Gå til hovedinnhold

Ny måned, nye håp

Etter to sommermåneder med ganske laber innsats (i forhold til tidligere), håper jeg på nye muligheter nå som august har kommet. Verken juli eller juni fikk mer enn 13 treningsdager hver, og dette må jeg gjøre noe med. Det er på tide å stramme seg opp og grave fram litt av den beinharde motivasjonen, selvdisiplinen og drivkraften jeg hadde på nyåret.

Det er kanskje disiplinen det har skortet mest på. Det har vært så at for lett å tenke "jeg skal jo begynne med PT til høsten, så jeg kan ta det litt rolig nå". Til tross for alle mine tidligere prekener om å ikke kjøre meg fast i for sterke rutiner, har jeg også merket at mangelen på faste holdepunkt i ukesplanen (som for eksempel mandagsspinning med Kjekke-Jonas) har gjort noe med motivasjonen; det samme gjelder det reduserte tilbudet av gruppetimer. Elixia har hatt sommerferie, og jeg har henfalt til det samme. Forhåpentligvis bringer august med seg nye og bedre rutiner og muligheter.

Dagens innsats ble god, da. Jeg kom meg på spinning, og den timen var hard. Den holdt høy intensitet hele veien, og pausene var både korte og få. Etterpå tvang jeg meg opp til styrkesalen og jobbet meg gjennom 7 forskjellige apparater; dette tok omtrent en time.

Ja, jeg har vondt, men der jeg har vondest er fremdeles(!) etter tirsdagens joggetur. Jeg tror jeg gikk ganske langt ut av min komfortsone da jeg jogget sammenhengende i 12 minutter uten ruslepause den dagen. Fy flate så vondt det gjør. Men jeg liker det. Måtte august bringe med seg mye mer vondt! (Og skal jeg dømme ut fra ryktene om min kommende PT, så gjør den nok det.)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…