ble avsluttet, som den har blitt den siste måneden, med ti tusen trappetrinn for å komme opp fra kjellerdypet som Colosseum ligger i. Men nå er det altså bare ti tusen, i motsetning til hundre tusen, som det var for en måned siden. Trappene er ikke lenger så ille som de var, eventuelt har jeg blitt litt bedre enn jeg var. Tenke seg til. Det går stadig framover. Jeg kommer nesten til å savne dem når heisen er på plass igjen om en ukes tid. Nesten.
Koreografien holder fremdeles samme trinn som tidligere, og jeg har nå blitt så komfortabel med den at jeg ikke egentlig trenger å følge med på instruksene lenger. Noen vil kanskje mene at dette ville vært kjedelig, men for meg er det bare kjempegøy. Jeg er utrolig glad i å gjøre ting jeg er kjent og komfortabel med, og som jeg i økende grad føler at jeg mestrer. Jeg er ikke lenger redd for å være lenger framme (eller til og med fremst) i salen, selvbevisst rundt hvor mange som kan se når jeg gjør feil, for nå gjør jeg omtrent aldri feil. Generelt har jeg også blitt mye mer komfortabel med bevegelsene, og kaster meg uti det med mer entusiasme og energi enn jeg gjorde til å begynne med. I dag slo jeg til og med ut håret. Bokstavelig talt. Milde malurka, det var mye hår! Man skjønner ikke hvor mye hår man har før man slenger litt rundt på det og nesten brekker nakken i prosessen på grunn av tyngden. Men det er kanskje ikke et utbredt problem? Kanskje det bare er jeg som trenger en frisørtime.
Økten ble avsluttet, som den har blitt den siste måneden, med ti tusen trappetrinn for å komme opp fra kjellerdypet som Colosseum ligger i. Men nå er det altså bare ti tusen, i motsetning til hundre tusen, som det var for en måned siden. Trappene er ikke lenger så ille som de var, eventuelt har jeg blitt litt bedre enn jeg var. Tenke seg til. Det går stadig framover. Jeg kommer nesten til å savne dem når heisen er på plass igjen om en ukes tid. Nesten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar