Press
Kalenderen min var god og full i går, noe som førte til at jeg ikke fikk tid til å blogge om gårsdagens treningsøkt. Krise. Derfor slenger jeg inn et lite ekstra notat i dag i stedet.
Det ble spinning igjen i går. Jeg begynner å bli litt hekta på spinning, merker jeg; det er ofte en av de timene jeg ender opp med å velge. Spinningens eneste virkelige konkurrent er dansetimene, men spinningtimene legges vanligvis til tidspunkt som er litt bedre, og vinner derfor noe oftere. Nå er det imidlertid lenge siden jeg har fått med meg zumba eller street dance, og jeg merker at jeg savner det. Noe må gjøres med den saken i løpet av neste uke.
Men spinning i går, altså. Denne gang med den festlige svenske instruktøren, som mot slutten av timen bemerket at jeg gjorde en kjempebra innsats. BAM - øyeblikkelig motivasjonsboost. Det skal så lite til, egentlig. Han presset oss rimelig hardt gjennom siste økt, og jeg lot meg presse. Jeg tror kanskje jeg aldri har hatt så mye tyngde på en spinningsykkel i mer enn 10 sekunder som det jeg hadde over flere minutter i går. Og mens jeg tråkker ivei på denne nye tyngden i et høyere tempo enn jeg noen gang har klart på et slikt nivå, og tenker at "Nå dør jeg snart", så roper instruktøren "30 sekunder igjen, legg på LITT til, det klarer dere!" - og jeg gjør det. Ved alle guders kåte galskap, jeg gjør det. "NÅ dør jeg," tenker jeg og legger på litt mer tyngde og tråkker som en tulling de siste 30 sekundene.
Jeg døde ikke, men for et kort øyeblikk etter at det siste, halve minuttet var over, lå jeg halvt kollapset over sykkelstyret og prøvde å huske hvordan man puster. Juhu! Klam, svett, rød og jævlig klatret jeg av sykkelen et par miutter senere og tøyet ut. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å finne hvilepulsen min igjen. Ti minutter senere var den der. Jeg er ikke mer tilhenger av Janteloven enn at jeg kan si: Jeg er stolt av meg selv.
Det ble spinning igjen i går. Jeg begynner å bli litt hekta på spinning, merker jeg; det er ofte en av de timene jeg ender opp med å velge. Spinningens eneste virkelige konkurrent er dansetimene, men spinningtimene legges vanligvis til tidspunkt som er litt bedre, og vinner derfor noe oftere. Nå er det imidlertid lenge siden jeg har fått med meg zumba eller street dance, og jeg merker at jeg savner det. Noe må gjøres med den saken i løpet av neste uke.
Men spinning i går, altså. Denne gang med den festlige svenske instruktøren, som mot slutten av timen bemerket at jeg gjorde en kjempebra innsats. BAM - øyeblikkelig motivasjonsboost. Det skal så lite til, egentlig. Han presset oss rimelig hardt gjennom siste økt, og jeg lot meg presse. Jeg tror kanskje jeg aldri har hatt så mye tyngde på en spinningsykkel i mer enn 10 sekunder som det jeg hadde over flere minutter i går. Og mens jeg tråkker ivei på denne nye tyngden i et høyere tempo enn jeg noen gang har klart på et slikt nivå, og tenker at "Nå dør jeg snart", så roper instruktøren "30 sekunder igjen, legg på LITT til, det klarer dere!" - og jeg gjør det. Ved alle guders kåte galskap, jeg gjør det. "NÅ dør jeg," tenker jeg og legger på litt mer tyngde og tråkker som en tulling de siste 30 sekundene.
Jeg døde ikke, men for et kort øyeblikk etter at det siste, halve minuttet var over, lå jeg halvt kollapset over sykkelstyret og prøvde å huske hvordan man puster. Juhu! Klam, svett, rød og jævlig klatret jeg av sykkelen et par miutter senere og tøyet ut. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å finne hvilepulsen min igjen. Ti minutter senere var den der. Jeg er ikke mer tilhenger av Janteloven enn at jeg kan si: Jeg er stolt av meg selv.
Det er så gøy å lese det du skriver om spinning (som er veldig billedlig og bra skrevet forresten), for jeg kjenner meg veldig igjen. Kjenner at jeg savner å gå på spinning, må prøve å finne en måte å få begynt med det igjen etterhvert tror jeg :)
SvarSlett