Minus gult og grønt

Ettersom jeg er fryktelig glad i markeringer, vil jeg markere også denne dagen. Dette ble nemlig dagen hvor jeg for første gang i en styrketime verken brukte de gule eller de grønne vektloddene, på henholdsvis 1.25 og 2.5 kg hver. Nei, fra nå av er det kun oransje (5 kg) og lilla (10 kg) som gjelder. Vel ... i alle fall på akkurat DISSE øvelsene. Jeg skal ikke utelukke at jeg en dag plutselig overfalles av noe som vil prøve å drepe for eksempel skuldermusklene mine, og da må jeg nok hente fram de grønne igjen. Men inntil videre beholder jeg dagens lille fargeseier.

Styrke og Core fikk jeg dratt på i dag, nå som det endelig kom en torsdag hvor jeg ikke var opptatt etter jobb. Jeg var ærlig talt litt nervøs på vei til senteret, for nå er det lenge siden sist jeg var på en slik time. Tidligere kunne jeg ta 20 kg på vektstang i knebøy - ville jeg klare det igjen i dag? Ja, skulle du ha sett på maken, det klarte jeg. Noe annet jeg klarte var å trene biceps med 5 kg i hver hånd, og det var definitivt første gang. Om et par uker prøver jeg meg kanskje på 6 kg.

Min bedring vil ingen ende ta; i dag klarte jeg også den beryktede "båten" - med bena i lufta og det hele. Utrolig. Joda, armene måtte hjelpe til ved å støtte under knærne, men det er fremdeles bedre enn hva jeg har klart tidligere. I tillegg klarte jeg å utføre de forskjellige øvelsene med armene som skulle gjøres mens vi satt der, selv om jeg bare kunne bruke annenhver arm ettersom den ene til enhver tid måtte støtte under knærne for å holde meg oppe i posisjonen. Det er så utrolig gøy når jeg endelig klarer noe jeg ikke har klart tidligere. Nå skal jeg sørge for å holde neste torsdag ettermiddag ledig, slik at jeg kan gjenta suksessen da. Dette var jo gøy!

Noe annet som var veldig flott med den timen, var at instruktør Ellen var skikkelig flink til å følge med på oss, hjelpe oss til å klare øvelsene så riktig som mulig, og gi oss noen rosende ord når vi gjorde det bra. Jeg digger at instruktører gjør dette, om det så er på spinning, yoga, styrke eller hva det måtte være. Litt oppmerksomhet er gull verdt, både for evnen til å forbedre teknikk og for følelsen av å bli sett.

Jeg stod midt i (mitt forsøk på) planken da hun kom bort til meg, og fikk litt nøyere instrukser på hvordan jeg kunne gjøre den bedre. Selvsagt valgte armene mine akkurat DET tidspunktet til å ikke ville mer, og jeg klappet fullstendig sammen rett ned på gulvet, rett foran instruktøren. Jeg kunne ikke annet enn å le av meg selv, men jeg skammet meg også fordi jeg er så latterlig svak. Tsk tsk. For å kompensere for skammen kom jeg meg kjapt opp og tilbake i stillingen for de resterende sekundene øvelsen varte, og jeg antar at det var bedre enn å bare bli liggende nede. Det er visst viktig å ikke gi seg, og jeg skal for pokker ikke gi meg. Dette går riktig vei, tross alt. Det er ikke mer enn en måned siden at bare tanken på å stå i strak planke var fullstendig fjern - men se på meg nå. Snart flyr det griser utenfor vinduet mitt, det er jeg helt sikker på.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening