Et varmt gjensyn
Etter alt for mange uker borte fra hverandre, hadde jeg i dag endelig en ny time med min elskede/forhatte personlige trener Alex - kanskje verdens mest positive menneske. Vi startet økten med en god klem (som er omtrent så mye fysisk kontakt jeg får i disse dager, så halleluja!), men deretter sluttet det å være hyggelig.
Den halvtimes lange oppvarmingen på elipsemaskin var for så vidt enkelt og greit nok. Den skulle egentlig ikke vare i en halvtime, men når det dukker opp andre kunder som blir svimle og dårlige etter treningsøkten sin, skjønner jeg selvfølgelig at dette må prioriteres slik at jeg må vente litt. Jeg hadde vært en ganske elendig sykepleier ellers. Omsider kom Alex tilbake, og vi snakket oss bort litt i en samtale om hvor rart det er at fedrene våre er i ferd med å bli gamle gubber. Men SÅ sluttet det å være hyggelig. For alvor.
Denne gang som sist lot jeg meg imponere over denne karens kreativitet når det gjaldt måter å torturere meg på. Jeg måtte løfte tunge vekter over hodet, hoppe opp og ned på høye stepkasser, hoppe(!!), ta knebøy, ta knebøy med vekt, ta knebøy og SÅ hoppe(!!!), og det var ikke måte på. Han tvang meg også til å stå i planken, uten at jeg fikk lov til å bruke knærne. Jeg har alltid brukt knærne når jeg har tatt planken i gruppetrening, og var hellig overbevist om at jeg ikke var i stand til å ta den på strake ben. Myth busted. Det var noen jævlige 30 sekunder, men jeg klarte dem. Det var egentlig ganske kult.
Jeg har gjort meg selv oppmerksom på at jeg sier mye rart når jeg er sliten, svett og har det vondt. "Jeg hater deg" er definitivt den jeg er minst stolt av, men jeg både tror og håper han skjønte at jeg ikke egentlig mente det (greit, jeg mente det kanskje LITT, sånn akkurat i øyeblikket). "Jeg vet hva dette betyr - det begynner så bra, men slutter så stygt", klarte jeg å si da han ba meg legge meg ned på ryggen på en treningsmatte. Nettopp ja. Til mitt forsvar hadde han da nylig truet med å klatre opp på ryggen min, og jeg hadde jaggu ikke vært helt sikker på om han mente det eller bare tøyset. "Jeg vet jo aldri, for du er jo klin sprø," som jeg sa, da han lo av uttrykket i ansiktet mitt mens jeg funderte på hvor mange millisekunder jeg ville klare å bære ham på ryggen før vi ville ramle pladask ned på gulvet.
Det er ganske digg å ha en PT som det går an å tulle og fjase med. Det gjør liksom hele greia litt mindre skummel, og definitivt en hel del morsommere. Det gjør det mulig for meg å glede meg til vitsingen, i stedet for å bare grue meg til smerten. For det er alltid smerte. Men så kommer belønningen etterpå: Skryt. Ros. Masse ros. Spesielt i dag; det var liksom ikke måte på hvor mye ros jeg fikk. Jeg tror kanskje jeg overrasket ham litt. Etter flere uker siden forrige time, hadde han kanskje forventet at jeg skulle møte opp slapp, dvask og svak; i stedet fortalte jeg om de fem ukentlige treningsdagene jeg har hatt de siste par ukene, og var både sterkere, lettere og mer opplagt enn jeg var forrige gang vi møttes. Bazinga!
Som kirsebæret i milkshaken fikk jeg også en skikkelig klem da jeg dro, enda så svett og ekkel jeg var. Man kan vel ikke egentlig få en hyggeligere avslutning enn det.
Den halvtimes lange oppvarmingen på elipsemaskin var for så vidt enkelt og greit nok. Den skulle egentlig ikke vare i en halvtime, men når det dukker opp andre kunder som blir svimle og dårlige etter treningsøkten sin, skjønner jeg selvfølgelig at dette må prioriteres slik at jeg må vente litt. Jeg hadde vært en ganske elendig sykepleier ellers. Omsider kom Alex tilbake, og vi snakket oss bort litt i en samtale om hvor rart det er at fedrene våre er i ferd med å bli gamle gubber. Men SÅ sluttet det å være hyggelig. For alvor.
Denne gang som sist lot jeg meg imponere over denne karens kreativitet når det gjaldt måter å torturere meg på. Jeg måtte løfte tunge vekter over hodet, hoppe opp og ned på høye stepkasser, hoppe(!!), ta knebøy, ta knebøy med vekt, ta knebøy og SÅ hoppe(!!!), og det var ikke måte på. Han tvang meg også til å stå i planken, uten at jeg fikk lov til å bruke knærne. Jeg har alltid brukt knærne når jeg har tatt planken i gruppetrening, og var hellig overbevist om at jeg ikke var i stand til å ta den på strake ben. Myth busted. Det var noen jævlige 30 sekunder, men jeg klarte dem. Det var egentlig ganske kult.
Jeg har gjort meg selv oppmerksom på at jeg sier mye rart når jeg er sliten, svett og har det vondt. "Jeg hater deg" er definitivt den jeg er minst stolt av, men jeg både tror og håper han skjønte at jeg ikke egentlig mente det (greit, jeg mente det kanskje LITT, sånn akkurat i øyeblikket). "Jeg vet hva dette betyr - det begynner så bra, men slutter så stygt", klarte jeg å si da han ba meg legge meg ned på ryggen på en treningsmatte. Nettopp ja. Til mitt forsvar hadde han da nylig truet med å klatre opp på ryggen min, og jeg hadde jaggu ikke vært helt sikker på om han mente det eller bare tøyset. "Jeg vet jo aldri, for du er jo klin sprø," som jeg sa, da han lo av uttrykket i ansiktet mitt mens jeg funderte på hvor mange millisekunder jeg ville klare å bære ham på ryggen før vi ville ramle pladask ned på gulvet.
Det er ganske digg å ha en PT som det går an å tulle og fjase med. Det gjør liksom hele greia litt mindre skummel, og definitivt en hel del morsommere. Det gjør det mulig for meg å glede meg til vitsingen, i stedet for å bare grue meg til smerten. For det er alltid smerte. Men så kommer belønningen etterpå: Skryt. Ros. Masse ros. Spesielt i dag; det var liksom ikke måte på hvor mye ros jeg fikk. Jeg tror kanskje jeg overrasket ham litt. Etter flere uker siden forrige time, hadde han kanskje forventet at jeg skulle møte opp slapp, dvask og svak; i stedet fortalte jeg om de fem ukentlige treningsdagene jeg har hatt de siste par ukene, og var både sterkere, lettere og mer opplagt enn jeg var forrige gang vi møttes. Bazinga!
Som kirsebæret i milkshaken fikk jeg også en skikkelig klem da jeg dro, enda så svett og ekkel jeg var. Man kan vel ikke egentlig få en hyggeligere avslutning enn det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar