Tenke? Jeg? Aldri!

Jeg kan ha gjort noe mindre gjennomtenkt i dag. Jeg kan ha vært med på en to timer lang spinningøkt med Kristine og Kjekke-Jonas, uten å reflektere over at jeg i morgen har PT-time. De som ikke helt ser hvorfor dette kan være et problem, er utvilsomt i mye bedre form enn meg. Her er hvorfor:

To timer spinning er ganske slitsomt. Akkurat nå er jeg veldig sliten. Kjempefornøyd og nesten litt glad, til og med (til tross for det lidende savnet etter konserten jeg egentlig skulle opplevd om to dager), men sliten. Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg dro, for det var skikkelig digg. Men jeg er sliten. Jeg kommer sikkert til å være sliten helt til i morgen. I morgen blir jeg kanskje til og med litt støl. Den siste halvtimen av spinningen begynte jeg å få vondt i rumpa (det er lov å le, folkens!). Kanskje la noen merke til dette og ble imponert over at jeg syklet så mye stående helt på slutten (som jo er tyngre enn å sykle sittende), men det var altså ikke fordi jeg følte meg så sprek og sterk; det var fordi det gjorde vondt å sitte. Men hey, flott motivasjon da! "Nå må jeg presse meg selv ENDA mer og stå mer enn jeg egentlig skal, for hvis jeg setter meg får jeg vondt i rumpa." En klassiker. Jeg burde skrive en bok om hvordan lure seg selv til å trene mer og hardere enn man egentlig har tenkt.

Men ja, som sagt tenkte jeg ikke over at jeg har PT-time i morgen. Dette betyr at morgendagen sannsynligvis vil bli et aldri så lite mareritt å komme gjennom. Jeg tviler på at PT-Alex vil la meg slippe billig unna fordi jeg presterte så godt i dag - snarere tvert imot. Jeg har en lei tendens til å signalisere (ofte ufrivillig) at jeg egentlig klarer mer enn det han presser meg til, og dette får naturligvis konsekvenser i form av enda hardere terrortimer. Dette er jo selvfølgelig egentlig bra, men det er også jævlig. Jeg har fremdeles friskt i minnet hvordan jeg nesten ikke klarte å gå i hele to dager etter PT-timen forrige uke, og denne uken skal jeg altså kombinere det med å ha kjørt meg ut på en dobbel spinningtime dagen før. Veldig smart, Vero. Kjempesmart.

Men angrer jeg? På ingen måte. I morgen skal jeg ta imot hva enn for jævelskap PT-Alex slenger mot meg, og jeg skal ta det imot på en særdeles lite verdig måte, med mye syting og akking og oiing, slik at han virkelig skjønner hvor kjipt jeg da har det, og derfor hvor utrolig flink jeg er som likevel - til tross for alt - gjennomfører økten. For gjennomføre den, det skal jeg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening