Mitt nye liv som bloggkjendis

Antiklimaks. Det oppsummerer vel det meste. Her skulle jeg liksom bli bloggkjendis over natta, med flere hundre lesere, tusenvis av kommentarer, minst tre frierier daglig og firmaer som ville kaste penger på meg for å få logoen sin i margen - men dengang ei. Ingen penger fra PR-kåte bedrifter, ingen frierier (ikke så mye som et forsøk på å sjekke meg opp engang), énsifret antall kommentarer, og tosifret antall besøkende per skrivende stund.

Bevares, det er fremdeles en økning på nesten 200% i forhold til tidligere aktivitet, men det kunne vært mer. Det kunne blitt så mye mer. Akk. Det er vel på tide å kaste mine nyervervede divanykker til sides og akseptere at jeg aldri kommer til å bli noen bloggkjendis. Jeg er ikke rosa nok (som Voe) eller artig nok (som Tegne-Hanne - super blogg, forresten; les den!), og jeg er sikkert ikke spesielt original, heller. Det finnes nok av utrente slappfisker der ute som blogger om sine mer eller mindre vellykkede forsøk på å bli superspreke, så hvorfor skulle masse ukjente mennesker bry seg om meg?

Heldigvis blogger jeg ikke for å bli kjendis - ikke egentlig. Jeg blogger for å skryte og for å få skryt (unnskyld, Hanne - jeg mener ros). Derfor skal jeg nå gjøre det jeg gjør best: Skryte. Av meg selv. Fordi jeg er så ydmyk.

Jeg hadde meldt meg på spinning i dag, en time som skulle begynne klokken 16:30. Jeg var ferdig på jobb 15:15. Det tar meg ca et kvarter å komme meg fra jobb til trening. Jeg var for lat til å dra hjem først bare for å være hjemme i et kvarter og så dra ut igjen, men jeg fant heldigvis en løsning på denne latskapen: Mer trening. Enkelt og greit. Med ca en time å slå ihjel før spinningtimen skulle begynne, dro jeg til treningssenteret innstilt på å gjøre en ekstra innsats. (Det er jo tross alt helg, og jeg er eksepsjonelt dårlig med kosthold når det er helg, så en ekstra innsats er nok på sin plass.) Det ble et kvarter på elipsemaskin og et lynkjapt besøk hos styrkeapparatene før jeg ruslet ned til spinningsalen og fant yndlingsplassen min (er det et tegn på sinnssykdom at man har sin "faste plass" i spinningsalen?).

Noe tid gikk også med på å få ting. Gratis ting. Premier. Jeg liker konseptet med å få premier; du gjør noe kult, og så gir folk deg et eller annet. Jeg fulgte oppfordringen fra Ina på Colosseum om å spørre etter henne da jeg kom, og selv om det var litt flaut ("hei, jeg er hun gærningen med bloggen") lønnet det seg jo. Min gamle ryggsekk fra Blodbanken er i ferd med å gå i oppløsning, så derfor fikk jeg en fin, ny Elixia-ryggsekk med grønt på. Jeg klarte å glemme igjen drikkeflasken min i garderoben for litt siden, så derfor fikk jeg en ny drikkeflaske. Og sånn snasent treningsbånd til å ha rundt håndleddet. Og nøkkelknippefeste (eller hva det nå heter; den man har rundt halsen for å ikke miste nøklene sine). Og håndkle (nå har jeg i både grått, rosa og grønt!). Jeg er jo av den enkle sorten, og lar meg lett begeistre av premier og ting, så humøret var stigende. Det ble ikke noe verre etter en time med hederlig, svett innsats på spinningsykkelen, heller. Bjørn er så flink til å hele tiden si at vi må legge på mer motstand, og som den lydige idioten jeg er, gjør jeg jo det. Hver gang. Au. Sikkert effektivt, men fremdeles au. På en bra måte, da.

En annen tanke har slått meg mens jeg har sittet her og reflektert: Kanskje jeg skriver for mye? Kanskje folk ønsker seg flere bilder og færre bokstaver? Jeg prøver meg, og ser om dette innlegget da får flere besøkende enn andre.

Bilder av meg selv er sjeldent noe pent å se på, så i stedet benytter jeg meg av mitt alter-ego, Kung Fu Panda, for å illustrere hvordan jeg føler meg:

Dette er meg på en vanlig dag.

Dette er meg på selvstendig trening.

Dette er meg på trening med instruktør.

Dette er meg på yoga.

Og dette er meg på boksing. Litt. Sier vi. 

Håper bildene veiet opp for alle ordene, og at de behaget mine kjære lesere. Jeg lover flere bilder i tiden som kommer! Kanskje noen av dem til og med blir av meg. 

God helg!