Gå til hovedinnhold

En dustedag

Noen ganger bare våkner du om morgenen og føler at alt er feil. Du er trøtt, det gjør vondt å stå opp, du har en helt ålreit dag på jobben men er likevel nedtrykt og sliten når du er på vei hjem. Du rekker akkurat ikke en buss som går, og må vente en evighet på neste. I regnet. Du synes synd på deg selv og stikker derfor innom butikken for å kjøpe en usunn middag (Grandiosa), sjokoladeterapi (kjeksen Sjokoladeterapi) og store sjokoladeposer (Freia-blandinger, to poser for prisen av én ...). Du kommer hjem, ramler sammen på sofaen, skrur på en episode av en trøsteserie og mumser sjokolade mens pizzaen står i ovnen. Etterpå spiser du pizzaen, og du får superdårlig samvittighet fordi du har spist masse du ikke burde spist, og dagen ble plutselig enda litt verre. Så innser du at det er på tide å dra seg opp fra sofaen for å dra på trening ...

Det kunne gått verre. Jeg kunne kansellert yoga-timen og bare blitt liggende på sofaen - men jeg kom meg opp. "Det er når du har minst lyst til å dra på trening at det er mest viktig å gjøre det." Joda, mantraet sitter der ennå. Og i dag hadde jeg virkelig VIRKELIG ikke lyst.

Jeg er glad jeg klarte det likevel, for den yoga-timen endte opp med å være omtrent det eneste bra med denne dagen (i tillegg til et lite venninnebesøk litt senere, etter at kinoplaner måtte avlyses). Jeg presset meg selv temmelig bra, og halvveis uti timen svettet jeg som en gris, noe som var passende ettersom jeg følte meg som en gris på grunn av all møkka jeg hadde spist på forhånd.  Det beste var det punktet hvor jeg nådde en liten milepæl; på en av stillingene klarte jeg nemlig noe jeg ikke har klart før. Jeg vet ikke hva den stillingen heter, og jeg skal ikke engang prøve å forklare hvordan den ser ut, men den lille detaljen er at jeg klarte å holde et ben strakt ut i stedet for å gå ned på kneet. Det har jeg ikke klart tidligere på den stillingen, og selv om jeg måtte ta de siste ti sekundene på kneet, var jeg litt stolt over å ha holdt ut så lenge som jeg gjorde.

Min superevne er å bli usynlig. I alle fall føles det ofte slik. Jeg har lett for å føle at jeg ikke blir sett, og dette skjer relativt ofte. Men i dag ble jeg sett. Da min snille yogainstruktør på slutten av timen kom og la et pledd over meg mens jeg lå flatt ut på ryggen med øynene lukket, da følte jeg meg sett. Alle i salen fikk et pledd over seg, og jeg var en av dem. Jeg var der, og jeg var en del av noe, og det var fint. Et godt eksempel på en bonus jeg får av å dra på disse gruppetimene. Det er ikke bare trening lenger. Det er en følelse.

Namaste.

Kommentarer

  1. Alle har nok slike dager en gang i blant, og det skal man ha lov til også syns jeg (inkludert litt trøstespising).

    Du er jo helt fantastisk.

    Det å dra på trening når man har en slik dag, og til og med etter at man har sunket ned i sofaen og slått på tven, det må være så tøft gjort at det nærmer seg superkrefter! Jeg er sikker på at hun som vervet deg og sa "det er når du har minst lyst til å dra på trening at det er mest vitkig å gjøre det" aldri i verden hadde trodd at noen skulle følge henne så til de grader på ordet.

    Hun ville vært stolt.

    Jeg er stolt av deg! Superstolt.

    Du er en skikkelig superhelt Veronica! (don't you forget it ;-))

    Stor klem fra Hanne :)

    SvarSlett
  2. Detter er punktet hvor du slår meg ned i støvleskaftene: "... og bare blitt liggende på sofaen - men jeg kom meg opp."

    Jeg er stinn av imponasje:)

    SvarSlett
  3. Dere er verdens herligste heiagjeng, altså! Digger dere. :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…