Svetteperler for svin

Som jeg så skamfult innrømmet tidligere, gikk det en hel uke uten trening i slutten av juni. Lite aktivitet og mye snop. Skammelig, skammelig. Se det røde fjeset mitt? Det er skammens farge. Det litt tunge sukket? Lyden av skam. Den siste uka har jeg imidlertid forsøkt å komme tilbake til meg selv igjen, og nå er det på tide å evaluere hvordan dette har gått da. Forrige onsdag ble "jomfruøkten" - den første på litt over en uke. Jeg følte ikke at jeg fortjente noen som helst form for puter under armene, og tok derfor en spinningtime (intervall) etterfulgt av en styrketime. Etter at alt var over, stavret jeg meg hjemover, nesten litt svimmel, og kanskje litt mer fornøyd med det enn jeg burde vært. Det er jo tross alt ikke egentlig bra å være svimmel. Torsdag tok jeg hviledag, men fredag var det tilbake til yogamatta. Der overrasket jeg meg selv med å fremdeles klare å rulle meg opp i en sånn halvveis vaklende skulderstående. Den største utfordringen var strengt tatt at ette...

Ja, altså, ett kilo OPP per uke, mener jeg. Å gå opp i vekt er jo sånn cirka det eneste i verden jeg er skikkelig flink til. Helt fantastisk rågod, faktisk. Et naturtalent! Jeg kan, uten et snev av vanskeligheter, helt fint legge på meg et kilo i uka, og dette har jeg bevist til gangs over den siste måneden. På onsdag tok jeg nemlig sjansen til å snike meg på en vekt igjen. Det var lenge siden sist, og det er en grunn til at det var lenge siden sist. Jeg visste det ikke ville bli pent. Litt som når man unngår å logge seg på nettbanken og sjekke saldoen, fordi man vet at den er lavere enn man skulle ønske, og at så snart man faktisk ser summen på skjermen foran seg, vet man at nå er solskinnsdagene over - det er på tide å begynne å snu på kronestykkene og leve på First Price-budsjettet. Virkelighetsfornektelse er en søt gift. Det er flaut å innrømme, men jeg har åpenbart en spiseforstyrrelse. Når folk flest hører ordet "spiseforstyrrelse" tenker de på anorektikere og bulim...