Dansetorsdag

Torsdag er Burlesque-dag. Sånn har det blitt. For tredje gang returnerte jeg til sal 3 på Colosseum, denne gangen igjen sammen ned min særdeles danseglade venninne. For tredje gang lot jeg meg overraske over hvor latterlig andpusten og sliten jeg ble av denne timen.

Når jeg ligger hjemme på sofaen og er usikker på om jeg orker å dra på trening, er det veldig lett å tenke "joda, kom igjen, det er jo bare en dansetime; det er jo bare moro, ikke skikkelig trening engang." Jeg har perfeksjonert kunsten å lure meg selv, både på godt og vondt. I situasjoner som denne er det heldigvis godt, for det fører til at jeg får en knallbra treningsøkt når jeg i utgangspunktet ikke egentlig følte for å ha det, og så er jeg kjempefornøyd med resultatet etterpå. For dansing ER skikkelig trening, og en dansetime er slettes ikke "bare."

Akkurat i dag hadde jeg en veldig lat og sliten dag. Sofaen hadde fått et godt grep på meg, og tanken på å dra meg ut av døra og til trening var tung. Jeg sendte en melding til venninnen min for å sjekke om hun hadde tenkt seg på timen, og avtalte med meg selv at dersom hun ikke skulle dra, så ble jeg også hjemme. Det skulle være Tegnet™ jeg skulle navigere etter. Heldigvis svarte hun at hun skulle på den, og dermed hadde Skjebnen™ talt, og jeg måtte opp og ut.

Dansingen var fortreffelig, og nå etter tredje gang begynte jeg å virkelig føle meg fortrolig med koreografien. Mestringsfølelsen var høy, noe som gjorde alt enda morsommere. Min venninne var også superfornøyd; så fornøyd at hun komplimenterte instruktøren (den fabelaktige Karina) etter at timen var over. Det synes jeg var veldig tøft. Jeg har ofte lyst til å gå bort og gi instruktørene ros, men er alltid alt for sjenert til å gjøre det. Jeg husker fremdeles en av de første gangene en instruktør henvendte seg direkte og snakket til meg. Jeg trodde jeg skulle dø. (Men på en trivelig måte.) De er jo alle så flinke og flotte; nesten som guder blant mennesker. Også prater de med lille, usle MEG? Nå går det imidlertid litt bedre. Øvelse gjør som kjent mester, og jeg har bearbeidet min evne til å prate med disse gudene uten å bare stirre skrekkslagent ned i gulvet. Det hjelper selvfølgelig at de er pokker så hyggelige.

Kommentarer

  1. Det hjelper kanskje litt at noen av disse gudommelige instruktørene synes du er inspirerende og imponerende også? På linje med en god del andre folk også tipper jeg, hvis jeg skal bruke meg selv som målestokk. :-)

    Heia deg!

    PS: jeg har gjort noe så crazy som å melde meg på Topp7 i Trondheim som er 2. juni, dvs på alle de høyeste toppene i bymarka med start på Nidarø, det er 30 km og 1087 oppover-høydemeter. Jeg er så absolutt ikke i form til det, så det blir spennende. Men jeg har jo gått fjellturer med mer oppakking og mer stigning før, så det går vel helst bra? For å legge på driver jeg å vurderer om jeg skal ta med 4.5 kg i sekken, som nok er mer enn jeg trenger, for da kan jeg få en quest eller to på fitocracy... Hva tror du?

    Har ellers lenge lurt på hva som kan klassifiseres som henholdsvis "light", "moderate" og "steep hills" (og "mountains" forsåvidt, selv om det er mer selvfolklarende). Jeg ville for eksempel klassifisere hele bymarka som hills av ett eller annet slag, kanskje moderate? Mens Ulriken i Bergen er jo nærmest fjell, eller?

    SvarSlett
  2. Topp7 i Trondheim høres ut som rene vanvidd, og jeg tviler ikke på at du fikser den biffen helt fint! Questing på Fito er alltid kult, så hvis det å legge til noen kilo i sekken gir deg et par slike, så sier jeg go for it. ;)

    Klassifisering av light, moderate og steep tror jeg sikkert blir litt subjektivt, etter hva slags form man er i. Hvis en bakke er veldig tung å komme seg opp, så vil jeg si den er steep, selv om kanskje personen foran meg spretter oppover og synes den er light. :P

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening