Kosespinning

Kosespinning, det er sånn du gjør når du ikke egentlig jobber så veldig hardt, men bare holder deg i lett bevegelse fordi kroppen din er støl som en dørstokk og du får god samvittighet. Ja, også varer det ikke så veldig lenge, heller.

I dag var den fine dagen hvor jeg fikk spinningsko. Hurra! Jeg møtte min supersnille venninne på XXL, hvor vi fikk hjelp til å finne et par som var både tøffe og behagelige, og jeg betalte ikke en eneste krone, for dette var bursdagsgaven min. Stas! Så skulle jeg på spinning på Bjørvika etterpå. Det var i alle fall planen. Men så ble jeg sulten, mens vi gikk omkring der i butikken. Veldig sulten. Og jeg tenkte, kanskje var det best om jeg bare dro hjem og spiste middag i stedet. Jeg bestemte meg for det.

På vei fra butikken mot t-banen begynte jeg imidlertid å tenke i andre baner. Det var jo bare en liten time ... jeg kunne jo ta det med ro ... jeg hadde jo nettopp fått disse sykkelskoene og hadde veldig lyst til å prøve dem ... Så jo, jeg skulle dra på den timen likevel. Ta en banan ellerno først, slik at jeg ikke sultet ihjel, og så heller spise herskapelig etter økten. Så oppdaget jeg at mobilen min var borte.

Lett panisk hastet jeg tilbake til XXL, i håp om at jeg hadde forlagt den et eller annet sted der og at en velmenende sjel kunne ha funnet den. På vei tilbake tenkte jeg at dette var et tegn; hvis jeg var så sulten at jeg klarte å forglemme mobilen min, var nok middag snarest det lureste, og jeg ombestemte meg nok en gang. Dessuten begynte tiden å bli knapp før timen skulle begynne, og her kastet jeg altså bort enda mer. Åpenbart et tegn.

Inne på butikken hadde de heldigvis funnet mobilen min, og jeg takket i bøtter og spann før jeg hastet videre igjen. Denne gangen innom Rema 1000 på veien, for å kjøpe middag. Nå skulle jeg rett hjem og spise.

Et kvarter senere satt jeg på t-banen og kikket på klokken. Jeg KUNNE rekke det. Kanskje komme et par minutter sent inn døren, men det var jo ikke noe problem. Og jeg hadde jo disse fine skoene, da. Så jeg ombestemte meg for kanskje fjerde gang ellerno. Plutselig skulle jeg på spinning likevel, hoppet av t-banen ved Jernbanetorget og travet bort til Bjørvika.

Som spådd, så gjort - jeg kom inn døra til spinningsalen ca fem minutter for sent. Det gjorde ingenting, for der var det ingen instruktør. Hun som skulle ha timen var borte, og de ansatte visste ikke hvor hun var og fikk ikke tak i henne på mobil. Det var jo litt skuffende for meg og de syv andre i salen. De hadde heller ingen vikar som kunne hoppe inn og ta den, så det ble til at vi koblet til telefonen til en av de andre i salen og trenet for oss selv til musikken hennes. Dermed ble det kosespinning. Jeg er ikke flink til å presse meg selv, den jobben må noen andre gjøre. Med en instruktør der hadde jeg nok også blitt værende hele timen, i stedet for bare halve. Men det viktigste målet var nådd: Jeg hadde fått testet ut mine nye sko, og jeg hadde god samvittighet fordi jeg tross alt hadde vært innom treningssenteret i dag også. Det var ikke bare-bare, med tanke på hvor latterlig vondt jeg har hatt i omtrent hver eneste muskel i kroppen, og spesielt beina.

Herregudfyttihelvete så vondt jeg har i beina, spesielt lårene. På jobb i dag har jeg hinket omkring som en 80-åring og blitt ledd av av mine kolleger. Dette skriver jeg altså for å skryte, ikke for å klage, for det vitner jo bare om hvor ufattelig tøff og flink jeg var i går. Faktisk så flink at det kompenserer for kosetreninga i dag, spesielt når jeg skal tilbake til mer styrke igjen i morgen.

Hvis jeg overlever denne uka her, så overlever jeg hva som helst.