Tilbake til bassenget

Sist gang jeg svømte, sånn skikkelig, var i begynnelsen av juli i fjor. Dette vet jeg bare fordi jeg har tagget innleggene mine. Sist gang jeg var i et basseng var i oktober, men da svømte jeg ikke, da bare herjet vi. Sist gang jeg svømte, sånn skikkelig, i basseng, var for nesten et år siden. Februar i fjor. Dæven. Det er lenge siden, det.

Faktisk så lenge siden at da jeg snublet inn døren på Domus Athletica i dag, måtte de reaktivere medlemskortet mitt fordi det hadde gått så lang tid siden forrige gang det ble brukt (selv om jeg har vært økonomisk støttemedlem gjennom hele 2014).

Konklusjon: Det var jaggu på tide at jeg sparket meg uti bassenget igjen. Svømming er jo så digg, og så allsidig, og gir en god poengsum hos Fitocracy. Hvis jeg drar på et fornuftig tidspunkt (for eksempel på formiddagen en ukedag, slik jeg gjorde denne gangen) trenger jeg heller ikke rives i stykker av ønsket om å drukne horden av andre svømmere som enten er så trege at de er i veien, eller så raske at de spruter og plasker overalt.

Svømmeformen har holdt seg bra, til tross for at det er et solid halvår siden sist jeg tok mer enn 20 svømmetak i strekk. Det gikk helt greit å nedlegge to kilometer på en time, slik jeg alltid har gjort. Joda, etter at jeg var kommet halvveis begynte det å verke litt i ben, rygg og armer, men ikke verre enn at jeg klarte å holde ut til målet (og etterpå følte at jeg sikkert kunne tatt noen runder til). Kjapp har jeg aldri vært, men utholdenheten min i vann er det ingenting galt med. Noen fordeler må man få når man er halvt sjøku.

11 treningsdager på rad, folkens. Her går det unna! Jeg begynner nesten å føle meg litt ... sprek?

Alt skjer på mandager

Selv om det er mandag og jeg egentlig har bestemt meg for at mandag er spinningdag, ble det ballett i stedet denne gangen. Rett og slett fordi Jonas skulle være borte akkurat i dag, så derfor ville jeg benytte anledningen til å besøke denne nydelige dansetimen som jeg har savnet så mye.

Det var vel en god stund før jul sist jeg fikk med meg en ballettime. Det kjennes. Timen hadde ikke endret seg siden sist, og jeg pinte meg gjennom de samme styrkeøvelsene som tidligere, de som etter bare noen sekunder gjør så vondt at jeg får lyst til å grine. Disse øvelsene får meg til og med til å svette litt. Meg! Svette! Jeg skylder på de tunge bena mine; det er mange kilo som løftes der, og de skal løftes ofte og raskt. Au.

Jeg lurer på om det vil hjelpe hvis jeg sender Elixia en mail og bønnfaller dem om å flytte ballettimen fra mandag til tirsdag, onsdag, torsdag eller søndag. Det er skikkelig kjedelig at alt det jeg liker best skal foregå på mandager. Kjedelig, og veldig typisk. Spinning. Ballett. Boksing (men boksingen går heldigvis også på fredager, så der har jeg i alle fall et alternativ). Jeg vurderte et kort øyeblikk å bli med i en skotsk folkedansgruppe (jeg danset da jeg bodde i Skottland, og har alltid savnet det etter at jeg flyttet hjem til Norge), til jeg fant ut at de danser hver mandag - selvfølgelig. Enn om verden bare kunne ha rettet seg etter mine behov og mine ønsker? Så mye enklere alt hadde vært da.

Fram til den eventuelt begynner å gjøre det, får jeg sette pris på det jeg faktisk får vært med på, og huske at dette strengt tatt er et luksusproblem. Det motsatte - å ikke ha noen aktiviteter på mandager som fristet - ville vært mye verre.

Ønsker alle en god uke! Nå kommer jeg til å reise bort tidlig fredag morgen og være utenbys til over helga, så jeg får bare kline til og sørge for å utnytte hver dag fram til da. Det skal jeg få til. Nå er jeg jo virkelig "on a roll," som de sier.

Ny rekord!

Jeg vurderte virkelig å ta en hviledag i dag. Så avtalte jeg middag på TGI Friday's med en venninne, og da var det plutselig ikke noe å vurdere lenger. Jeg måtte til Elixia, og jeg måtte kjøre en dugelig styrkeøkt. Dette resulterte i godt og vel en time med de mer eller mindre faste øvelsene, og takket være dette ekstra pågangsmotet vanket det et par nye personlige rekorder denne gangen.

I stedet for å skrive meg ihjel og listeføre alt, har jeg rett og slett bare tatt et skjermbilde av daten jeg har registrert på Fitocracy, og bare slenger det ut her, til alles glede og forlystelse. (Tallene til høyre er poeng som Fitocracy gir meg for hver øvelse, og totalsummen av poeng står øverst. Generelt er enhver økt hvor jeg klarer over 1000 poeng en innmari bra økt som jeg er veldig fornøyd med. Til sammenligning gir en yogatime eller en dansetime i underkant av 250 poeng.)

En sterk avslutning på uka. Jeg har faktisk klart å trene hver eneste dag, pluss lørdag og søndag forrige uke. Ni dager i strekk. Jeg tillater meg en aldri så liten klapp på skulderen, og skal prøve å ikke ha alt for dårlig samvittighet når jeg nyter en Jack Daniels-burger om noen timer. En gang i blant må det jo være lov å kose seg, ellers kommer jeg sannsynligvis til å eksplodere i en fråtsegalla sånn helt plutselig en dag - og det vil vi jo ikke ha noe av. 

Jeg har fortsatt trua på at 2015 skal bli mitt år. Jeg vet det vil komme dager hvor det overhodet ikke føles slik, men til de dagene har jeg heldigvis en liten men trofast heiagjeng som jeg kan støtte meg på. ;) 

Sprek og trøtt

Det er vinter, det er snø og det er lørdag. Det betyr tidlig opp for å dra på spinningtime. Akkurat denne gangen gikk det usedvanlig bra, for etter at jeg snudde døgnet tilbake i begynnelsen av uka, har jeg aldri klart å sove senere enn 8:30 om morgenen (og tilsvarende ikke klart å holde meg våken senere enn 22 om kvelden). I morges var faktisk rekord for meg; de siste fire morgenene før i dag har jeg alltid vært våken før kl. 06. Galskap.

Det var en nesten uforskammet våken og opplagt Vero som troppet opp på Elixia denne morgenen, med en god frokost innabords. Jeg følte meg både sprek og frisk og sterk, og siktet mot å tyne ut noen svetteperler også denne gangen. Det ble ikke noe problem. Allerede i løpet av første intervall begynte dråpene å piple fram på underarmen og i pannen, og gjennom hele timen måtte jeg bruke håndkleet flittig.

Jeg blir ekstra fornøyd når jeg klarer å svette. Da VET jeg at jeg virkelig jobber hardt. Jeg er kanskje litt sjalu på folk rundt meg, som svetter så det renner av dem allerede i løpet av oppvarmingen, men jeg prøver å tenke på at alle er forskjellige, og det har sine fordeler å være en minstesvetter også. For eksempel blir jeg ikke gjennomblaut av å trene, og jeg tar ikke livet av folk jeg møter på gata eller på t-banen når jeg venter med å dusje til jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om mengden svette samsvarer med antall kalorier man forbrenner i løpet av en treningsøkt. Internett gir meg tvetydige svar på akkurat det; noen mener ja, andre mener nei. Det er uansett ikke stort å gjøre med, så det får bare være.

I dag hadde jeg dermed ukas tredje spinningtime. Ikke verst, hæ? Den faste mandagsspinningen, pluss maratonet på onsdag, og så denne faste lørdagsspinningen. Spe på med litt styrke, litt dansing, litt boksing og litt yoga, og så har jeg jaggu vært på trening hver dag i åtte dager. Ikke rart jeg føler meg sprek. Ikke rart jeg føler meg trøtt, heller. Tror kanskje jeg skal slappe av i morgen.

Om å sparke rumpe

Ingen andre gruppetimer på Elixia får meg til å føle meg så tøff som boksetimene til Aristo. Ikke bare lærer vi gode, ordentlige teknikker (sånn at vi blant annet lar være å få skader), men vi får skikkelig kondisjonstrening samtidig. Pulsen er skyhøy etter at jeg har dundret og sparket i vei på en punchbag i et minutt eller to. (Heldigvis er ikke intervallene lengre enn det, ellers hadde jeg kollapset i en gråtende klump.)

Akkurat denne timen var ekstra bra, av et par grunner.

Den ene var at jeg endte opp med en ganske erfaren sparringspartner. Denne svenske karen hadde absolutt vært ute en vinternatt før, og var hyggelig nok til å faktisk gidde å følge med på hva jeg gjorde og gi tilbakemeldinger som forbedret teknikken min. Ikke på en sånn nedlatende måte heller, eller på en besserwissermåte, slik at jeg faktisk ble mottagelig for tipsene. (En av mine mer negative egenskaper er at jeg kan være trassig og sta, så hvis jeg føler at jeg blir korrigert av noen som ikke egentlig vet mer enn meg, eller som framstår som arrogant, vil jeg ofte blatant ignorere vedkommende - selv om de kanskje har rett. Jeg vet; det er noe jeg bør jobbe med.)

Den andre grunnen var de ekstra 15-20 minuttene etter at timen egentlig var ferdig. Da la vi boksehanskene unna, samlet oss på den myke matta, og skulle lære noen helt konkrete selvforsvarsteknikker. Mer spesifikt selvforsvarsteknikker for når man ligger nede på ryggen og har en voldsape over seg. Dette er ikke noe vi gjør hver fredag, men sånn en gang i blant, og det er like awesome hver gang. Også her var det veldig greit å jobbe med en erfaren fyr, for det var absolutt noe mer utfordrende enn om jeg hadde trenet med en jente. Ikke fordi jenter er dårligere på matta, men fordi større kroppsmasse betyr mer motstand, som igjen betyr bedre trening for meg.

Denne økten konkluderte altså syv treningsdager på rekke og rad. Så fokusert tror jeg ikke jeg har vært på lenge - jeg tror neppe jeg hadde så mange treningsdager etter hverandre en eneste gang i 2014.

En veldig bra start på året så langt. Håper jeg klarer å holde dette energinivået ved like.

Blargh

Det ble ingen hviledag i dag. Det passet seg ikke slik. Jeg har jo ikke hatt en styrkeøkt hittil denne uka, og uka har ikke mange dager igjen. I morgen er det jo boksedag, og lørdag er spinningdag. No rest for the wicked.

Styrkeøkten ble imidlertid en smule amputert. Jeg er imponert over hvor lenge årets Nyttårstrenerne har holdt ut, og fremdeles er det ganske fullt rundt apparatene om ettermiddagen. I tillegg til å ikke ha tålmodighet til å henge rundt og vente på at frivektene skulle bli ledige, fikk jeg også en smule klaus av alle disse menneskene (selv om noen av dem var fine å se på), så jeg droppet knebøy og markløft i dag. Klarte å nappe til meg en benkpress, i alle fall, og så var jo øvelsene med manualer relativt greit å få til. (Dagens rekord var 9 repetisjoner på skulderpress med 6 kg, mot forrige ukes 8.)

For å kompensere mot den lettere amputerte styrkeøkten, la jeg inn en ekstra innsats på tredemølla etterpå. Jeg gikk for et 4x4-opplegg, men i realiteten ble det mer et 4x3-opplegg (altså fire runder med jogging i tre minutter, bortsett fra første runde hvor jeg faktisk klarte det fjerde minuttet også). I stedet for å gi meg etter en kilometer, ble det derfor nesten 3 km i dag, på ganske nøyaktig 25 minutter. Med tanke på at jeg rundt juletider trengte 11-12 minutter på én kilometer, synes jeg ikke dette er så aller verst. Til meg å være.

Forøvrig glemte jeg å nevne i går at jeg forsiktig snek meg en tur på vekta i garderoben, for å sjekke om det hadde vært noen fremgang siden forrige onsdag. Etter en lang uke med masse trening, moderate måltider og null snop, var jeg forberedt på å likevel ikke se noen endring, og var allerede halvt innstilt på å trøstespise sjokolade når jeg kom hjem. Det ble det heldigvis ikke behov for. Vekta påstod at jeg har mistet 1,5 kg i løpet av den siste uka. Dæven. Enn det. Veldig oppløftende og motiverende. Nå skal jeg absolutt klare en uke til uten sjokolade, is, ostepop og kaker. For første gang på kanskje et år ellerno, føler jeg at jeg har litt kontroll over hva jeg putter i munnen. Det er egentlig en ganske ålreit følelse.

Det var en gang

Jeg husker mitt første spinningmaraton. Det var på Elixia Colosseum for snart tre år siden. Jeg var dritnervøs før det skulle begynne, langt ifra sikker på om jeg overhodet ville klare å holde meg på sykkelen så lenge. Det skulle vare i tre timer. Jeg hadde vært forutseende nok til å ta med to drikkeflasker, og jeg hadde kun ett mål for galskapen: Holde meg på sykkelen. Ikke ramle av, og ikke gå av og gi meg. Jeg skulle fullføre. Jeg trengte ikke fullføre med høy intensitet, men jeg skulle sitte der og tråkke i tre timer, samma pokker.

Jeg fullførte, og var sprekkferdig av stolthet. Sjanglet ut av Colosseum kry som en hane. I løpet av 2012 (og litt 2013?) ble det flere spinningmaraton, og for hver gang gikk det litt bedre. Det var jo ikke så rart; jeg ble mer komfortabel med det, og jeg trente spinning 1-2 ganger i uken.

Da jeg meldte meg på spinningmaraton på Elixia Bjørvika i dag, var det et par faktorer jeg kanskje burde reflektert over:
1. Jeg hadde ikke vært med på maraton på godt og vel et år.
2. Fram til de siste par ukene har jeg egentlig trenet ganske lite (til meg å være), sånn generelt.
3. Spinning spesielt har jeg i alle fall ikke trenet så ofte som jeg gjorde den gang.
4. Jeg var yngre da.

Det finnes en smal sjanse for at jeg var en smule overmodig denne gangen. "150 minutter går så fint så," tenkte jeg. "Jeg har vært med på lengre maraton før," tenkte jeg, og glemte de vesle detaljene ovenfor.

Helt idiot var jeg heldigvis ikke. Jeg hadde vett nok til å kjøpe en flaske sportsdrikk, i tillegg til vannflaska. Jeg var forberedt på at jeg måtte drikke mye, og at jeg ville trenge litt mer enn bare vann etter den første timen. Jeg var derimot ikke forberedt på hvor VONDT jeg ville ha det mot slutten.

Den første timen gikk greit. Lav, jevn intensitet, ikkeno problem. Som en vanlig spinningtime, bare roligere. Jeg følte meg på toppen av verden. Dette var jo barnemat. Bare halvannen time igjen? Null stress, dette fikset jeg glatt.

Vi spoler fram 45 minutter, med 45 minutter igjen. Det verker i korsryggen. Det verker i føttene. Jeg legger litt for mye tyngde på høyre hæl når jeg tråkker, fordi det kjennes nesten ut som om forfoten blør litt (den gjorde ikke det). Det verker i lårene. Rumpa er IKKE fornøyd med så lang tid på et sykkelsete, selv om jeg veksler ofte til stående. Det verker i hendene, og jeg skifter grep så ofte jeg kan uten at det skal se ut som om jeg har tourettes. Den ene instruktøren har gått en runde og gitt oss banan og energibar, men jeg er sulten likevel. Sulten og sliten, og alt gjør vondt.

30 minutter igjen, og jeg sliter med motivasjonen. Jeg har så inderlig lyst til å gi meg, men blir holdt gående av to motiverende instruktører og min egen indre stahet. Aldri forlate salen før timen er ferdig. Jeg skal fullføre dette marerittet, og jeg skal fullføre med stil, for pokker.

Programmet består av mange intervaller med korte pauser. Ikke mer enn 30 sekunder mellom hver intervallblokk. Det føles ikke i nærheten av nok, jeg jeg skrur tilbake motstanden høyst motvillig mens jeg teller ned hvor mange blokker vi har igjen. Mot slutten er hver blokk på mellom 3-5 minutter.

Fem blokker igjen. Jeg vil dø.
Fire blokker igjen. Jeg dør.
Tre blokker igjen. Hold ut. Snart der. Du kan dø etterpå.
To blokker igjen: Kom igjen, bare litt til.
Én blokk igjen: Nå dør jeg, men gjør det med stil! Maks motstand! GLORY IS FOREVER!

Jeg døde ikke.

Jeg haltet imidlertid litt på veien hjem etterpå. Det ekstra presset jeg hadde lagt på høyre hæl etter hvert ble kanskje litt i overkant, og det gjorde vondt å tråkke ned på den. Ikke så vondt at jeg ikke klarte å gjøre det, bare nok til at jeg forsøkte å gjøre tråkket så lett som mulig.

Det vil kanskje overraske noen at jeg konkluderer med at dette var en fantastisk økt. Det høres jo ut som et mareritt, og det var det, litt. Men som alle mareritt er det fantastisk deilig etter at det er over, og dette marerittet kom i tillegg med helsebonus. På sitt vis er det egentlig også ganske digg mens det pågår, til tross for det brede smertespekteret. Det er alltid så god stemning i en spinningsal under et maraton. Du sitter der i flere timer sammen med en gruppe mennesker, og man føler seg etter hvert nesten som et team. Selv om ingen sier noe, får du en følelse av et uuttalt fellesskap. Vi er sammen om dette. Det er slitsomt og vondt, men jeg er ikke alene. Noen i salen jubler, og flere jubler med. Vi motiverer hverandre.

Den beste delen er likevel kanskje denne: Du er 100% berettiget til å tilbringe resten av kvelden på sofaen med en bok, en TV-serie og en i overkant kaloririk middag.

Jeg må prøve å gjøre dette oftere.

En tirsdagssynopsis

Ny dag, nye muligheter. Jeg hadde valgt meg to nye muligheter denne tirsdagen. Først en dansetime, så en yogatime rett etterpå. Yoga er jo en enkel og fin time som passer godt til uttøying og avslapping, sant?

Nei. Ikke sant. Ikke føkkings sant i det hele tatt.

Herregud at jeg aldri lærer. Yoga er drithardt. Når du allerede er varm etter en time med kardio blir den ikke lettere, skal jeg si deg. Allerede etter andre solhilsen hadde jeg lyst til å hive meg uti et basseng med iskaldt vann. Eller snøbade. Det hjelper heller ikke at de har en varmeovn inne i yogasalen. Jeg trodde virkelig jeg skulle velte overende og dø.

Jeg veltet ikke, og jeg døde ikke. Jeg vurderte å feige ut et par ganger, men var for sta til å gjøre det. Jeg har aldri gått ut av en time, noen gang, i løpet av mine nå tre år der. Ikke pokker om jeg skulle begynne nå. Så jeg holdt ut. Bet tenna sammen, fokuserte på pusten, og overlevde. Jeg var tidvis litt kvalm, men ikke død. Og det var helt fantastisk å komme ut i den friske vinterkulden etterpå.

Et bilde kan si mer enn tusen ord, så jeg velger å oppsummere resten av tirsdagskvelden med dette bildet her:

En mandagssynopsis

Her går det jaggu unna, og jeg trener raskere enn jeg rekker å blogge. Supert!

All verdens viljestyrke måtte til da jeg skulle komme meg til spinningtimen på mandag. Jeg var ferdig på jobb på morgenen, med en uke fri foran meg, og for å kunne snu døgnet tilbake til normalt kunne jeg ikke sove hele dagen. Derfor ble det knappe fire timer på ettermiddagen, og jeg kom meg opp akkurat tidsnok til å rekke den planlagte treningsøkten. Det var ikke ett minutt for tidlig, heller - det ble såvidt nok tid til å dra på meg treningstøyet og snuble ut døren. Jeg vurderte i fullt alvor å bare kaste inn håndkleet, "bare denne ene gangen" som den trøtte delen av hjernen fortalte meg. Jeg valgte å ikke høre på den.

Som så utrolig mange ganger før satte jeg meg på min faste sykkelplass med intensjonen om å ta det rolig, siden jeg var såpass trøtt, og egentlig også litt sulten. Og som så utrolig mange ganger før, ble dette vanskelig da vi kom litt inn i timen. Motivasjonen fra Kjekke-Jonas gjorde jobben sin til gangs, og før økten var over rant det varme, små dråper nedover pannen. Armene var også fuktige. Som tidligere nevnt svetter jeg generelt minimalt, og selv i treningssammenheng må jeg slite ganske hardt for å oppleve dette fenomenet, så det sier i grunn sitt.

Ikke verst for en slappfisk med søvnunderskudd.

Idiotien fortsetter

Ettersom jeg syntes det gikk så greit med trening etter jobb i går morges, gjentok jeg like gjerne mitt hasardiøse stunt i dag også. Derfor dro jeg tidlig i dag morges direkte fra jobb til mitt sekundærhjem Elixia Colosseum, og var på plass 20 små minutter etter åpningstid.

Det er befriende få mennesker på et treningssenter før klokken 10 på en søndag morgen. Det så ut som en full yogagruppe inne i yogasalen, samt en gruppe inne i spinningsalen på en time der. Ellers var det ikke mange rundt omkring, og for meg som skulle kaste meg ut i bolerområdet (frivekter), var dette i grunn helt perfekt. Det kjedeligste som finnes er å vente på at utstyret du vil bruke skal bli ledig.

Jeg kunne i grunn godt tenkt meg både spinningtime og yogatime, men nå var det så lenge siden sist jeg kjørte en styrkeøkt at det måtte nesten prioriteres. Man kan ikke BARE gjøre de morsomme tingene, tross alt.

10 minutters oppvarming på elipsemaskin. Same procedure as every year, James. Så til benkpressen, og til min store overraskelse; ny personlig rekord. I dag var første gang jeg klarte å ta 3 sett på 8 repitisjoner med 30 kg. Dæven. Men det var vondt. Fytti grisen, som det verket. Jeg kunne omtrent FØLE musklene kollapse etter overanstrengelsene, klare til å bygge seg opp igjen sterkere enn før. I AM IRON MAN, HEAR ME ROAR.

Det skal innrømmes at jeg var følte meg en smule slappere enn vanlig, etter det som egentlig hadde vært en til tider hektisk natt. Derfor droppet jeg markløft, og sa meg fornøyd med knebøy, skulderpress, utfall og biceps. Til gjengjeld vanket det perser også her; 3 x 10 repetisjoner på biceps med manualer på 10 kg, samt 3 x 8 repetisjoner på skulderpress med manualer på 6 kg. Utfallene fikk som konsekvens også litt mer tyngde, ettersom jeg bruker samme manualer der som til skulderpressen.

Etter at alle rundene var over, holdt jeg på å droppe den semiregulære kilometeren på tredemølla som avslutning. Jeg var så sliten, så sliten. Jeg gikk forbi kardiosalen og var halvveis ned trappa til garderobene før jeg ombestemte meg og gikk tilbake. Pokker heller. Skal det være, så skal det pinadø være. Og være ble det. For første gang på mange måneder klarte jeg å komme i mål med kilometeren på under 8,5 minutter. Sikkert en kombinasjon av at jeg har blitt litt lettere siden nyttår (det har jeg faktisk, jeg har sjekket), og at jeg har plukket opp treningsvanen betraktelig.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er fornøyd med meg selv og innsatsen, og jeg kan nok godt finne på å trene etter nattevakt flere ganger. Det blir imidlertid ikke med det første, for etter denne søndagsnatten har jeg en hel uke fri. Yay! Neste uke skal jeg prøve å trene hver dag.

Lørdagsidioti

Med en stadig mer forvirret døgnrytme ble det gradvis mer vanskelig å stå opp tidsnok til å rekke trening før jobb på kvelden. På lørdag var det derfor på tide å tenke nytt. Dette resulterte i eksperimentet "dra på trening rett etter jobb, før jeg legger meg." Hei og hå.

Det passet bra at dette initiativet kom på en lørdag. Da hadde jeg i det minste en kul spinningtime å se fram til, som begynte kl. 10:30. Det ga meg akkurat nok tid til å komme hjem fra jobb, pakke treningssekken og sløve litt på nettet før jeg dro ut igjen.

Jeg skal ikke lyve; det var litt ekstra tungt å trene etter å ha vært på jobb hele natten. Alt i meg skrek at jeg ville hjem til sengen. Samtidig visste jeg at jeg over de siste dagene ikke har klart å sovne med det samme jeg kom hjem, og rasjonaliserte med meg selv at hvis jeg uansett ikke skulle klare å sove før rundt klokken 12-13 på dagen, kunne jeg like gjerne bruke de timene til noe fornuftig. Og ja, jeg hadde vært oppe hele natten, men jeg hadde ikke vært våken i ørtenførti timer - jeg sover jo til klokken åtte om kvelden. Innen treningen begynte hadde jeg ikke vært oppe i mer enn 14,5 timer, tross alt. Det var med andre ord bare å ta sats.

Timen gikk i grunn bedre enn jeg hadde våget å tro. Jeg orket mer enn jeg hadde forventet. Jeg jobbet skikkelig, og ikke halvslumrende og siklende. Det var egentlig ganske digg. Dette hadde også to ekstra bonusfølger: 1) Jeg sovnet med det samme jeg la meg etterpå, og 2) Jeg kunne sette alarmen til vekking kl. 20 og sove fram til da med god samvittighet (i stedet for tidligere kvelder, hvor jeg har prøvd å sette den til 17 - for å dra på trening - men endt opp med å slumre til kl. 20 uansett).

Kort historie fortalt kortere: Det var kanskje ikke en så himla dårlig idé likevel, det å dra på trening etter nattevakt - forutsatt at jeg har sovet til godt utpå kvelden dagen før. Selv om trening etter en våkennatt kanskje ikke er den mest optimale, vil jeg tro at det fremdeles er bedre enn ingen trening i det hele tatt, og da velger jeg det minste av to onder. Fornuftig? Teit? Idiotisk? Jeg er ikke helt sikker, men jeg finner kanskje ut av det etter hvert.

Dra hjem, døgnrytme - du er full

Nå har jeg vært på trening. Jeg er hjemme igjen etter dagens økt. Klokken 09 en onsdag morgen. Blogger litt mens jeg lager frokost, som egentlig er middag, for frokosten spiste jeg vel strengt tatt for fire timer siden og akkurat nå har jeg himla lyst på proteiner.

Døgnrytme er for pyser.

Jeg vet ikke hvorfor, men i går ettermiddag sovnet jeg på sofaen. Jeg skulle bare ta en liten lur, og plutselig var det midnatt. Så prøvde jeg å legge meg, men det gikk ikke så bra, så jeg stod opp igjen i 3-tiden eller deromkring.

Nå håper jeg inderlig at jeg klarer å sove litt i løpet av dagen, for i kveld skal jeg på jobb og kan ikke sove natten som kommer. Hurra for turnusarbeid! Til eventuelle lesere som vurderer studier og karriere: Ikke bli sykepleier. La være. Bare ikke gjør det. Det er edelt og viktig og fantastisk og det vil ødelegge livet ditt. (OK, kanskje ikke alle sykepleiestillinger er slik, og kanskje er jeg litt sulten akkurat nå.)

Heldigvis våkner også Elixia veldig tidlig, så allerede klokken 07 var jeg på plass i salen for en time med yoga. Jeg var ærlig talt sjokkert over at vi var mer enn tre personer til stede, så åpenbart finnes det flere A-mennesker der ute enn jeg har kunnet ane. Opprinnelig hadde jeg planer om en yogatime i ettermiddag, men den kan jeg avlyse nå og forhåpentligvis sove i stedet.

Jeg ga meg imidlertid ikke med yogatimen. Etterpå rundet jeg av med 15 minutter på elipsemaskin, og til slutt den sedvanlige kilometeren på tredemølla. 1,3 km ble det faktisk i dag, på 10 minutter. Jeg har hatt dårligere resultater (men også bedre).

Plan for resten av dagen:
- Lese bok
- Sove
- Spise mat
- Ikke spise snop
- Dra på jobb

Kryss fingrene for at jeg overlever!

Mandagsrot

Mandag er spinningdag. Slik har det vært siden tidenes morgen, og etter en kjedelig pause som førte til kaos og ubalanse i treningsrutiner, er det heldigvis slik igjen. Bortsett fra at jeg rota det til, da.

Jeg hadde tenkt meg på spinning. Jeg hadde faktisk tenkt meg på boksing først, og SÅ på spinning. AMBISJONER!

Så kom jeg på at boksingen alltid går litt over tiden, og at det derfor ville bli stress for meg å rekke spinning etterpå med mindre jeg forlot boksetimen tidlig (noe jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke ville fått til). For ikke å snakke om at jeg hvis jeg ikke møter opp minst 20 minutter før timen begynner, kommer en eller annen frekkas til å ta den faste sykkelplassen min, og da ville jo livet mitt vært over.

Så jeg avlyste boksetimen, og belaget meg på bare spinning. (Som jo ikke er "bare," det heller.)

Da jeg kom til Elixia innså jeg tabben min. Jeg var en time for tidlig ute. Hjernen min hadde rotet det til, og fortalt meg at spinnngtimen skulle begynne når det faktisk var boksingen. Dermed ble det altså boksing likevel, og bevares, det er en fantastisk time som jeg er glad jeg fikk vært med på. Dessverre betydde det at spinning utgikk. Ikke bare fordi den begynte før jeg var ferdig inne i kamprommet, men også fordi jeg da allerede hadde en avtale med en venninne rett etterpå som ikke kunne avlyses.

Det merkes at jeg har ramlet litt ut av den faste mandagsrutinen, ja. En slik tabbe ville aldri skjedd for et år siden. Da møtte jeg opp til mandagsspinning nesten som på autopilot, uten at jeg trengte å tenke over når den begynte. Målet for de neste par månedene er å komme tilbake dit. Neste mandag skal bli uten knot.

Det gjør forøvrig vondt i hjertet å innse at jeg bare må gi opp ballettimene på Ullevål. Opprinnelig var de på tirsdager, men i fjor høst ble de flyttet til mandager, og der er de fremdeles. Pokker. Hvorfor skal nesten alle yndlingstimene mine være på mandager? Hva ER dette for en konspirasjon?

Så langt, så vel

Første hele uke i januar er over, og jeg kan erklære den en moderat suksess. La oss gi den en B+. Riktignok misset jeg to treningsdager på onsdag og torsdag, men jeg må nok akseptere at det vil være dager hvor jeg har behov for å sove ut lenge etter nattevakter, og at det er lov.

Resten av uka har gått ganske bra. Spinning mandag, styrke tirsdag, boksing fredag, spinning lørdag og så ble det zumba på søndag. Ettersom jeg har noen gavekort for prøvetimer liggende fikk jeg lurt med en venninne, og det ble en riktig så gøyal dansetime. Det var ca hundre år siden sist jeg hadde vært på en zumbatime (og ca tusen for henne), så vi var begge litt tafatte der vi prøvde å henge med på koreografien, men det gikk relativt greit, vi unngikk å kræsje inn i hverandre (eller andre), og vi fikk begge opp pulsen ganske bra. Som en skrytebonus kan jeg nevne at vi varmet opp med nesten et kvarter på tredemølle før timen, fordi vi var ute i så god tid. Hurra for oss!

Etterpå dro vi hjem til meg, og takket være venninnen min ble det en sunn middag. (Jeg hadde i mitt stille sinn begynt å tenke på burger, men hun fikk meg på bedre tanker.) Strimlet svinekjøtt med pasta, pesto og grønnsaker. Så sunn middag tror jeg ikke jeg har spist på år og dag. Sist gang jeg spiste grønnsaker var i romjula, og da var de dynket i saus. På toppen av det hele smakte måltiden utmerket, så dette kommer jeg til å mekke flere ganger.

Å holde fingrene unna snopfatet går så langt lettere enn forventet. I går var jeg og en liten gjeng samlet for å spille spill hele dagen, og jevnt og trutt ble både snacks og sjokolade satt på bordet, uten at jeg tok en eneste bit. Ingen Toffifee. Ingen Daim. Ingen ostepop. Ingen Doritos. (Popcorn spiste jeg. Popcorn må være lov.) Og jeg overlevde.

Jeg begynner å få igjen troen på meg selv, samt motivasjonen jeg trenger for å drive denne galskapen videre.  Jeg bare håper jeg klarer å holde på denne troen og motivasjonen mot slutten av neste uke, når jeg skal jobbe fem nattevakter på rekke og rad. Det kan holde hardt når helga kommer, men jeg skal prøve å være bestemt.

Enn så lenge gleder jeg meg til neste zumbatime. Jeg hadde faktisk glemt hvor gøy det er.

Challenge accepted

Jeg kom meg på lørdagsspinningen! Endelig!

Døgnrytmen var helt skrudd etter å ha gått av nattevakt dagen før. Jeg la meg tidlig fredag kveld, trøtt som et dovendyr, og var sikker på at jeg skulle få i alle fall ti timer med god, etterlengtet søvn før spinningtime lørdag morgen.

Jeg tok feil.

Kl. 02 natt til lørdag våknet jeg. Kl. 03:30 ga jeg opp å prøve å sove mer, og stod opp. Spiste litt. Så noen TV-serier. Jobbet litt med et syprosjekt. Spiste frokost. SÅ dro jeg på spinning, åtte timer senere.

Jeg var jo forsåvidt uthvilt. Sånn passe, i alle fall. Grunnen til at jeg bare fikk sove fire timer den natten var sikkert at jeg hadde sovet fire timer fredag formiddag, etter jobb. Totalen klokket da inn på åtte timer, om enn litt oppstykket.

Det gjorde det ikke noe tyngre å trene; såpass tidlig på dagen var jeg fremdeles tålelig opplagt. Men etter hvert som ettermiddagen og kvelden kom sigende, ble tilstanden gradvis verre. En liten gruppe stakkars venner fikk oppleve hvordan en overtrøtt Vero er. (Mye dårlig humor, mye rar latter.) Heldigvis tok de det med godt humør.

En fast nattevakt med ambisiøse treningsplaner. Finnes det noe morsommere?

Med hevet hode

Fredag. Trøtt. Sov fire timer etter å ha kommet hjem fra nattevakt. Kan ikke sove mer når man skal prøve å snu døgnet etterpå. Måtte på boksetimen til Aristo. Bare måtte. Ingen nåde. Dette året MÅ bli bedre enn fjoråret.

Var fremdeles støl etter styrkeøkten på tirsdag. Tidligere ambisjoner om å trene både onsdag og torsdag ble pulverisert av behovet for å sove etter jobbnetter. Skuffende. Vil likevel klokke inn på fem økter denne uka, hvis jeg klarer å overholde helgeplanene. Det burde gå greit; jeg jobber ikke i helga.

Boksetime var vondt. Slitsomt. Bra. Blir alltid like overrasket over hvor mye god kondisjonstrening man får ut av de timene der. Jeg hiver etter pusten som om jeg nettopp har løpt en kilometer. (Å løpe en kilometer er mye for sånne slappiser som meg.) Jeg drikker vann som en ørkenplante.

Har sykt lyst på ostepop og sjokolade. Og burger. Skal stå imot. Må stå imot. Jeg vil ikke feile igjen.

Velkommen, 2015

Nytt år, nye skuffelser.

Neida. (Joda. Neida.)

Det er rart å tenke på at det er tre år siden jeg virkelig satte i gang med galskapen. For tre år siden var jeg veldig flink. Året etter var jeg fortsatt flink. Det siste året har jeg egentlig ikke vært flink. 2014 ble et skuffelsens år, hvor jeg gikk opp i vekt igjen, til tross for semijevnlige økter på Elixia. 2014 var fråtsingens år. 2014 var "jeg skal skjerpe meg fra og med i morgen"-året. Det var også "nå skal jeg være fulltidsstudent mens jeg jobber"-året og "nå skal jeg fått fast nattestilling"-året, og jeg ser at dette kanskje ikke er helt urelatert til den dalende innsatsevnen.

Én ting skal 2014 ha: Jeg har aldri vært sterkere. Jeg har aldri før klart å benkpresse 30 kg. Treigere, tykkere og latere, javisst, men også litt sterkere. Man må ta de små seierne man kan få.

2015 begynte sløvt. Etter nyttårsaften hadde jeg fri ut uka, før jeg skulle tilbake på jobb i går kveld. Disse fire første dagene i året ble tilbragt vekselvis på sofaen og i senga. Ikke fordi jeg var syk, men fordi jeg var lat. Orket ingenting. Måtte slappe av og lade opp til ny jobbrunde. Spille Dragon Age. Lese bok. Spise opp julesnopet. Skikkelig inspirerende knallstart på året, eller hva?

Jeg har imidlertid begynt å skjerpe meg. Mandagsspinningen til Kjekke-Jonas er endelig tilbake på plass, og det er fantastisk å ha en gammel, kjent rutine igjen. Den timen går også til det perfekte tidspunktet 18:30, så selv om jeg har jobbet natten før vil jeg klare å våkne og dra meg ut av senga tidsnok til å rekke den. Jeg kom meg dit i går, og det var en aldri så liten motivasjonsbombe.

Gjennom det siste halvåret har jeg hatt en tendens til å holde tilbake. Jeg har brukt jobbingen som unnskyldning, men nå er det på tide å slutte med det. Det er ingen grunn til at jeg ikke skal kunne trene hver dag, annet enn latskap. Herregud, for tre år siden trenet jeg hver eneste dag. Om det så bare var å gå meg en tur i en times tid, så gjorde jeg noe. Et eller annet. Hver dag. Jeg prioriterte det. Valgte det. Jeg vil ikke være dårligere nå.

Derfor dro jeg tilbake til Elixia i dag igjen. Merkelig nok var jeg lite støl etter gårsdagens spinningtime, som jeg tar som et smått optimistisk tegn på at formen ikke er fullstendig ødelagt likevel, selv etter julens ville eskapader. Det var derfor ingen grunn til å ikke gi alt i dag også.

Jeg benkpresset. Jeg løp. Jeg markløftet og utfallet og knebøyet. Jeg skulderpresset og bicepscurlet. Jeg tok en runde med magemusklene. Jeg avsluttet med fem minutter på punchbagen. Jeg drakk mye vann. Jeg har træler i hendene og overarmene føles litt numne og slappe.

Jeg er fornøyd.
Jeg er optimistisk.
2015 skal bli et bedre år enn 2014.
Det kan jo strengt tatt ikke bli verre.

Godt nytt år til mine trofaste lesere!