Ett sekund sterkere

Nytt mareritt med PT-Alex i dag, men gjett hva? Det var ikke så veldig mareritt denne gangen likevel. Jeg tror ikke det var fordi Alex var unormalt snill med meg. Tvert imot, egentlig; i dag begynte han å måle prestasjonene mine på forskjellige ting, som vi skal sammenligne med senere. Skummelt. Nå begynner å føle forventningspresset snike seg innpå. Det er ikke bare fordi jeg vil imponere Alex, men minst like mye fordi jeg vil imponere meg selv. Jeg vil veldig gjerne kunne se en bedring om noen uker, og vet at jeg kommer til å bli fryktelig skuffet hvis det ikke skjer.

Fritt etter egen (utilregnelige) hukommelse var det tre ting vi målet i dag:
1. Hvor lang tid jeg brukte for å nå 500 m på romaskinen.
2. Hvor mange trinn jeg klarte på den høyeste stepkassen i løpet av et minutt.
3. Hvor lenge jeg klarer å stå i planken (den ordentlige varianten, ikke Vero-varianten på knærne og albuene).

Denne planken begynte vi faktisk å måle allerede forrige gang - jeg var bare ikke klar over det. Da klarte jeg 30 sekunder, fortalte Alex i dag. Denne gangen klarte jeg 31. Derav tittelen på dagens innlegg; jeg har blitt ett sekund sterkere. Hurra!

Alex fortsetter å være kjempepositiv, kreativ, uforskammet tålmodig og evig optimist. Han er flink til å gi meg ros for innsats og prestasjoner, men ikke overdrevent mye slik at jeg ikke tar det til meg. For det gjør jeg; jeg suger til meg hvert rosende ord som en svamp. Han mener det visst når han sier "dette klarer du", og flere ganger har han vist seg å ha rett - til min egen store overraskelse.

Jeg får attpåtil ros for at jeg trener så mye utenom timene våre. Han innrømmet i dag at jeg hadde overrasket ham forrige gang (som jeg mistenkte), som var første gang på flere uker. Det er visst mye mer vanlig å SI at man skal trene på gruppetimer i mellomtiden, uten å faktisk gjøre det. Men jeg er jo ikke vanlig. Jeg har jo blitt gal, og trener jo et eller annet nesten hver eneste dag. Han hadde ikke trodd jeg skulle være i såpass bra form som jeg var. Jeg følte at jeg vant litt da han fortalte dette. Heia meg, lzm. Han nevnte noe om at jeg sannsynligvis var den som trente aller mest av alle han er PT for, men jeg skal ikke gjøre dette til en konkurranse eller noe. (Hurra, jeg er bedre enn alle de andre!)

Så joda, dagens time gikk veldig fint. Den var ikke noe mindre hard enn den forrige, men denne gangen tålte jeg rett og slett litt mer, og ble derfor ikke like ødelagt av den. Og det til tross for at han fikk meg til å gå fem 1-minuttsintervaller på tredemølle, med 15% stigning og 5.5 tempo. Jeg trodde jeg skulle dø, men så gjorde jeg ikke det. Tenke seg til.

Vi fortsetter trenden med tirsdagstrening, og jeg gleder meg allerede!

Aldri gi meg mat før trening

Hva er verre enn 70 minutters svett, intens, pesende og gispende spinning? 70 minutters svett, intens, pesende og gispende spinning på full mage. 

Jeg var skikkelig idiot i ettermiddag. Kom hjem fra jobb, var kjempesulten, laget masse god, hjemmelaget middag (ikke så mye som én eneste Toro-pose var involvert!) ... og spiste nesten alt. "Ditt dumme, viljeløse nek," sa jeg til meg selv; "dette kommer du til å angre på når du er i gang med spinning om et par timer." Helt riktig. Jeg angret som en hund (hvor kommer egentlig det uttrykket fra? Angrer hunder? Hva angrer de i så fall på?). Det er jaggu bra det finnes én del av meg som er fornuftig og som kan kjefte opp idiot-delen når den tar overhånd. 

I skrivende stund, litt over en time etter at treningen var over, og hele fire timer etter middagen, har jeg fremdeles litt vondt i magen. Jeg håper dette kan bli en lærepenge jeg husker i lang tid framover, slik at jeg ikke driter like mye på draget igjen. Au au au. 

Men flott spinningtime, som alltid. Slitsom, hard, drivende, motiverende og episk. I dag debuterte en av mine nyfrelste treningsvenninner, og jeg tror hun var ganske fornøyd. I alle fall smilte hun fra øre til øre etterpå, og det velger jeg å ta som et godt tegn. Hun imponerte meg ved å stå på skikkelig gjennom hele timen, selv om hun ikke har holdt på med denne treningsgalskapen i mer enn noen uker. Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg hadde også bare holdt på i noen uker første gang jeg våget meg inn på Challenge-timen, så det er vel kanskje et velegnet tidspunkt å begynne på. 

Nå skal jeg, med god samvittighet, ta en lang dusj og deretter ramle sammen på sofaen og se litt på TV. Jeg føler at jeg har fortjent det. Middagsrestene skal få stå i fred i kjøleskapet til i morgen.

Ønsker alle lesere en god treningsuke! Som alltid tar jeg gjerne imot tips til hvordan jeg kan forbedre vaner og rutiner, både med tanke på trening og kosthold. 

P.S. I morgen har jeg PT-time igjen. Hvis bloggen aldri oppdateres igjen etter i dag, er det fordi PT-Alex har drept meg. Ha miskunn. 

Bakfulltrening

I den grad jeg noen gang evner å bli bakfull, så har jeg vært det i dag. Litt. Jeg har egentlig alltid hatt en superevne, eller et mutantgen om du vil, som beskytter meg fra denne såkalte fyllesyken. Jeg kan drikke så mye jeg bare gidder, og føle meg helt fin dagen derpå. (Nå skal det sies at jeg meget meget sjeldent drikker så mye at jeg blir dårlig og/eller mister hukommelsen og bevisstheten.) Mine eneste bieffekter pleier å dreie seg rundt å være trøtt, fordi jeg kanskje ikke har sovet så veldig lenge, og å være tørst med en mild hodepine, fordi jeg ikke har vært flink nok til å drikke vann. Men skikkelig bakfull? Niks.

Etter gårsdagens nære bekjentskap med en del glass rødvin kom jeg imidlertid i dag så nære denne bakfylla som jeg noen gang har vært (med et hederlig unntak av nyttårsaften til 2006). Det har kanskje også litt å gjøre med at jeg har begynt å trekke på årene; jeg har over lang tid blitt advart av eldre venner om at den dagen jeg fylte 30 ville det si PANG. Denne PANGen har jeg ikke merket så mye til foreløpig, men en snikende hodepine og kronisk slapp tilstand har hengt over meg i hele dag.

Det er nok mye takket være en av mine treningsvenninner at jeg kom meg bortover til dagens planlagte økt. Vi hadde avtalt Zumba og Shape sammen, og for å være helt sikker på at jeg ikke fikk muligheten til å trekke meg, var jeg hjemme hos henne i noen timer fram til det var på tide for oss å rusle bort til senteret. Den femten minutters lange spaserturen i den vakre, kalde høstdagen var godt for både kropp og hode, men så kom smerten. Selv om en halvtime med zumba og en halvtime med magestyrke sikkert var veldig bra for å svette ut litt gift fra kroppen, var den høye musikken kanskje ikke like bra for hodepinen, som snek seg stadig tettere innpå. Jeg støttet meg på min utrolige evne til å ignorere smerte (fram til et visst punkt, såklart), og kjørte på, full av innbitt trass. I tillegg var jeg flink og bøttet innpå med vann underveis, og i det store og det hele kom jeg meg gjennom begge øktene tålelig bra, og utvilsomt i bedre tilstand enn jeg hadde vært i forkant.

Alt i alt en seier for dagen, og et bevis på at bakfylla (om man kan kalle det det) ikke er noen unnskyldning for å skulke unna treningen. ;)

Og forøvrig skal jeg hilse instruktøren fra magemusklene og si "Au!".

Tema: Halloween

Happy Halloween!

Tematimer er kanskje noe av det morsomste jeg vet om. Jeg husker med stor fryd slike tematimer fra tidligere i år, og var derfor særdeles entusiastisk da jeg så at fabelaktige Jan-Tore skulle kjøre Halloween-tema på dagens spinningtime. Dette var nok til å få meg til å gjøre noe jeg svært sjeldent gjør - sette vekkerklokka på ringing for å komme meg opp tidlig på en lørdag morgen. Jeg tilhører den gruppen mennesker som gjerne kan sove til 12 hvis jeg får lov, så det å tvinge meg til å stå opp klokken 9 på en fridag er ganske horribelt.

Horribelt, men verdt det. Jeg angret ikke et øyeblikk. På vei til treningen bare gledet jeg meg, og da vår eminente spinninginstruktør kom inn i med kostyme og maske, applauderte og jublet jeg sammen med en fullsatt sal. Ved siden av meg hadde jeg en venninne, og det gjorde meg ekstra glad at hun delte min entusiasme. Dobbel glede, dobbelt så moro!

Timen var, som forventet, fantastisk. Musikk har utrolig mye å si for hvilken prestasjon jeg klarer å jobbe meg mot, og jo mer gira jeg er, desto mer klarer jeg å ta i. Med en kostymert instruktør (den maska må ha vært grusom å ha på hele tiden, og jeg er stinn av imponasje!), energisk temamusikk og en sal full av god stemning, klarte jeg å ta i temmelig mye, og det var herlig.

På slutten av timen ble vi informert om at det kommer en ny tematime neste lørdag. Beklager, late morgentimer i senga, men jeg blir nok nødt til å vrake dere da, også. Jeg gleder meg allerede!

Frykten for noe nytt

Det er lenge siden jeg har brutt noen av mine trygge treningsvaner og gjort noe nytt. Det er jo så mange av de gode, gamle som jeg liker og som i tillegg kjører meg skikkelig, så hvorfor risikere å gjøre noe jeg aldri har gjort før som sannsynligvis bare vil demotivere meg når jeg ikke får det til?

Fordi det er gøy med noe nytt - derfor. Januar var uten tvil min mest spennende og varierte treningsmåned, for da var ALT nytt, og jeg prøvde noe forskjellig nesten hver gang. Jeg tror faktisk jeg var tøffere da enn jeg er nå; jeg har blitt for komfortabel med de treningstimene jeg liker best. På tide å gjøre noe med akkurat det.

Etter to dagers restitusjon fra terrortimen med Alex på tirsdag, var jeg igjen klar til dyst. Som vanlig meldte jeg meg på en time yoga fra 16:30 til 17:30, men samtidig la jeg merke til at Awesome-Aristo hadde en time rett etterpå som het Punchbag! (ja, med utropstegn), og den fristet også veldig. Dermed fikk jeg hele to timers trening for å sparke i gang helgen. Og ingen av dem var timer jeg hadde vært på før! Se her blir det andre boller, vettu.

At yogatimen ble noe nytt var egentlig en tilfeldighet, jeg skal innrømme det. Jeg hadde meldt meg på min sedvanlige Hatha yoga, men i siste liten hadde det skjedd et bytte, og vi fikk noe som het Jivamukti yoga i stedet. Da jeg leste på nettsidene at timen var "fysisk krevende og er ment å utfordre deg," ble jeg nervøs, og fram til vi begynte satt jeg der og bitret for meg selv over å ikke ha fått et varsel om dette slik at jeg kunne meldt meg av i tide. Jeg følte ikke for å utfordre meg selv, ikke der og da, og spesielt hadde jeg i tankene at jeg hadde enda en time etterpå som jeg ville trenge litt overskudd til. Men etter hvert som timen forløp, lot jeg meg positivt overraske over nivået. Her var det jo masse jeg behersket og fikk til, i større eller mindre grad. Joda, jeg humret inni meg da de andre begynte å stå på hendene og på hodet (og i skulderstående, som alltid), men ellers hang jeg greit med, og på sett og vis syntes jeg faktisk denne yogaen var mindre slitsom enn Hatha yogaen. Jeg svettet i alle fall betraktelig mindre, og innen timen var over var jeg kjempefornøyd, og følte meg absolutt klar til å ta neste time på strak arm.

Neste time var Punchbag! med Awesome-Aristo. Dette var også en ny time for meg, og dette kombinert med at jeg hadde glemt treningsskoene mine hjemme (og derfor måtte gå barbent) gjorde at jeg var sånn passe stressa og smånervøs da jeg kom til salen. Heldigvis hadde jeg en alliert; en venninne fra vår Team Elixia Nørds-gruppe ble med, og ventet klar ved siden av en punchbag da jeg ankom. Jeg stressa mindre da jeg så at det var flere som ikke hadde sko på, og punchbagen ved siden av meg var bemerkelsesverdig beroligende. Jeg skulle få slå og sparke. Dette skulle gå bra.

Det gikk bra, akkurat som jeg hadde trodd. Jeg fikk slått og sparket mye på den stakkars bagen, beveget meg masse og på toppen av det hele kunne jeg føle meg tøff samtidig. Flotte greier!

To timer vel brukt og vel overstått, og slik ble helgen innviet på skikkelig vis. Nå gjenstår det bare å slappe av resten av kvelden med en god middag og bittelitt sjokolade (ikke si det til PT-Alex), og så glede meg til morgendagens spinningtime med tema - Halloween. Instruktør Jan-Tore er fantastisk. Jeg gleder meg som en unge, og det skjønner jeg at det er flere som gjør, når jeg ser på bookingsystemet at det er 0 plasser ledig. Heldigvis reserverte jeg min plass allerede i dag morges.

Et varmt gjensyn

Etter alt for mange uker borte fra hverandre, hadde jeg i dag endelig en ny time med min elskede/forhatte personlige trener Alex - kanskje verdens mest positive menneske. Vi startet økten med en god klem (som er omtrent så mye fysisk kontakt jeg får i disse dager, så halleluja!), men deretter sluttet det å være hyggelig.

Den halvtimes lange oppvarmingen på elipsemaskin var for så vidt enkelt og greit nok. Den skulle egentlig ikke vare i en halvtime, men når det dukker opp andre kunder som blir svimle og dårlige etter treningsøkten sin, skjønner jeg selvfølgelig at dette må prioriteres slik at jeg må vente litt. Jeg hadde vært en ganske elendig sykepleier ellers. Omsider kom Alex tilbake, og vi snakket oss bort litt i en samtale om hvor rart det er at fedrene våre er i ferd med å bli gamle gubber. Men SÅ sluttet det å være hyggelig. For alvor.

Denne gang som sist lot jeg meg imponere over denne karens kreativitet når det gjaldt måter å torturere meg på. Jeg måtte løfte tunge vekter over hodet, hoppe opp og ned på høye stepkasser, hoppe(!!), ta knebøy, ta knebøy med vekt, ta knebøy og SÅ hoppe(!!!), og det var ikke måte på. Han tvang meg også til å stå i planken, uten at jeg fikk lov til å bruke knærne. Jeg har alltid brukt knærne når jeg har tatt planken i gruppetrening, og var hellig overbevist om at jeg ikke var i stand til å ta den på strake ben. Myth busted. Det var noen jævlige 30 sekunder, men jeg klarte dem. Det var egentlig ganske kult.

Jeg har gjort meg selv oppmerksom på at jeg sier mye rart når jeg er sliten, svett og har det vondt. "Jeg hater deg" er definitivt den jeg er minst stolt av, men jeg både tror og håper han skjønte at jeg ikke egentlig mente det (greit, jeg mente det kanskje LITT, sånn akkurat i øyeblikket). "Jeg vet hva dette betyr - det begynner så bra, men slutter så stygt", klarte jeg å si da han ba meg legge meg ned på ryggen på en treningsmatte. Nettopp ja. Til mitt forsvar hadde han da nylig truet med å klatre opp på ryggen min, og jeg hadde jaggu ikke vært helt sikker på om han mente det eller bare tøyset. "Jeg vet jo aldri, for du er jo klin sprø," som jeg sa, da han lo av uttrykket i ansiktet mitt mens jeg funderte på hvor mange millisekunder jeg ville klare å bære ham på ryggen før vi ville ramle pladask ned på gulvet.

Det er ganske digg å ha en PT som det går an å tulle og fjase med. Det gjør liksom hele greia litt mindre skummel, og definitivt en hel del morsommere. Det gjør det mulig for meg å glede meg til vitsingen, i stedet for å bare grue meg til smerten. For det er alltid smerte. Men så kommer belønningen etterpå: Skryt. Ros. Masse ros. Spesielt i dag; det var liksom ikke måte på hvor mye ros jeg fikk. Jeg tror kanskje jeg overrasket ham litt. Etter flere uker siden forrige time, hadde han kanskje forventet at jeg skulle møte opp slapp, dvask og svak; i stedet fortalte jeg om de fem ukentlige treningsdagene jeg har hatt de siste par ukene, og var både sterkere, lettere og mer opplagt enn jeg var forrige gang vi møttes. Bazinga!

Som kirsebæret i milkshaken fikk jeg også en skikkelig klem da jeg dro, enda så svett og ekkel jeg var. Man kan vel ikke egentlig få en hyggeligere avslutning enn det.

Svetterekord

Det er et ord jeg aldri har brukt før, tror jeg. Svetterekord. Det er heller ikke et ord jeg tidligere trodde jeg noen gang kom til å bruke. Hvis du hadde fortalt meg i fjor høst at jeg om et år skulle oppsøke en spinningsal opptil flere ganger i uken og svette så dråpene piplet og rant nedover ansiktet mitt, så hadde jeg trodd du var klin sprø - og så hadde jeg sikkert ledd av deg og mobbet deg og følt meg skikkelig teit når det viste seg at du hadde rett, så det var bra vi alle dodget den kula.

Etter å ha gjennomført spinning både i går og dagen før, følte jeg meg altså litt skrullete da jeg for tredje dag på rad klatret opp på sykkelen. Men det var jo mandag med Kjekke-Jonas og verdens beste avslutningslåt, så jeg kunne jo ikke la være, og dette lønnet seg i form av den største mengden svette kroppen min har klart å produsere hittil. Én ting er at du kjenner at huden blir klam og fuktig; en annen ting er når svetteperlene renner nedover og legger seg på øyenvippene slik at du nesten ikke ser framfor deg. Dette skjedde hele to-tre ganger i dag, og har altså aldri skjedd før (tror jeg). Wow!

Noe av det som gjøre KJ til en så awesome instruktør, er at han er så flink til å variere øktene sine. Ironisk nok er dette også grunnen til at jeg, i korte intervaller i løpet av disse 70 minuttene, angrer bittert på at jeg kom. Denne variasjonen sørger for at jeg aldri rekker å falle inn i noen komfortsone, og dermed blir hver eneste mandag en ny utfordring. Xycling Challenge, heter det jo, og de mener det. Etter å ha dratt på nesten hver eneste mandagstime siden slutten av januar i år, er dette fremdeles en hard time; så lenge jeg tillater den å være det, og det gjør jeg jo. Dette er virkelig en time hvor jeg føler meg trygg på å kunne gi alt og slite meg fullstendig ut. Selv om selve treningsøktene faller utenfor komfortsonen, gjør ikke salen det, og det føles alltid trygt og hyggelig å komme inn dit. Jeg kjenner igjen flere ansikter, og de fleste av disse ser jeg vanligvis på sine "faste plasser," slik som jeg har min "faste plass."

Jeg tror det er nettopp slike trygge og komfortable omgivelser som tilrettelegger for at man tør å gi av seg selv og virkelig ta i alt man makter. Det er i alle fall slik jeg opplever det. Dette er noe jeg kjenner igjen fra flere gruppetimer som jeg har vært på et visst antall ganger; jeg var mer tilbaketrukken og forsiktig i begynnelsen, og ble gradvis varmere i trøya og mer hemningsløs. Et stjerneeksempel er jo hvor jeg plasserer meg i salen, om det så er spinningsal, styrkesal eller dansesal. Jeg kommer stadig nærmere fronten etter hvert som jeg blir mer trygg og komfortabel med det jeg gjør. I januar befant jeg meg til enhver tid bakerst i enhver sal, men nå kan man ofte finne meg sånn omtrent midt i. Jeg føler meg ikke helt som en "frontfigur" ennå, men det har nok også litt å gjøre med hvor utrolig selvbevisst jeg er, og at jeg alltid har vært "den personen som er bakerst" uansett hva det gjaldt. Det at jeg ikke lenger alltid gjemmer meg bakerst er egentlig en ganske stor greie for meg, og er enda en ting jeg kan takke Elixia og alle deres flotte instruktører for. De fikser ikke bare kroppen og helsen min, men selvtilliten min også.

Nok en mandag er reddet, og nok en uke har fått en super start. Hurra!

Vennepress

Jeg bruker ordet "press" i den beste tenkelige mening - altså uten noen form for press i det hele tatt. Egentlig er det vel fullstendig feil ord å bruke; "oppmuntring" hadde vært bedre, men det klinger liksom ikke så bra. Dette er uansett historien om hvordan litt "vennepress" i dag ga meg en ekstra time med trening.

På forhånd hadde jeg planer om å dra på zumba (hurra!) fra 1600 til 1630, med påfølgende Shape (au!) fra 1630 til 1705 - samme opplegg som forrige søndag (rundt den tiden er jo perfekt, for da kan jeg likevel være lat og trøtt sløvsekk tidligere på dagen, slik som det er meningen at man skal være). Da en av mine venninner nevnte at hun hadde tenkt å dra på det samme, var planen i boks. En halvtime zumba og en halvtime mageterror ble avtalen.

Så dukket venninne nummer to opp. Hun hadde ikke tenkt seg på zumba , men på Shape, og etterpå på spinning, og lurte på om jeg skulle bli med. Et kort øyeblikk tenkte jeg "nei, det går jo ikke, det blir for mye," men så tok jeg meg sammen. Jeg har jo kjørt dobbelttimer tidligere; sist gang for bare åtte dager siden, til og med. Det var absolutt gjørbart, og det ville kanskje kompensere litt for gårsdagens skammelige utskeielser (her snakker vi muffins, ostepop, alkohol og nattburger i skjønn forening). Derfor ble jeg altså med på spinningtimen etterpå også.

Dette "presset" var altså ikke mer enn et spørsmål, men for meg var det nok. Jeg ble tilbudt muligheten, og jeg grep den. Hvis venninnen min ikke hadde planlagt den spinningtimen og spurt om jeg ville være med, hadde jeg nok ikke engang vurdert å ta den i tillegg til alt det andre, og slik kan det altså gå til at man presser seg selv litt ekstra når man har venner som kommer med fristende forslag. Dette er en form for "press" jeg absolutt kan leve med.

Team Elixia på spinning

Intet mindre enn 3 meget entusiastiske jenter troppet i dag opp på vårt vakre treningssenter for å dra på spinning med instruktør Bjørn. For min del var dette grei skuring, mens mine to stakkars, modige venninner fikk en litt hardere time. Ikke bare var de forholdsvis nye på trening, de hadde heller aldri vært på spinning før. Jeg var veldig stolt av dem begge, og synes de klarte seg veldig bra. Snakker om å stå på!

For å være ærlig var dette en litt merkelig opplevelse - det å være den mest erfarne og veltrente blant en gruppe personer. Jeg hjalp til med sykkelinnstillinger og følte meg som en slags veteran. Jeg passet på å ikke ta i for mye, for jeg var redd det skulle se ut som om jeg prøvde å "vise meg fram." Jeg kjente en didaktisk lyst for å komme med velmenende kommentarer som "husk å drikke masse vann" og "pass på å senke skuldrene, ha litt mer bøy i albuen", men klarte heldigvis å tøyle mitt indre besserwissermonster. De lærer det tidsnok; jeg er temmelig sikker på at jeg også i begynnelsen hadde mer enn nok med å bare fokusere på å få pedalene til å gå rundt. Holdningen kommer etter hvert. Det viktigste er at de koste seg, og det så sannelig slik ut. Spesielt én var særdeles positiv og glad etter treningen (som ble avsluttet med en liten halvtimes styrketrening på diverse vekter), og humøret var såpass godt at vi etterpå helt fint overlevde den lange trappeklatringen til utgangen (jepp, heisen var i ustand igjen).

Det gode humøret har holdt seg resten av ettermiddagen og kvelden, og jeg er så latterlig fornøyd. Fornøyd med å ha blitt så flink til å trene, og fornøyd med å ha klart å inspirere så mange venner til å bli med på galskapen. High fives til alle!

Fredagsyoga

Det begynner å nærme seg en slags rutine, dette med meg og fredager og yoga. Slik som jeg nå i nesten et helt år (herregud, har det gått så lang tid allerede?) har hatt min "mandagsspinning", ser det ut til at jeg nå kanskje er i ferd med å etablere "fredagsyoga."

Jeg har blandede følelser rundt dette. På den ene siden liker jeg å etablere vaner og rutiner; det gjør det jo lettere å holde seg til dem, og å være sikker på at jeg faktisk kommer meg på trening de aktuelle rutinedagene. Dessuten er yoga superbra for både styrken, balansen og tøyeligheten min, og kanskje til og med litt for kondisjonen også.

På en annen side er det så mye bra som går på fredager akkurat samtidig, som jeg gjerne skulle fått med meg. Spinningtimen til Bjørn, for eksempel, som også er superbra (og jeg digger jo spinning). Et annet alternativ er TRX, som det nå er alt for lenge siden jeg har vært på.

Fredager, altså. Så flotte, men samtidig så vanskelige. Jeg føler meg litt som da jeg var 7 år gammel og fikk en tier på lørdagen for å kjøpe meg godteri; alt for mye å velge mellom, og jeg brukte alltid minst en halvtime på å peke ut hva jeg ville ha (sikkert til stor frustrasjon for butikkdama; den gangen fikk man nemlig ikke plukke smågodtet sitt selv). Det er vel dette man kaller et luksusproblem.

God helg!

Elegant; mitt mellomnavn

Det er en stund siden sist jeg var på en dansetime nå. Derfor kan du jo bare tenke deg hvordan det gikk da jeg i dag returnerte til sal 3 for å bryne meg på en time med Dance. Hvis du tenker ugrasiøse og ukoordinerte bevegelser er du på riktig bane. Hvis du tenker svette og alternative hudnyanser i ansiktet, er du heller ikke langt unna. Hvis du tenker knall og fall, så treffer du spikeren på hodet.

Jeg har aldri gått på trynet i en dansetime før. Verken på trening eller på dansekurs. Derfor må jeg innrømme at jeg i grunn ble ganske så forfjamset da jeg plutselig ramlet, midt på gulvet, på en måte som neppe var nevneverdig elegant. Rundt meg svevde alle disse andre jentene, godt ledet av vår instruktør som er personifisert Eleganse (og som også er yogainstruktøren min, så det er ikke overraskende at hun er så grasiøs), som om de danset i popversjonen av Swan Lake.

Til mitt forsvar har jeg en kranglefant av en ankel på høyre fot. Den har aldri helt blitt seg selv igjen etter at jeg fornærmet den ved å tråkke over ganske kraftig i en gymtime da jeg var 14 år gammel. Dette har ført til at den i tide og utide bestemmer seg for å ikke gi skikkelig støtte, og før jeg vet ordet av det ligger jeg langflat på bakken eller gulvet. Det har skjedd når jeg har løpt, jogget og spasert. Det har til og med skjedd når jeg har stått i ro (ikke spør hvordan jeg klarte det; jeg aner virkelig ikke). Men til i dag har det altså aldri skjedd når jeg har danset (som jeg kan huske). Mitt andre forsvar er at alt gikk veldig fort. Det var ikke akkurat seniordans på sykehjemmet, det skal være sikkert og visst.

Ingen grunn til bekymring, forøvrig. Det eneste som ble skadd var stoltheten min. Jeg er egentlig vant til å være sånn tålelig god på dansing, men dette jekket meg ned et par hakk. Jeg har åpenbart behov for å dra på flere av disse timene, så det skal jeg prøve på. Bortsett fra det lille, pinlige fallet var det jo fryktelig gøy. Tiden får vinger når jeg danser (eller prøver å danse ...), og før jeg vet ordet av det har en hel time passert. Det er jo nesten så det er magisk. Men elegant, det er det ikke.

Verdens svetteste spinningsal

Hvis du besøker Elixia Colosseum klokken 19:15 på en mandag, vil du finne verdens varmeste, svetteste, fulleste spinningsal. Det er jeg overbevist om, selv om jeg ikke har besøkt alle spinningsaler i verden. Hvis det finnes en spinningsal som er varmere, svettere og fullere enn denne, så tror jeg kanskje ikke jeg vil overleve mange minuttene i en slik en.

Jeg slutter aldri å la meg imponere over engasjementet til alle disse menneskene som strømmer inn i salen på mandagskvelden. De stakkars folka som har timen før oss rekker jo omtrent ikke å komme seg ut før vi stormer inn for å sikre oss våre respektive favorittplasser (i alle fall er det det JEG gjør).

Denne mandagen hadde jeg igjen med meg en av mine venninner fra Team Elixia Nørds (facebookgruppen jeg har laget for meg og de fire jentene jeg har lokket med meg inn i denne galskapen), og nok en gang merket jeg at jo - det ER morsommere når man er flere. Og ikke bare dro vi på spinningtimen sammen; i forkant laget vi oss en sunn, hjemmelaget middag med fisk(ekaker) og masse grønnsaker (gulrøtter, løk, brokkoli og mais). Da ingen av oss er spesielt glad i å lage mat, var dette noe vi begge ble særdeles stolte over. Så stolte at vi faktisk tok bilder. Ettersom jeg for et par måneder siden lovet flere bilder i bloggen (men ikke har vært så flink til å holde løftet mitt - fy meg), skal jeg nå dele den visuelle gleden.

Vi kutter løk!

Vi koker grønnsaker!

Vi steker fiskekaker og løk!

Vi er SUPERSTOLTE!

Så stolte at jeg må lage en collage!

Det ferdige måltidet, komplett med juice.

Nå er jo ikke dette egentlig en matblogg, men en treningsblogg. Derfor, som plaster på såret for at dere måtte se disse ganske mundane og (egentlig) lite imponerende bildene av maten vår, deler jeg i tillegg dette meget lite flatterende bildet av meg som holder på å dø på dagens spinning. Tusen hjertelig takk til min venninne som tok dette vakre bildet.

Viljestyrke FTW

Jeg har vært flink i to dager på rad. Yoga på fredag og to timer med galskap på lørdag. Jeg var støl og hadde vondt. Jeg hadde mest lyst til å tilbringe hele formiddagen på sofaen foran TV-skjermen fram til jeg skulle dra på besøk. Så husket jeg målet jeg hadde satt meg: Fem treningsøkter denne uken. Så dro jeg på trening - fordi jeg er så episk flink!

Det ble ingen kule gruppetimer i dag, for det gikk ikke noe i akkurat den tidsperioden jeg hadde tid, men jeg klarte likevel å holde meg selv i gang i en time. Først en snau halvtime på tredemølla, deretter en snau halvtime på elipsemaskinen. Jeg overrasket meg selv ved å innse at jeg, ifølge apparatene, klarte å ta rotta på flere kalorier på tredemølla enn på elipsemaskinen innenfor samme tidsintervall, noe som aldri har skjedd før såvidt jeg kan huske. Betyr det at jeg begynner å bli flinkere til å løpe? Milde malurka, i så fall står ikke verden til påske. Hold på hattene, folkens! 

Intensiteten min på denne timen var kanskje ikke den høyeste jeg har hatt, men det var aldri målet for økten. Målet var i all hovedsak å bare gjennomføre en time med kondisjonstrening til tross for stølheten etter gårsdagen, så jeg var temmelig fornøyd med meg selv da jeg ruslet ut derfra etterpå. 

Eller, ruslet og ruslet ... Slepte meg klagende og sutrende opp de hundre tusen trappene, tenker jeg vi sier. Nå står heisen IGJEN, og jeg kjenner at knærne mine dør litt og litt for hver gang de konfronteres med sin nemesis Trappene. Jeg vil ikke bli direkte skuffet dersom heisen gjenopplives i løpet av uka som kommer, altså. Joda, trapper er super bonustrening, men jeg liker dem fremdeles ikke. Vi har bare ikke et slikt forhold. Kjemien stemmer ikke. Sånn er det bare noen ganger. Sorry, trapper. Det er ikke dere; det er meg. 

Klapp på skuldra

For én gangs skyld skal jeg gi meg selv en klapp på skuldra og si at jeg har vært flink. Svært flink. I dag deltok jeg nemlig på TO gruppetimer. Takket være ferieturer og sykdom tidligere i høst, har jeg ikke følt at jeg har vært flink nok til å trene, så jeg bestemte meg for at det var på tide å veie opp for dette og kjøre på hardt og brutalt. Og hardt og brutalt ble det.

Jeg begynte med en spinningtime, fra kl 15 til 16. Her presset jeg både kondisjonen og utholdenheten, men ikke så mye at jeg holdt på å ramle av sykkelen. Jeg skulle jo være i live til en annen time etterpå, tross alt. Men jeg lå slettes ikke på latsiden, og kjente godt at hele kroppen jobbet. Melkesyren kom da den skulle komme, og forsvant lydig etterpå. Flink melkesyre. Også var instruktøren veldig flink, selvsagt. Kjekk og smilende og veldig motiverende. Flott time!

Før hele uttøyningen var ferdig etter spinningen, vasket jeg kjapt av sykkelen og hastet inn i sal 6, rett ved siden av spinningsalen. Neste time var Styrke & Core, og jeg forsøkte å psyke meg opp til noe jeg visste måtte bli temmelig grusomt. Jeg var allerede sliten, og nå skulle jeg altså hive meg inn i enda mer galskap. Jeg samlet vektstang og vektlodd, og lot bevisst de store, lilla 10-kilosloddene ligge igjen. Nå var det jo en god stund siden sist jeg hadde vært på en slik styrketime, og jeg ante ikke hvor puslete jeg hadde blitt i løpet av den tiden. I stedet satset jeg på en kombinasjon av de andre, mindre vektloddene. Det viste seg etter hvert at jeg nok egentlig kunne klart to 10-kiloslodd likevel, for jeg brukte alle disse mindre, som da til sammen utgjorte 17.5 kg, uten at jeg følte for å ta livet av meg. Det var tungt og slitsomt, absolutt, men jeg kunne klart 2.5 kg til. Neste gang går jeg for lilla!

Hvis jeg skal komme med en tilståelse, må det være at jeg ved et par anledninger ble en anelse svimmel. Det var en del tunge øvelser, og jeg tok i alt jeg kunne på de aller fleste av dem. Jeg passet på å bøtte innpå med vann da jeg kjente det lille, lette suset i hodet, og klarte å holde meg oppreist og i live helt til siste slutt. Det å etterpå få lov til å ligge rett ut på gulvet og strekke på beina, var himmelsk. Instruktøren ga kollektiv ros til hele gruppen, og jeg følte meg flink og sterk og sunn.

Det var altså dagens to timer. To! Nå skal jeg altså ikke ha dårlig samvittighet for å lage litt vafler og tilbringe resten av kvelden i sofakroken foran TV-skjermen. Særlig ikke fordi jeg har tenkt meg tilbake i morgen også. Etter streng beskjed fra instruktøren om å la musklene hvile i morgen, blir det bare lett apparattrening for å ta kondisjonen, men turen er like mye for min mentale helses del, som for min fysiske. Jeg føler meg nemlig så mye bedre etter å ha vært på trening, og måler ukens suksess etter hvor mange treningsdager jeg har klart å lure inn. Denne uka skal jeg lande på 5, og det er jo ganske bra. Det er alt for lenge siden sist jeg har hatt en så effektiv uke.

Dobbelt så moro

I godt og vel over et halvt år har jeg nå blitt vant til å trene, og jeg har blitt vant til å trene alene. Mange ganger, over lengre tid og fra flere hold har jeg fått høre at det er enda bedre å trene med venner, men jeg har ikke vært helt overbevist. Det har jo fungert så fint alene; hvordan kunne det overhodet bli bedre?

Nå har jeg lært hvordan. Jeg tok nemlig med meg min venninne, som nylig har meldt seg inn på Elixia, til dagens yogatime. Det gjorde treningsturen bedre av opptil flere grunner:

1. Jeg hadde noen å skravle med før og etter timen.
2. Jeg kunne føle meg superflink siden jeg hadde gjort dette mange ganger før (sist for bare en uke siden), mens hun ikke har vært på yoga på flere århundrer.
3. Hun var underholdende selskap, der hun kollapset på matten ved siden av meg og ble liggende som et slakt.
4. Jeg var ikke lenger den eneste i salen som ikke klarte å gå inn i Plogen.

Plogen. Eller Kanskje-Om-5-År, som jeg kaller den.

Det er jo ganske mange på disse yogatimene som er sånne supertrente, übersmidige proffer som klarer absolutt alt uten så mye som en anstrengt rynke i panna. Som en vanlig dødelig blant alle disse gudene er det lett å føle seg litt håpløs, og da er det skikkelig deilig å ha i alle fall én annen vanlig dødelig med seg. Så jo, jeg kan absolutt støtte hypotesen om at det er bedre å trene med venner. Det er fremdeles ganske flott å trene alene også, men selskap beriker opplevelser. Gleder blir jo større når de deles, sier alle disse kloke gamle konene.

Jeg liker yoga stadig bedre og bedre, og det er nok fordi jeg merker at jeg blir flinkere. Jeg henger med på tempoet bedre enn før, jeg er sterkere enn før (stillinger som for et halvår siden nesten ga meg angstanfall, begynner jeg nå så smått å kose meg med) og jeg tror kanskje jeg er litt smidigere, også. Instruktøren er fremdeles kjempebra; jeg liker spesielt godt når hun går runder i lokalet og vier litt oppmerksomhet til hver enkelt. Man føler seg sett, og det liker man. Jeg ble sett i dag, da jeg lå framoverbøyd med det ene benet brettet inn under magen min i en ubehagelig vinkel; jeg fikk ros for å ha en veldig bra stilling. Det er så lite anerkjennelse som skal til for at selvtilliten skal få en boost, og det gir deg den lille ekstra energien du trenger for å holde ut litt til, og litt til, og litt til ...

Jeg håper jeg får trene med noen av mine venninner snart igjen. Nå er det jo fire av dem som er medlem på samme sted, men de er alle fire forholdsvise travle jenter, og ofte passer ikke våre timeplaner med hverandres. Vi har til og med laget oss en gruppe på Facebook, for å gjøre det lettere å prøve å koordinere trening sammen. Jeg tror ikke noen vil kunne bli med meg i helga, men på mandag vet jeg i alle fall om én som skal bli med på spinning, så det blir bra.

For en fin treningshøst dette har blitt!

Alt man makter

Etter en lang dag på jobb fra kvart på åtte til kvart over tre, og to timer med undervisning på Blindern fra kvart over fire til seks, suste jeg i dag videre til Majorstua for å trene. Det var blitt sent på dagen, jeg var sliten og trøtt, men å droppe treninga var fullstendig utelukket. Jeg hadde reservert to påfølgende halve timer; først 30 minutter med marerittet som heter Cardio Energy, etterfulgt av 30 minutter med den sikre død - også kalt Shape med Adriane.

Gode guder, ha miskunn.

Aller først må jeg innrømme at Cardio Energy ikke var så ille som jeg fryktet og husket. Jeg ramlet jo litt tilfeldig innom en slik halvtime ved starten av året, ikke mange ukene etter at jeg først begynte å trene, og har siden da husket det som noe av det verste jeg har opplevd. "Ikke før jeg er i MYE bedre form," var tanken jeg hadde rundt det å ta den timen på nytt igjen. I dag ble altså dagen. Om jeg er i MYE bedre form nå enn for et halvår siden er jeg ikke så sikker på, men formen er utvilsomt bedre enn den var da. Det må den jo være, når dagens opplevelse ble så annerledes. Alternativt er det Adriane som har blitt snillere med oss, men det tviler jeg på. Hun er et imponerende råskinn som ikke kjører kosetimer, og det liker jeg. Jeg er jo så dårlig på å presse meg selv, så det blir viktig å ha en instruktør som ikke gir meg anledning til å slappe av.

Andpusten, men fremdeles i live, var jeg deretter klar for Shape. Jeg gledet meg til en halvtime med noe som ikke skulle torturere hjertet mitt og lungene mine. Ti minutter senere savnet jeg å torturere hjertet mitt og lungene mine, for magemusklene gråt sine modige tårer. Ryggmusklene gråt litt, de også. Jeg må si det er ganske høy intensitet på en time når styrketreningen får deg til å svette, og jeg svettet som et svin. Det tok mesteparten av viljestyrken min å ikke krype sammen til en skjelvende ball på matten min og kaste inn håndkleet da vi hadde ca ti minutter igjen. Jeg må nok innrømme litt juks i form av enklere løsninger, særlig mot slutten, da magemusklene verket så mye at jeg nesten lurte på om jeg hadde fått kolikk. Adriane ropte imidlertid at vi ikke fikk gi oss ennå, så da kunne jeg jo ikke gjøre det. Jeg må jo være flink pike og gjøre som jeg får beskjed om, såframt jeg makter.

Og jeg makter. Ofte makter jeg mer enn jeg tror, når noen bare tvinger meg til det. Det gjelder nok oss alle sammen. Husk å ikke undervurdere deg selv!

Den lille skjelven

Den store skjelven er den du får når du har opplevd noe sinnssykt skummelt/farlig/kjipt/whatnot, og  den kommer heldigvis ikke så veldig ofte (håper jeg). Den lille skjelven, derimot, er den du får når Kjekke-Jonas har prøvd å drepe deg i spinningtimen sin.

Jeg kan ikke fatte eller begripe at jeg går på det der hver eneste gang. Her kommer jeg inn, fremdeles med vond hals og et langt under middelmådig utgangspunkt for en treningsøkt, og tenker at "i dag skal jeg ta det rolig; kjøre mitt eget tempo, sitte mye, lite motstand" - og så gjør jeg det komplett motsatte. Herregud hva er galt med meg? Skal det ikke mer til enn en svett, brølende kjekkas for at jeg presser meg selv til nær-døden-opplevelsen? Er jeg så enkel? Tydeligvis.

Som om de 70 minuttene med galskap og svette ikke var nok, var heisen i ustand. (Det har den forøvrig vært mistenkelig ofte i det siste; er det Elixia som prøver å lure på oss litt ekstra trening?) Allerede utslitt etter spinning ble derfor disse hundre tusen trappene nesten kroken på døra for meg. Jeg var lett skjelven da jeg forlot salen, men da jeg kom opp og ut i frisk luft var det bare såvidt jeg klarte å holde meg oppreist.

Joda, jeg overdriver sikkert bittelitt, men det er helt sant at jeg fikk den lille skjelven i beina. Dette er ikke klaging, altså. Jeg liker å være skjelven. Det forteller jo bare at jeg har gjort en god innsats. Og forhåpentligvis betyr det at jeg kommer til å sove godt i natt.

Halsen og meg på trening, tjohei!

Sånn jevnt over føler jeg meg ganske bra igjen nå, men halsen har bestemt seg for å være en skikkelig vriompeis. Den er fremdeles sår og vond, og den produserer fremdeles uforskammet store mengder slim (vær så god, alle sammen). Men jeg er også en vriompeis, og nok er nok. Jeg kan ikke utsette kondisjonstrening for all framtid; for alt jeg vet kommer halsen til å være slik resten av livet mitt. I dag hoppet jeg derfor i det. 

Zumba, dere. Nå er det lenge siden igjen. Denne gangen med en, for meg, ny instruktør; et smilende, søtt, dansende råskinn av et monster, helt nådeløs. Det var slettes ingen kosetime, og jeg overlevde nok kun fordi den var over etter bare 30 minutter. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bli både andpusten og svett, og halsen produserte slim til den store gullmedaljen (igjen, vær så god). Dette merket jeg fordi jeg fikk en klump av denne substansen i halsen, og følte tidvis at det ble tyngre å puste. Dustehals. 

Jeg holdt ut de 30 minuttene, og jeg holdt ut de påfølgende 30 minuttene med Shape, hvor magen og ryggen fikk gjennomgå. Mest magen. Jeg skulle til å skrive "stakkars magen," men det er det jo ikke. Magen er dum og tung og fortjener all smerte jeg kan gi den. Bare så synd at den samme smerten også går til meg. Men, som de sier, smerte er svakhet som forlater kroppen, så det er bare å kjøre på. 

Nesten frisk!

Det går mot bedringens vei. Tror jeg. Håper jeg. Jeg har vært på jobb de siste to dagene, men må med en viss skuffelse innrømme at jeg følte meg verre i dag enn jeg gjorde i går. Jeg håper det bare var en liten forbipasserende etternøler, og at jeg snart vil være 100% tilbake igjen.

Det å være nesten frisk er imidlertid nok. Hvis jeg er frisk nok til å være på jobb, så er jeg frisk nok til å trene. Det var derfor med stor fryd og entusiasme jeg i dag endelig kunne la være å kansellere timen jeg hadde booket (slik jeg nå i en uke har kansellert alle timer jeg så overoptimistisk har siktet meg mot), og i stedet faktisk møte opp. Halleluja!

Jeg valgte meg yoga i dag. Først tenkte jeg spinning, for jeg savner spinning (men jeg savner også yoga), men ettersom halsen fremdeles prøver å drepe meg, tenkte jeg at å presse kondisjonen kanskje ville være litt i overkant tøft. Jeg er jo ingen tøffing, egentlig. Jeg er faktisk ganske pysete. Ikke at yoga er pysete, altså - men det er roligere, og rolig virket mest smart.

Det var rolig(ere enn spinning), men det var jaggu tøft også. Det var en lettelse å kjenne at jeg ikke har blitt merkbart mindre tøyelig siden sist; jeg når fram til føttene mine like lett som jeg nesten alltid har gjort. Musklene har visst heller ikke blitt så svekket som jeg fryktet, for jeg klarte meg egentlig ganske bra (men måtte hvile litt et par ganger). Kanskje hjalp det på tøyeligheten at jeg hadde varmet opp i et kvarter på elipsemaskin først, men jeg skal innrømme at selv med et mindre vellykket resultat hadde jeg vært fornøyd, nåværende helse tatt i betraktning. Jeg følte meg flink. Det var godt å være tilbake igjen.

Som kronen på verket snek jeg meg på vekta igjen, for første gang på lenge. Jeg fryktet at disse siste 11 dagene liggende på sofaen og i senga ville sette dype spor, men faktisk ikke. Her ligger ting like stabilt som de har gjort helt siden, vel, siden slutten av juni, hvis jeg skal være smertelig ærlig. Det stemmer; ikke så mye som ett kilo har rikket seg av meg på hele tre måneder. Det er litt skuff, da. Jeg har lest om sånne "platåer" som man treffer en gang i blant, hvor ingenting skjer uansett hvor hardt man trener, men at det skulle vare så lenge? Svært uhøflig. Dårlig gjort. Ufint. We are not amused.

Håper jeg blir helt frisk snart, slik at jeg kan øke intensiteten på treningen. Det er det tydeligvis behov for.

Bloggdepping

Det er mandag, og jeg er fortsatt syk. Jeg har fått time til fastlegen i morgen. Det gjør så vondt å svelge at jeg verken spiser eller drikker, men skal prøve å tvinge i meg noe nå snart. Om en knapp halvtime begynner mandagsspinningen, som jeg tidligere i dag innså at jeg måtte kansellere. Dette har vært særdeles deprimerende.

Kanskje burde jeg bare dratt likevel. Kanskje hadde det å svette bort litt grums fra kroppen vært det lille som skulle til for å bli frisk. Eller kanskje, med tanke på hvor sliten jeg blir bare av å ta en dusj, ville jeg besvimt og ramlet av sykkelen og skapt bekymring og furore og ødelagt timen for alle. Kanskje hadde jeg spredt pesten min videre til mange andre. Nei, det er nok til det beste at jeg holder meg hjemme fram til jeg har fått en diagnose og kanskje noen medisiner.

Men fy søren så demotiverende dette er. Jeg har ikke hatt noen form for fysisk aktivitet på en uke. En hel uke. Det er faktisk første gang i år at jeg har vært så inaktiv over så lang tid. Jeg føler meg ekstra forferdelig på grunn av det. Jeg føler meg svak og slapp og kortpustet. Jeg savner Elixia-senteret mitt. Savner spinningsalen, yogasalen, zumbasalen, elipsemaskinene, styrkeapparatene - ja, til og med tredemøllene. Jeg savner Power og Core og TRX. Jeg savner å føle meg sprek, sterk, energisk og flink.

Av bedre nyheter snakket jeg med en venninne på telefonen tidligere i dag, som har tenkt å melde seg inn på Elixia slik at vi kan trene sammen. For de som begynner å miste oversikten over hvor mange venninner jeg nå har lokket til meg, så blir dette nummer fire. Noen burde gi meg en lønnsslipp snart. ;) Nå gleder jeg meg i alle fall ekstra mye til å bli frisk slik at jeg kan komme tilbake igjen og bli sprekere sammen med alle mine tøffe, kule venninner. Disse hovne klumpene i halsen kan vel umulig klare å henge seg fast så veldig mye lenger ...?