4.1. (Oppstandelsen)

Etter hele ni dager med uoverkommelig sløvhet og latskap, lyktes jeg i dag endelig med å komme meg tilbake til Gløshaugens svette treningslokaler. Og jeg husket en ekstra faktor for hvorfor det har vært så lite appelerende å ta turen etter at min praksisdag er over - stedet er stappfullt. Alle studentene i hele verden skal trene mellom klokken fire og fem om ettermiddagen, pluss minus en time. Ai kidd ju nått. Jeg klarte å få 20 minutter på sykkelen min i hjørnet, deretter var det null sjans på noe annet saklig. 10 minutter på romaskinen, som var det eneste tilgjengelige, var alt jeg giddet etterpå. Romaskinen gjør mer vondt enn den er verdt, i lengden. Av prinsipp gidder jeg aldri å bare stå midt i rommet og vente på at noe skal bli ledig. Tiden min er for verdifull til det.

I stedet avsluttet jeg den siste halvtimen med styrketrening, noe som sikkert var like greit. I dag gikk det ut over min øvre kroppshalvdel, da spesielt mage, thorax, øvre rygg, skuldre og armer. Styrketreningen har én merkbar forskjell fra kondisjonstrening, som trekker i positiv retning: Det er mye mer nam å se på der inne. I kondisjonsrommet er det bare spretne, syltynne 20 år gamle bær som oppfører seg som om de trener til maraton fordi kanskje vil de da bli kvitt den lille fliken med kjøttvev som ligger rundt navlen deres. I styrkerommet finner man derimot skjeggete, svette ungsauer som skjærer morsomme grimaser mens de løfter hele kroppen sin opp fra bakken etter bare armene. Sinnssykt, og kult.