Nesten frisk!

-
Det går mot bedringens vei. Tror jeg. Håper jeg. Jeg har vært på jobb de siste to dagene, men må med en viss skuffelse innrømme at jeg følte meg verre i dag enn jeg gjorde i går. Jeg håper det bare var en liten forbipasserende etternøler, og at jeg snart vil være 100% tilbake igjen.

Det å være nesten frisk er imidlertid nok. Hvis jeg er frisk nok til å være på jobb, så er jeg frisk nok til å trene. Det var derfor med stor fryd og entusiasme jeg i dag endelig kunne la være å kansellere timen jeg hadde booket (slik jeg nå i en uke har kansellert alle timer jeg så overoptimistisk har siktet meg mot), og i stedet faktisk møte opp. Halleluja!

Jeg valgte meg yoga i dag. Først tenkte jeg spinning, for jeg savner spinning (men jeg savner også yoga), men ettersom halsen fremdeles prøver å drepe meg, tenkte jeg at å presse kondisjonen kanskje ville være litt i overkant tøft. Jeg er jo ingen tøffing, egentlig. Jeg er faktisk ganske pysete. Ikke at yoga er pysete, altså - men det er roligere, og rolig virket mest smart.

Det var rolig(ere enn spinning), men det var jaggu tøft også. Det var en lettelse å kjenne at jeg ikke har blitt merkbart mindre tøyelig siden sist; jeg når fram til føttene mine like lett som jeg nesten alltid har gjort. Musklene har visst heller ikke blitt så svekket som jeg fryktet, for jeg klarte meg egentlig ganske bra (men måtte hvile litt et par ganger). Kanskje hjalp det på tøyeligheten at jeg hadde varmet opp i et kvarter på elipsemaskin først, men jeg skal innrømme at selv med et mindre vellykket resultat hadde jeg vært fornøyd, nåværende helse tatt i betraktning. Jeg følte meg flink. Det var godt å være tilbake igjen.

Som kronen på verket snek jeg meg på vekta igjen, for første gang på lenge. Jeg fryktet at disse siste 11 dagene liggende på sofaen og i senga ville sette dype spor, men faktisk ikke. Her ligger ting like stabilt som de har gjort helt siden, vel, siden slutten av juni, hvis jeg skal være smertelig ærlig. Det stemmer; ikke så mye som ett kilo har rikket seg av meg på hele tre måneder. Det er litt skuff, da. Jeg har lest om sånne "platåer" som man treffer en gang i blant, hvor ingenting skjer uansett hvor hardt man trener, men at det skulle vare så lenge? Svært uhøflig. Dårlig gjort. Ufint. We are not amused.

Håper jeg blir helt frisk snart, slik at jeg kan øke intensiteten på treningen. Det er det tydeligvis behov for.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mitt eventyr på Elixia Røa

-
Det finnes et Elixia-senter på Røa i Oslo som er eksklusivt og fancy. Det åpnet i fjor, og er det eneste Elixia-senteret i hovedstaden som har svømmebasseng. Flere svømmebasseng, faktisk. Og vannsklie. Og boblebad. Og flere badstuer. Det er et aldri så lite badeparadis, og paradis må man betale ekstra for. Derfor har ikke fattigfranser som meg tilgang der, men akkurat i disse dagene har de en liten kampanje hvor alle Elixia-medlemmer kan komme og prøve. Ettersom den planlagte spinningtimen med min nye yndlingsinstruktør allerede var fullbooket med lang venteliste innen jeg husket at det var mandag i dag, bestemte jeg meg for å ta turen til Røa i stedet. Jeg er ikke medlem med tilgang til Røa Bad, så jeg kunne ikke booke meg på en gruppetime i basseng gjennom nettsidene, slik jeg vanligvis booker mine timer. I stedet stod det i mailen at vi kunne ringe for å reservere plass dersom vi ville prøve en gruppetime. Jeg var nysgjerrig på noe som het Aqua Fit; 45 minutter med styrke- og kond
Les mer

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

-
En fjerdedel av året er allerede forbi, og selv om jeg elsker at det endelig er vår i luften, er jeg mildt sjokkert over hvor fort denne tiden til stadighet går. Tre treningsmåneder er allerede fullført, og nå er det bare tre igjen før sommerferie. Med en viss skuffelse må jeg nok innse at jeg ikke vil rekke å bli så "fit for beach" som jeg skulle ønske innen da, men jeg får i det minste stå på og gjøre så godt jeg kan. Resultatet vil uansett være en bedring fra i dag, og det er jo det viktigste.  April, altså. Måneden hvor alles hellige nyttårsløfter ligger døde og begravet i grøftekanten, og treningsinstitusjoner prøver å gjenopplive disse ved hjelp av diverse motiverende tiltak. Selv om motivasjonen min fremdeles står mirakuløst sterkt hos meg, står jeg ikke tilbake for å benytte meg av disse tiltakene når jeg uansett har de tilgjengelige.  Det første finner jeg hos Elixia. I år som i fjor kjører de sin 25/90-kampanje, som skal motivere medlemmene til å trene minst
Les mer

Farvel, bloggen

-
Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden fungerer det ikke så bra. Etter hvert ble jeg også motivert av lesere som ga respons, og som igjen følte seg inspirert av innleggene her. Det har det også blitt en slutt på. Jeg får fremdeles gjort noe trening av og til, men å blogge om det føles mer som en kjedelig plikt enn oppmuntrende motivasjon, særlig når det tilsynelatende ikke er noen andre enn jeg som følger den. Enn så lenge står den mer som en påminnelse om hvordan jeg har feilet de siste par årene, noe som bare er mer demotiverende. Derfor har jeg valgt å avslutte bloggen for denne gang. Kanskje plukker jeg den opp igjen en eller annen gang i fremtiden. Kanskje lager jeg en ny når/hvis jeg føler for det. Men for nå sier jeg god natt, takk og farvel. Jeg vil alltid huske 2012 og 2013 som de beste treningsårene i mitt liv, og vil derfor la minnene få stå i fred.
Les mer