Et nytt og bedre liv ... del 10, ellerno

Jajamennsann, da er jeg i gang igjen. Nok en gang tar jeg sats og peiler meg inn på treningssenter med en ny dose ukuelig vilje av uviss holdbarhetsdato. Nå er det jo godt og vel et halvår siden sist, så det var vel sannelig på tide.

Det har vært en lang sommer og høst, jeg skal ikke legge skjul på det. Livet med klinisk depresjon er til tider meningsløst utfordrende, og trening har vært noe som det har vært veldig lett for meg å nedprioritere. Dessverre. Men nå er den tiden forbi, i alle fall inntil videre. I dag har jeg nemlig blitt medlem av Elixia.

En veldig entusiastisk og hyggelig jente klarte å fange min interesse i forrige uke, og fristet med gode tilbud for medlemsskap. Nei, seriøst, skikkelig gode tilbud. Jeg antar hun må være en av de som er oppriktig engasjert i at opplagt utrente mennesker skal komme i form, for hun var så velvillig til alle mine begrensninger i forhold til økonomi, at jeg nærmest følte jeg burde bedt om å få gratis treningstøy med på kjøpet. Jeg hadde imidlertid ikke mulighet til å tegne abonnementet da, fordi jeg måtte betale for medlemskortet, som kostet 300 kroner - som var sånn cirka det jeg hadde igjen på kontoen og som skulle vare fram til lønningsdagen i dag. Hun ba meg ringe henne på senteret i dag, dersom jeg bestemte meg for å takke ja til tilbudet, og jeg gikk videre med lovnad om å tenke på det. Og tenke på det har jeg gjort. Mye. Strengt tatt har jeg tenkt på det i flere måneder allerede, og det var FØR supertilbudet dukket opp.

I dag ringte jeg derfor. Jeg måtte hjelpe hukommelsen hennes litt da jeg presenterte meg, men da hun skjønte hvem jeg var ble hun så overrasket og glad at hun faktisk jublet i telefonen. Jeg tuller ikke; det var et skikkelig jubelskrik. Vi avtalte at jeg skulle komme til senteret et par timer senere for å tegne abonnementet, og jeg ble møtt med samme entusiastiske velkomst da jeg dukket opp. Du verden. "Du ble overrasket?" spurte jeg. "Overrasket? Tuller du? Jeg var sikker på at du aldri kom til å ringe!" svarte hun. Jeg antar jeg kunne tatt dette som en fornærmelse, men nei. Når man står på gaten og rekrutterer så får man sikkert tusen "jeg tar kontakt om noen dager" fra folk som bare vil komme seg videre, og som aldri lar høre fra seg. Vanligvis ville jeg vært ett av disse menneskene; men ikke denne gangen.

Så vi tegnet abonnement, og et vakkert og rimelig abonnement er det, inkludert to timer med personlig trener og greier. Etterpå fomlet jeg meg ned i garderoben og skiftet, før jeg lett forvirret soset omkring i lokalet for å orientere meg og prøve meg litt fram på diverse utstyr og arealer. Det ser bra ut. Definitivt det beste jeg har sett siden mitt kjære Nuffield Health Centre i Bristol. Den eneste åpenbare mangelen er at det ikke er svømmebasseng der, men det er det vel knapt noen treningssentre som har uansett. Derimot har de et massivt utvalg av kondisjons- og styrkeapparater, og en veldig variert og fristende meny i gruppetimer. Her kommer jeg til å få både zumba og pilates og yoga og kampsport og dans, i tillegg til mer generiske styrke- og kondisjonstimer.

Jeg tror jeg gleder meg.

Kommentarer

  1. Flinke pia. :-) Jeg må innrømme at jeg er litt mye støttemedlem av sats for tiden :-S

    SvarSlett
  2. Jeven hårrå, finnes det folk som fremdeles følger denne bloggen? Det hadde jeg aldri trodd! :P

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening