Ekle kroppsfunksjoner
Et tema jeg lenge har hatt lyst til å skrive om er ekle kroppsfunksjoner i forbindelse med hard trening. Det er temmelig fascinerende hvor mye avfallsstoffer kroppen kvitter seg med mens pulsen bruser og endorfinene herjer, i alle fall fascinerende for meg som helsearbeider. Jeg har allerede nevnt svette som drypper og renner, og dette er vel kanskje det minst ekle. Så har man fotsvette, som er i en kategori for seg selv. Jeg sverger, det lukter død og fordervelse når jeg tar treningsskoene ut av plastposen når jeg kommer hjem, og jeg brukte overraskende lang tid på å skjønne at det er lurt å bytte plastpose en gang i blant. Heia hjernen min.
En annen ting som kanskje ikke er så direkte ekkelt, men likevel forholdvis ubehagelig (kanskje mest for meg) er fjerting. Det hender seg at jeg anstrenger meg så mye at kroppen ikke nøyer seg med å kvitte seg med væske; den må også kvitte seg med luft. Under timer med intens, høy musikk, slik som i dag, er ikke dette nødvendigvis et problem. Det er uendelig mye verre når jeg for eksempel er på yoga. Da ligger man der, omlag 20-25 mennesker, i en nærmest helt stille sal, og idet jeg presser på litt ekstra i et forsøk på å låse meg inn på en posisjon, så kommer det. Noen ganger bare en diskret liten "psssh" som jeg håper og ber om at kanskje bare akkurat de rundt meg hørte, men et par ganger har kroppen slått til med en skikkelig PROMP også. Jævlig kult. I akkurat disse øyeblikkene er ikke kroppen min og jeg så veldig gode venner, for å si det sånn. Folk er heldigvis for dannede (og kanskje zen) til å gi uttrykk for at de har hørt noe, men jeg skal vedde på at de tenker sitt. Jeg tenker i alle fall mitt, og det involverer vanligvis en del ord av nordlandsk opprinnelse, for å si det pent.
Jeg skal stoppe meg selv her. Ikke fordi jeg ikke har flere eksempler på enda eklere ting (for det har jeg), men fordi jeg ikke vil miste (minst) halvparten av leserne mine. La oss bare nøye oss med at dere nå har fått vite mer om hvordan fysiologien min fungerer enn de fleste andre. Gratulerer.
Jeg bør kanskje også nevne noen ord om hva jeg har gjort i dag, selv om det ikke burde være nødvendig. Det er jo mandag. Alle trofaste lesere vet hva det betyr. Nemlig; 70 minutter i spinningsalen med Kjekke-Jonas. Fortsatt hardt, fortsatt OM NOM NOM. Han har fremdeles kroppen og stemmen til en litt kortvokst gud, og klarer fortsatt å få meg til å nesten dø. Han innrømmer villig at han legger opp et treningsprogram med jevn progresjon fra det begynner i januar til det er ferdig i juni, og at dette programmet blir hardere og hardere desto nærmere sommeren vi kommer. Det kjenner jeg, og det er helt greit. Jeg forventer den sprekeste sommeren på mange år.
En annen ting som kanskje ikke er så direkte ekkelt, men likevel forholdvis ubehagelig (kanskje mest for meg) er fjerting. Det hender seg at jeg anstrenger meg så mye at kroppen ikke nøyer seg med å kvitte seg med væske; den må også kvitte seg med luft. Under timer med intens, høy musikk, slik som i dag, er ikke dette nødvendigvis et problem. Det er uendelig mye verre når jeg for eksempel er på yoga. Da ligger man der, omlag 20-25 mennesker, i en nærmest helt stille sal, og idet jeg presser på litt ekstra i et forsøk på å låse meg inn på en posisjon, så kommer det. Noen ganger bare en diskret liten "psssh" som jeg håper og ber om at kanskje bare akkurat de rundt meg hørte, men et par ganger har kroppen slått til med en skikkelig PROMP også. Jævlig kult. I akkurat disse øyeblikkene er ikke kroppen min og jeg så veldig gode venner, for å si det sånn. Folk er heldigvis for dannede (og kanskje zen) til å gi uttrykk for at de har hørt noe, men jeg skal vedde på at de tenker sitt. Jeg tenker i alle fall mitt, og det involverer vanligvis en del ord av nordlandsk opprinnelse, for å si det pent.
Jeg skal stoppe meg selv her. Ikke fordi jeg ikke har flere eksempler på enda eklere ting (for det har jeg), men fordi jeg ikke vil miste (minst) halvparten av leserne mine. La oss bare nøye oss med at dere nå har fått vite mer om hvordan fysiologien min fungerer enn de fleste andre. Gratulerer.
Jeg bør kanskje også nevne noen ord om hva jeg har gjort i dag, selv om det ikke burde være nødvendig. Det er jo mandag. Alle trofaste lesere vet hva det betyr. Nemlig; 70 minutter i spinningsalen med Kjekke-Jonas. Fortsatt hardt, fortsatt OM NOM NOM. Han har fremdeles kroppen og stemmen til en litt kortvokst gud, og klarer fortsatt å få meg til å nesten dø. Han innrømmer villig at han legger opp et treningsprogram med jevn progresjon fra det begynner i januar til det er ferdig i juni, og at dette programmet blir hardere og hardere desto nærmere sommeren vi kommer. Det kjenner jeg, og det er helt greit. Jeg forventer den sprekeste sommeren på mange år.
Kommentarer
Legg inn en kommentar