Suksess!

Etter gårsdagens nederlag var det godt at jeg klarte å finne veien til spinningsalen hos Kjekke-Jonas i dag. I går hadde jeg nemlig planlagt å besøke Domus Athletica (studentidrettshall med basseng) for å kjøpe månedskort og sette i gang med svømming, men det viste seg at semesterkortet mitt vant en høyst ufrivillig lek med Gjemsel, og uten semesterkort ville jeg nok ikke fått studentpris, og da ville det plutselig ikke vært så billig lenger. Derfor har jeg bestilt nytt semesterkort fra administrasjonen, og så snart det kommer i posten, DA skal jeg pelle meg til dette bassenget og svømme til jeg får rosinhud.

Men i dag var det altså spinning som stod på menyen. Det er jo mandag igjen. Jeg hadde vært så intelligent å glemme igjen drikkeflaska hjemme, men heldigvis får man kjøpt alt man trenger på Elixia, så jeg rustet meg til timen med en halvliter Imsdal, og det gikk så fint, så.

Det ble litt svetting i dag også, altså. Jeg lurer på om jeg kanskje skal våge å tro at denne svettingen kan ha kommet for å bli. Jeg håper jo det, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal være slik, for da betyr det at jeg har blitt flinkere til å presse meg selv og få opp pulsen enda mer. Jeg har nok en aldri så liten tendens til å alltid holde litt igjen, redd for å slite meg helt ut, eller for å ikke klare det jeg prøver å få til, men kanskje denne stadig hyppigere svettingen er en indikasjon på at jeg har blitt bedre til å presse på? Vi får se.

Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg var på timen og gjennomførte den, selv om motivasjonen ikke i utgangspunktet var nevneverdig høy akkurat i dag. Noen ganger er det å trene med depresjon en større utfordring enn alle fysiske elementer lagt sammen, og jeg vet så inderlig godt hvor vanskelig det er å gjøre noe når man overhodet ikke føler for det. Heldigvis for meg har jeg knekt koden: Ikke tenke, bare gjøre. Ett skritt av gangen. Om jeg så bare orker å gjøre én ting, så blir den ene tingen trening, for det gir så uendelig mye tilbake, vel så mye psykisk som fysisk. Jeg har aldri så mye selvtillit og er aldri så fornøyd med meg selv som etter en treningsøkt, og det har en enorm effekt på humøret, og dermed på depresjonen. Ingenting er som å komme hjem fra trening og tilbringe resten av kvelden på sofaen med god samvittighet, i stedet for den typiske dårlige samvittigheten jeg vanligvis har over at jeg ikke har gjort noe nyttig. Å kjenne forskjellen på humør og selvtillit før og etter en treningsøkt er direkte morsomt, for den er så enormt stor. Og når de fysiske effektene begynner å dukke opp, slik som lettere kroppsmasse og romsligere klær, ja da blir det bare enda bedre. Titt og ofte bemerker folk hvor mye jeg har gått ned, særlig hvis det er noen uker/måneder siden sist vi så hverandre, og alle timene med svetting og gisping etter luft og verkende muskler føles som en veldig liten pris å betale. Også merker jeg det selv, også. Jeg kjenner hvordan hverdagen oppleves lettere; det er lettere å gjøre ting, små hverdagslige ting, som for eksempel å gå i trapper, løpe etter bussen (før løp jeg aldri etter bussen), bøye meg ned for å knyte skolisser - det er de små tingene. Jeg kjenner at jeg er raskere, lettere, sterkere og smidigere, og det er ganske fantastisk.

Neste gang jeg føler meg for nedtrykt og/eller mentalt sliten til å dra på trening, må jeg bla frem dette innlegget og lese avsnittet over. Det vil hjelpe meg å huske hvorfor jeg gjør dette, og å finne igjen litt motivasjon når den prøver å gjemme seg. Jeg har sett meg ut et veldig konkret mål til sommeren, og jeg vet at jeg kan nå det hvis jeg bare fortsetter å gjøre det jeg må gjøre. Det finnes ingen unnskyldninger. Det finnes ikke "den perfekte tiden" for å trene. Det er bare å dryle på. Og fy søren, som jeg skal dryle.