Vintergalskap

Ski, folkens. Det er galskap, det. Man fester et par glatte planker til beina og skal liksom klare å bevege seg framover, oppover og nedover med denne dødsfella på seg, og samtidig styre når det dukker opp svinger. Svingene kommer selvfølgelig vanligvis i en bakke, sånn bare for å ytterligere øke risikoen for livstruende skader.

Med dødsforakt tok jeg i dag med meg skiene opp til Sognsvann. Disse kjære, gamle skiene som har nytt en behagelig og rolig pensjonisttilværelse i nærmere fire år. Jeg var litt gira, litt nervøs, men mest av alt spent. På vei til Sognsvann satt jeg og undret på hvor mange ganger jeg kom til å tryne i løpet av turen, og hvor sakte jeg kom til å bevege meg; ikke fordi jeg skulle være lat og holde pulsen nede, så langt derifra - men fordi jeg er livredd nedoverbakker når jeg har ski på beina. Særlig hvis det er svinger. Det har aldri gått bra før, og selv om jeg så langt har sluppet unna med både liv og helse i behold, knyter det seg i magen når jeg tenker på å skulle renne nedover, uansett hvor kort eller slakk bakken måtte være. Men nok om det.

Jeg må i grunn innrømme at jeg overrasket meg selv. Selv om jeg vaklet veldig ved et par anledninger (dagens lekse: Ta aldri blikket fra skiløypa), trynet jeg faktisk ikke mer enn én gang. Til gjengjeld skjedde det fallet på en helt jevn og fin bortoverstrekning, og jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg fikk det til, men plutselig lå jeg der nede og kavet. Jeg var forberedt på fall, men hadde virkelig forventet at det skulle skje i en nedoverbakke. Det store underet er jo at jeg beseiret samtlige bakker, både oppover og nedover. Jeg klarte til og med det der magiske kunststykket hvor man vinkler skiene litt mot hverandre slik at man bremser - I SVINGEN! Jeg ble så overrasket at jeg lo høyt, der jeg vaklet videre i sporet, omgitt av kun den mørke skogen og lyktestolpene. Så utrolig gøy!

I litt over en time holdt jeg på med denne galskapen. Denne kjølige, fuktige galskapen - for temperaturen har akkurat begynte å krype oppover mot 0 grader, og nedbøret kom som lett yr i stedet for snø, men jeg ga meg ikke av den grunn. Jeg hadde for en god stund siden bestemt meg for at det skulle bli minst én skitur i løpet av romjula, og tiden begynte å løpe fra meg, så det var bare å kjøre på. Jeg forsøkte på forhånd å lure noen til å bli med, men det gikk selvsagt ikke. Jeg kjenner ytterst få personer som går på ski, ytterst få personer som ikke er opptatt nesten til enhver tid, og kombinasjonen av disse blir nærmest håpløs. Men jeg koste meg likevel i min ensomhet, og skogen var frisk og deilig.

Belønningen blir ribberester, ostepop, kakao og pleddet i sofakroken med noe koselig på TV. Det synes jeg at jeg har fortjent nå. Det synes innsiden av lårene mine også, kjenner jeg.