Stolthet uten fordom

I forrige uke gjorde jeg en avtale med PT-Alex om at jeg skulle kutte ut alt av snop, kaker og potetgull fram til påske. Jeg var spent på hvordan dette skulle gå når helgen kom, men utrolig nok har jeg klart å ikke bryte løftet. Både fredag, lørdag og søndag kom og gikk - ikke så mye som en sjokoladebit passerte mine lepper. Den største utfordringen kom imidlertid i dag, på jobben såklart. Helt uten advarsel stod det nemlig ikke bare én, men TO kaker på kjøkkenet i lunsjen. Jeg hadde vært forberedt på å stå imot fristelser i helga, men jeg var ikke forberedt på å stå imot fristelser på jobb på en mandag. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre i en slik situasjon: Fant fram mine to knekkebrød, boksen med leverpostei og agurken, smurte på så fort jeg bare kunne, og tok med maten tilbake til vaktrommet for å spise der. Hvis jeg hadde satt meg ned på det kjøkkenet, med en marsipankake og sjokoladekake foran meg, så hadde det aldri gått bra. Bare det at jeg hadde viljestyrke nok til å snu ryggen til og komme meg vekk derfra, er imponerende nok for meg. Det var jaggu ikke lett! Men jeg klarte det, og kan nå falle sammen i sofaen med verdens beste samvittighet etter nok en godtefri dag i tillegg til en solid treningsøkt. (Herregud, hvem ER jeg??)

Mandag betyr som vanlig spinning, og nok en gang har jeg kommet hjem med et håndkle fuktig av svette. Fabelaktig! Før spinningen varmet jeg dessuten opp med femten intense minutter på ellipsemaskinen (200 kalorier, påstod apparatet, i den grad man kan stole på sånt), så totalt har jeg klokket inn 85 minutter med trening denne kvelden.

Kjekke-Jonas passet på å rose oss i dag også, og som et barn utsultet på oppmerksomhet fra sine foreldre, sugde jeg til meg hvert ord. Vi (jeg) fikk ros for at vi (JEG) i kveld hadde tatt et valg om å dra på trening, i stedet for mange andre trivelige og sannsynligvis mer komfortable alternativer. Vi kunne vært ute og spist middag med venner, eller ligget på sofaen med beina høyt og slappet av, men vi hadde valgt å komme til spinningsalen, og hvert eneste tråkk på sykkelen ga oss bedre helse, gjorde oss raskere, sterkere, mer utholdende. Vi hadde all grunn til å være stolte av oss selv, sa han, og jeg tillater meg faktisk å være stolt. All beskjedenhet til side, så synes jeg selv at jeg rett og slett er dritflink til å trene, og kombinert med at jeg nå snart har holdt ut en uke uten mitt daglige behov for søtsaker, er jeg så stolt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Men bare nesten; så snart jeg er ferdig med å skrive dette, skal jeg krype under pleddet på sofaen og se en episode eller to av noen TV-serier, mens jeg mumser i meg en liten kveldsmat bestående av brødskive med lettservelat. Se så flink jeg har blitt! Flink og stolt! Who knew, right?

Kommentarer

  1. WOW!

    Du har all grunn til å være stolt! Hele helga uten snop, etter ei hel uke uten snop, og i tillegg ikke spising av kake (gratis som sådan) i dag er helt utrolig, crazy, imponerende viljesterkt.

    Maken til viljesterk og kul dame skal man lete lenge etter!

    Heia sunne-Vero!!!

    SvarSlett
  2. Du ble fristet med "Join the Dark Side, we got cake!", men klarte å holde deg på den gode siden. Flinkis! ;-D

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening