Med sterke spark

Jeg dristet meg tilbake til boksing med instruktør Aristo igjen i dag. Det er en time jeg alltid gruer meg litt til (alle tre gangene jeg har vært der), fordi den er så utrolig hard, og hver gang er jeg usikker på om jeg egentlig er sprek nok til å være der. Dessuten krever den at man deler seg opp i par, og jeg sliter fremdeles med den gamle ungdomsskoleskrekken om å alltid være den siste som står igjen alene. Mirakuløst nok har jeg enn så lenge unngått å stå igjen alene (hvis antallet ikke går opp i par, får sistemann sparre med instruktøren, noe som er både dritskummelt og samtidig veldig bra fordi da får du i alle fall skikkelig oppfølging), men i dag var det bare så vidt. Jeg ble sistemann ut under oppvarmingen og fikk dele noen øvelser med Aristo da, men så kom det en dame i siste liten, så da jevnet det seg ut.

Sånn sett hadde det vært fint å hatt en treningspartner å ta med på disse timene; de fleste andre kommer i par. Samtidig er det jo også litt gøy å trene sammen med nye mennesker, og minst to av de tre jeg har hatt så langt har vært ganske dyktige og dermed flink til å gi meg tips og motivasjon underveis. Damen jeg sparret med i dag var temmelig erfaren, og det fikk jeg nyte godt av. Hun ga meg råd når jeg ikke hadde teknikken helt riktig, og skrøt hemningsløst av meg når jeg fikk inn skikkelig gode slag og spark. Hun ble spesielt imponert over sparkene mine, sa hun, og det gjorde meg vanvittig stolt samtidig som det øket pågangsmotet mitt og ga meg den siste boosten jeg trengte for å holde ut det siste minuttet. Så gøy!

Men det er sant, da. Jeg ER ikke så aller verst på å sparke. Jeg er sterk i beina og ruger fremdeles på litt teknikk fra mine barndomstimer med taekwon-do, og i tillegg er jeg temmelig fleksibel og tøyelig. Det er ikke et problem å få bena høyt opp, for å si det sånn.

Boksetimen er i seg selv en liten bonustime, fordi den varer i 70 minutter i stedet for standarden på 55. Selv om jeg tøyet ut litt ekstra etter at timen var over, har jeg likevel blitt støl. Og ja, jeg elsker det fremdeles. Jeg husker en gang da det å være støl fikk meg til å føle meg slapp og utrent; nå er det omvendt. Tenke seg til.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening