Svetteperler for svin

Nytt mareritt med PT-Alex i dag, men gjett hva? Det var ikke så veldig mareritt denne gangen likevel. Jeg tror ikke det var fordi Alex var unormalt snill med meg. Tvert imot, egentlig; i dag begynte han å måle prestasjonene mine på forskjellige ting, som vi skal sammenligne med senere. Skummelt. Nå begynner å føle forventningspresset snike seg innpå. Det er ikke bare fordi jeg vil imponere Alex, men minst like mye fordi jeg vil imponere meg selv. Jeg vil veldig gjerne kunne se en bedring om noen uker, og vet at jeg kommer til å bli fryktelig skuffet hvis det ikke skjer. Fritt etter egen (utilregnelige) hukommelse var det tre ting vi målet i dag: 1. Hvor lang tid jeg brukte for å nå 500 m på romaskinen. 2. Hvor mange trinn jeg klarte på den høyeste stepkassen i løpet av et minutt. 3. Hvor lenge jeg klarer å stå i planken (den ordentlige varianten, ikke Vero-varianten på knærne og albuene). Denne planken begynte vi faktisk å måle allerede forrige gang - jeg var bare ikke klar over...

Hva er verre enn 70 minutters svett, intens, pesende og gispende spinning? 70 minutters svett, intens, pesende og gispende spinning på full mage.  Jeg var skikkelig idiot i ettermiddag. Kom hjem fra jobb, var kjempesulten, laget masse god, hjemmelaget middag (ikke så mye som én eneste Toro-pose var involvert!) ... og spiste nesten alt. "Ditt dumme, viljeløse nek," sa jeg til meg selv; "dette kommer du til å angre på når du er i gang med spinning om et par timer." Helt riktig. Jeg angret som en hund (hvor kommer egentlig det uttrykket fra? Angrer hunder? Hva angrer de i så fall på?). Det er jaggu bra det finnes én del av meg som er fornuftig og som kan kjefte opp idiot-delen når den tar overhånd.  I skrivende stund, litt over en time etter at treningen var over, og hele fire timer etter middagen, har jeg fremdeles litt vondt i magen. Jeg håper dette kan bli en lærepenge jeg husker i lang tid framover, slik at jeg ikke driter like mye på draget igjen. Au au au....

I den grad jeg noen gang evner å bli bakfull, så har jeg vært det i dag. Litt. Jeg har egentlig alltid hatt en superevne, eller et mutantgen om du vil, som beskytter meg fra denne såkalte fyllesyken. Jeg kan drikke så mye jeg bare gidder, og føle meg helt fin dagen derpå. (Nå skal det sies at jeg meget meget sjeldent drikker så mye at jeg blir dårlig og/eller mister hukommelsen og bevisstheten.) Mine eneste bieffekter pleier å dreie seg rundt å være trøtt, fordi jeg kanskje ikke har sovet så veldig lenge, og å være tørst med en mild hodepine, fordi jeg ikke har vært flink nok til å drikke vann. Men skikkelig bakfull? Niks. Etter gårsdagens nære bekjentskap med en del glass rødvin kom jeg imidlertid i dag så nære denne bakfylla som jeg noen gang har vært (med et hederlig unntak av nyttårsaften til 2006). Det har kanskje også litt å gjøre med at jeg har begynt å trekke på årene; jeg har over lang tid blitt advart av eldre venner om at den dagen jeg fylte 30 ville det si PANG. Denne PAN...

Happy Halloween! Tematimer er kanskje noe av det morsomste jeg vet om. Jeg husker med stor fryd slike tematimer fra tidligere i år, og var derfor særdeles entusiastisk da jeg så at fabelaktige Jan-Tore skulle kjøre Halloween-tema på dagens spinningtime. Dette var nok til å få meg til å gjøre noe jeg svært sjeldent gjør - sette vekkerklokka på ringing for å komme meg opp tidlig på en lørdag morgen. Jeg tilhører den gruppen mennesker som gjerne kan sove til 12 hvis jeg får lov, så det å tvinge meg til å stå opp klokken 9 på en fridag er ganske horribelt. Horribelt, men verdt det. Jeg angret ikke et øyeblikk. På vei til treningen bare gledet jeg meg, og da vår eminente spinninginstruktør kom inn i med kostyme og maske, applauderte og jublet jeg sammen med en fullsatt sal. Ved siden av meg hadde jeg en venninne, og det gjorde meg ekstra glad at hun delte min entusiasme. Dobbel glede, dobbelt så moro! Timen var, som forventet, fantastisk. Musikk har utrolig mye å si for hvilken pre...

Det er lenge siden jeg har brutt noen av mine trygge treningsvaner og gjort noe nytt. Det er jo så mange av de gode, gamle som jeg liker og som i tillegg kjører meg skikkelig, så hvorfor risikere å gjøre noe jeg aldri har gjort før som sannsynligvis bare vil demotivere meg når jeg ikke får det til? Fordi det er gøy med noe nytt - derfor. Januar var uten tvil min mest spennende og varierte treningsmåned, for da var ALT nytt, og jeg prøvde noe forskjellig nesten hver gang. Jeg tror faktisk jeg var tøffere da enn jeg er nå; jeg har blitt for komfortabel med de treningstimene jeg liker best. På tide å gjøre noe med akkurat det. Etter to dagers restitusjon fra terrortimen med Alex på tirsdag, var jeg igjen klar til dyst. Som vanlig meldte jeg meg på en time yoga fra 16:30 til 17:30, men samtidig la jeg merke til at Awesome-Aristo hadde en time rett etterpå som het Punchbag! (ja, med utropstegn), og den fristet også veldig. Dermed fikk jeg hele to timers trening for å sparke i gang helge...

Etter alt for mange uker borte fra hverandre, hadde jeg i dag endelig en ny time med min elskede/forhatte personlige trener Alex - kanskje verdens mest positive menneske. Vi startet økten med en god klem (som er omtrent så mye fysisk kontakt jeg får i disse dager, så halleluja!), men deretter sluttet det å være hyggelig. Den halvtimes lange oppvarmingen på elipsemaskin var for så vidt enkelt og greit nok. Den skulle egentlig ikke vare i en halvtime, men når det dukker opp andre kunder som blir svimle og dårlige etter treningsøkten sin, skjønner jeg selvfølgelig at dette må prioriteres slik at jeg må vente litt. Jeg hadde vært en ganske elendig sykepleier ellers. Omsider kom Alex tilbake, og vi snakket oss bort litt i en samtale om hvor rart det er at fedrene våre er i ferd med å bli gamle gubber. Men SÅ sluttet det å være hyggelig. For alvor. Denne gang som sist lot jeg meg imponere over denne karens kreativitet når det gjaldt måter å torturere meg på. Jeg måtte løfte tunge vekter ...

Det er et ord jeg aldri har brukt før, tror jeg. Svetterekord. Det er heller ikke et ord jeg tidligere trodde jeg noen gang kom til å bruke. Hvis du hadde fortalt meg i fjor høst at jeg om et år skulle oppsøke en spinningsal opptil flere ganger i uken og svette så dråpene piplet og rant nedover ansiktet mitt, så hadde jeg trodd du var klin sprø - og så hadde jeg sikkert ledd av deg og mobbet deg og følt meg skikkelig teit når det viste seg at du hadde rett, så det var bra vi alle dodget den kula. Etter å ha gjennomført spinning både i går og dagen før, følte jeg meg altså litt skrullete da jeg for tredje dag på rad klatret opp på sykkelen. Men det var jo mandag med Kjekke-Jonas og verdens beste avslutningslåt, så jeg kunne jo ikke la være, og dette lønnet seg i form av den største mengden svette kroppen min har klart å produsere hittil. Én ting er at du kjenner at huden blir klam og fuktig; en annen ting er når svetteperlene renner nedover og legger seg på øyenvippene slik at du nest...

Jeg bruker ordet "press" i den beste tenkelige mening - altså uten noen form for press i det hele tatt. Egentlig er det vel fullstendig feil ord å bruke; "oppmuntring" hadde vært bedre, men det klinger liksom ikke så bra. Dette er uansett historien om hvordan litt "vennepress" i dag ga meg en ekstra time med trening. På forhånd hadde jeg planer om å dra på zumba (hurra!) fra 1600 til 1630, med påfølgende Shape (au!) fra 1630 til 1705 - samme opplegg som forrige søndag (rundt den tiden er jo perfekt, for da kan jeg likevel være lat og trøtt sløvsekk tidligere på dagen, slik som det er meningen at man skal være). Da en av mine venninner nevnte at hun hadde tenkt å dra på det samme, var planen i boks. En halvtime zumba og en halvtime mageterror ble avtalen. Så dukket venninne nummer to opp. Hun hadde ikke tenkt seg på zumba , men på Shape, og etterpå på spinning, og lurte på om jeg skulle bli med. Et kort øyeblikk tenkte jeg "nei, det går jo ikke, de...

Intet mindre enn 3 meget entusiastiske jenter troppet i dag opp på vårt vakre treningssenter for å dra på spinning med instruktør Bjørn. For min del var dette grei skuring, mens mine to stakkars, modige venninner fikk en litt hardere time. Ikke bare var de forholdsvis nye på trening, de hadde heller aldri vært på spinning før. Jeg var veldig stolt av dem begge, og synes de klarte seg veldig bra. Snakker om å stå på! For å være ærlig var dette en litt merkelig opplevelse - det å være den mest erfarne og veltrente blant en gruppe personer. Jeg hjalp til med sykkelinnstillinger og følte meg som en slags veteran. Jeg passet på å ikke ta i for mye, for jeg var redd det skulle se ut som om jeg prøvde å "vise meg fram." Jeg kjente en didaktisk lyst for å komme med velmenende kommentarer som "husk å drikke masse vann" og "pass på å senke skuldrene, ha litt mer bøy i albuen", men klarte heldigvis å tøyle mitt indre besserwissermonster. De lærer det tidsnok; jeg e...

Det begynner å nærme seg en slags rutine, dette med meg og fredager og yoga. Slik som jeg nå i nesten et helt år (herregud, har det gått så lang tid allerede?) har hatt min "mandagsspinning", ser det ut til at jeg nå kanskje er i ferd med å etablere "fredagsyoga." Jeg har blandede følelser rundt dette. På den ene siden liker jeg å etablere vaner og rutiner; det gjør det jo lettere å holde seg til dem, og å være sikker på at jeg faktisk kommer meg på trening de aktuelle rutinedagene. Dessuten er yoga superbra for både styrken, balansen og tøyeligheten min, og kanskje til og med litt for kondisjonen også. På en annen side er det så mye bra som går på fredager akkurat samtidig, som jeg gjerne skulle fått med meg. Spinningtimen til Bjørn, for eksempel, som også er superbra (og jeg digger jo spinning). Et annet alternativ er TRX, som det nå er alt for lenge siden jeg har vært på. Fredager, altså. Så flotte, men samtidig så vanskelige. Jeg føler meg litt som da jeg ...

Det er en stund siden sist jeg var på en dansetime nå. Derfor kan du jo bare tenke deg hvordan det gikk da jeg i dag returnerte til sal 3 for å bryne meg på en time med Dance. Hvis du tenker ugrasiøse og ukoordinerte bevegelser er du på riktig bane. Hvis du tenker svette og alternative hudnyanser i ansiktet, er du heller ikke langt unna. Hvis du tenker knall og fall, så treffer du spikeren på hodet. Jeg har aldri gått på trynet i en dansetime før. Verken på trening eller på dansekurs. Derfor må jeg innrømme at jeg i grunn ble ganske så forfjamset da jeg plutselig ramlet, midt på gulvet, på en måte som neppe var nevneverdig elegant. Rundt meg svevde alle disse andre jentene, godt ledet av vår instruktør som er personifisert Eleganse (og som også er yogainstruktøren min, så det er ikke overraskende at hun er så grasiøs), som om de danset i popversjonen av Swan Lake. Til mitt forsvar har jeg en kranglefant av en ankel på høyre fot. Den har aldri helt blitt seg selv igjen etter at jeg ...

Hvis du besøker Elixia Colosseum klokken 19:15 på en mandag, vil du finne verdens varmeste, svetteste, fulleste spinningsal. Det er jeg overbevist om, selv om jeg ikke har besøkt alle spinningsaler i verden. Hvis det finnes en spinningsal som er varmere, svettere og fullere enn denne, så tror jeg kanskje ikke jeg vil overleve mange minuttene i en slik en. Jeg slutter aldri å la meg imponere over engasjementet til alle disse menneskene som strømmer inn i salen på mandagskvelden. De stakkars folka som har timen før oss rekker jo omtrent ikke å komme seg ut før vi stormer inn for å sikre oss våre respektive favorittplasser (i alle fall er det det JEG gjør). Denne mandagen hadde jeg igjen med meg en av mine venninner fra Team Elixia Nørds (facebookgruppen jeg har laget for meg og de fire jentene jeg har lokket med meg inn i denne galskapen), og nok en gang merket jeg at jo - det ER morsommere når man er flere. Og ikke bare dro vi på spinningtimen sammen; i forkant laget vi oss en sunn,...

Jeg har vært flink i to dager på rad. Yoga på fredag og to timer med galskap på lørdag. Jeg var støl og hadde vondt. Jeg hadde mest lyst til å tilbringe hele formiddagen på sofaen foran TV-skjermen fram til jeg skulle dra på besøk. Så husket jeg målet jeg hadde satt meg: Fem treningsøkter denne uken. Så dro jeg på trening - fordi jeg er så episk flink! Det ble ingen kule gruppetimer i dag, for det gikk ikke noe i akkurat den tidsperioden jeg hadde tid, men jeg klarte likevel å holde meg selv i gang i en time. Først en snau halvtime på tredemølla, deretter en snau halvtime på elipsemaskinen. Jeg overrasket meg selv ved å innse at jeg, ifølge apparatene, klarte å ta rotta på flere kalorier på tredemølla enn på elipsemaskinen innenfor samme tidsintervall, noe som aldri har skjedd før såvidt jeg kan huske. Betyr det at jeg begynner å bli flinkere til å løpe? Milde malurka, i så fall står ikke verden til påske. Hold på hattene, folkens!  Intensiteten min på denne timen var kanskj...

For én gangs skyld skal jeg gi meg selv en klapp på skuldra og si at jeg har vært flink. Svært flink. I dag deltok jeg nemlig på TO gruppetimer. Takket være ferieturer og sykdom tidligere i høst, har jeg ikke følt at jeg har vært flink nok til å trene, så jeg bestemte meg for at det var på tide å veie opp for dette og kjøre på hardt og brutalt. Og hardt og brutalt ble det. Jeg begynte med en spinningtime, fra kl 15 til 16. Her presset jeg både kondisjonen og utholdenheten, men ikke så mye at jeg holdt på å ramle av sykkelen. Jeg skulle jo være i live til en annen time etterpå, tross alt. Men jeg lå slettes ikke på latsiden, og kjente godt at hele kroppen jobbet. Melkesyren kom da den skulle komme, og forsvant lydig etterpå. Flink melkesyre. Også var instruktøren veldig flink, selvsagt. Kjekk og smilende og veldig motiverende. Flott time! Før hele uttøyningen var ferdig etter spinningen, vasket jeg kjapt av sykkelen og hastet inn i sal 6, rett ved siden av spinningsalen. Neste time ...

I godt og vel over et halvt år har jeg nå blitt vant til å trene, og jeg har blitt vant til å trene alene. Mange ganger, over lengre tid og fra flere hold har jeg fått høre at det er enda bedre å trene med venner, men jeg har ikke vært helt overbevist. Det har jo fungert så fint alene; hvordan kunne det overhodet bli bedre? Nå har jeg lært hvordan. Jeg tok nemlig med meg min venninne, som nylig har meldt seg inn på Elixia, til dagens yogatime. Det gjorde treningsturen bedre av opptil flere grunner: 1. Jeg hadde noen å skravle med før og etter timen. 2. Jeg kunne føle meg superflink siden jeg hadde gjort dette mange ganger før (sist for bare en uke siden), mens hun ikke har vært på yoga på flere århundrer. 3. Hun var underholdende selskap, der hun kollapset på matten ved siden av meg og ble liggende som et slakt. 4. Jeg var ikke lenger den eneste i salen som ikke klarte å gå inn i Plogen. Plogen. Eller Kanskje-Om-5-År, som jeg kaller den. Det er jo ganske mange på disse yo...

Etter en lang dag på jobb fra kvart på åtte til kvart over tre, og to timer med undervisning på Blindern fra kvart over fire til seks, suste jeg i dag videre til Majorstua for å trene. Det var blitt sent på dagen, jeg var sliten og trøtt, men å droppe treninga var fullstendig utelukket. Jeg hadde reservert to påfølgende halve timer; først 30 minutter med marerittet som heter Cardio Energy, etterfulgt av 30 minutter med den sikre død - også kalt Shape med Adriane. Gode guder, ha miskunn. Aller først må jeg innrømme at Cardio Energy ikke var så ille som jeg fryktet og husket. Jeg ramlet jo litt tilfeldig innom en slik halvtime ved starten av året, ikke mange ukene etter at jeg først begynte å trene, og har siden da husket det som noe av det verste jeg har opplevd. "Ikke før jeg er i MYE bedre form," var tanken jeg hadde rundt det å ta den timen på nytt igjen. I dag ble altså dagen. Om jeg er i MYE bedre form nå enn for et halvår siden er jeg ikke så sikker på, men formen er...

Den store skjelven er den du får når du har opplevd noe sinnssykt skummelt/farlig/kjipt/whatnot, og  den kommer heldigvis ikke så veldig ofte (håper jeg). Den lille skjelven, derimot, er den du får når Kjekke-Jonas har prøvd å drepe deg i spinningtimen sin. Jeg kan ikke fatte eller begripe at jeg går på det der hver eneste gang. Her kommer jeg inn, fremdeles med vond hals og et langt under middelmådig utgangspunkt for en treningsøkt, og tenker at "i dag skal jeg ta det rolig; kjøre mitt eget tempo, sitte mye, lite motstand" - og så gjør jeg det komplett motsatte. Herregud hva er galt med meg? Skal det ikke mer til enn en svett, brølende kjekkas for at jeg presser meg selv til nær-døden-opplevelsen? Er jeg så enkel? Tydeligvis. Som om de 70 minuttene med galskap og svette ikke var nok, var heisen i ustand. (Det har den forøvrig vært mistenkelig ofte i det siste; er det Elixia som prøver å lure på oss litt ekstra trening?) Allerede utslitt etter spinning ble derfor disse h...

Sånn jevnt over føler jeg meg ganske bra igjen nå, men halsen har bestemt seg for å være en skikkelig vriompeis. Den er fremdeles sår og vond, og den produserer fremdeles uforskammet store mengder slim (vær så god, alle sammen). Men jeg er også en vriompeis, og nok er nok. Jeg kan ikke utsette kondisjonstrening for all framtid; for alt jeg vet kommer halsen til å være slik resten av livet mitt. I dag hoppet jeg derfor i det.  Zumba, dere. Nå er det lenge siden igjen. Denne gangen med en, for meg, ny instruktør; et smilende, søtt, dansende råskinn av et monster, helt nådeløs. Det var slettes ingen kosetime, og jeg overlevde nok kun fordi den var over etter bare 30 minutter. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bli både andpusten og svett, og halsen produserte slim til den store gullmedaljen (igjen, vær så god). Dette merket jeg fordi jeg fikk en klump av denne substansen i halsen, og følte tidvis at det ble tyngre å puste. Dustehals.  Jeg holdt ut de 30 minuttene, og ...

Det går mot bedringens vei. Tror jeg. Håper jeg. Jeg har vært på jobb de siste to dagene, men må med en viss skuffelse innrømme at jeg følte meg verre i dag enn jeg gjorde i går. Jeg håper det bare var en liten forbipasserende etternøler, og at jeg snart vil være 100% tilbake igjen. Det å være nesten frisk er imidlertid nok. Hvis jeg er frisk nok til å være på jobb, så er jeg frisk nok til å trene. Det var derfor med stor fryd og entusiasme jeg i dag endelig kunne la være å kansellere timen jeg hadde booket (slik jeg nå i en uke har kansellert alle timer jeg så overoptimistisk har siktet meg mot), og i stedet faktisk møte opp. Halleluja! Jeg valgte meg yoga i dag. Først tenkte jeg spinning, for jeg savner spinning (men jeg savner også yoga), men ettersom halsen fremdeles prøver å drepe meg, tenkte jeg at å presse kondisjonen kanskje ville være litt i overkant tøft. Jeg er jo ingen tøffing, egentlig. Jeg er faktisk ganske pysete. Ikke at yoga er pysete, altså - men det er roligere,...

Det er mandag, og jeg er fortsatt syk. Jeg har fått time til fastlegen i morgen. Det gjør så vondt å svelge at jeg verken spiser eller drikker, men skal prøve å tvinge i meg noe nå snart. Om en knapp halvtime begynner mandagsspinningen, som jeg tidligere i dag innså at jeg måtte kansellere. Dette har vært særdeles deprimerende. Kanskje burde jeg bare dratt likevel. Kanskje hadde det å svette bort litt grums fra kroppen vært det lille som skulle til for å bli frisk. Eller kanskje, med tanke på hvor sliten jeg blir bare av å ta en dusj, ville jeg besvimt og ramlet av sykkelen og skapt bekymring og furore og ødelagt timen for alle. Kanskje hadde jeg spredt pesten min videre til mange andre. Nei, det er nok til det beste at jeg holder meg hjemme fram til jeg har fått en diagnose og kanskje noen medisiner. Men fy søren så demotiverende dette er. Jeg har ikke hatt noen form for fysisk aktivitet på en uke. En hel uke. Det er faktisk første gang i år at jeg har vært så inaktiv over så lang...